Bok365 presenterer månedlig en oversikt over bestselgende oversatt sakprosa. På førsteplass i februar finner vi John Gottmans samlivsbok Det kvinner vil ha, det menn vil ha. Boka er oversatt, ja vel. Men hvem har oversatt den?
Dette er ingen uvanlig hendelse. Bok365 er heller ikke alene om å glemme oversetteren, en slepphendthet som treffer skjønn- og faglitterære utgivelser med samme styrke.
Både Norsk oversetterforening og Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening får en del henvendelser om manglende navngiving, og i 2016 tok foreningene initiativet til en innsats på området.
Hedda Vormeland fra NO og Camilla Larsen fra NFF fikk i oppdrag å undersøke hvordan det egentlig står til. I januar 2017 ble det foretatt en telling, hvor det ble sett på omtale av oversatt litteratur. Foreningenes utsendte undersøkte forlagenes nettsider og så i tillegg på avisanmeldelser og forlagenes kontoer på Facebook og Instagram. Tellingen bekreftet inntrykket av at det er mye slurv og resulterte i en rapport der det ble dokumentert hvordan forlagene overholder (eller ikke overholder) plikten de har i henhold til normalkontrakten på hhv. nettsider og sosiale medier. For enkelte forlag var resultatet skuffende, og det er dette som er utgangspunktet for saken som stod på trykk i Klassekampen denne uken.
Her kan du lese artikkelen i sin helhet:
Norske forlag anklages for å usynliggjøre oversetterne på nettsidene sine.
Oversette oversettere
Norske oversettere mener flere forlag begår avtalebrudd når de unnlater å nevne oversetterens navn i bokomtalene på sine nettsider.
Av Dag Eivind Undheim Larsen
– Når et oversatt verk blir omtalt, enten det er på forlagenes nettsider eller sosiale medier, skal det også komme klart fram hvem som har oversatt boka, sier oversetter Hedda Vormeland.
Norsk oversetterforening (NO) og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) har tatt initiativ til en kartlegging av norske forlags nettsider, og en telling viser at oversatte bøker ofte omtales uten at oversetterens navn blir nevnt.
Verstinger
Blant verstingene i klassen finner vi renommerte forlag som Cappelen Damm, Spartacus og Vigmostad & Bjørke.
Hedda Vormeland mener forlagene gjør seg skyldig i brudd på samarbeidsavtalen mellom norske forleggere og oversettere, som går under navnet «normalkontrakten».
– Enkelte forlag lar nesten konsekvent være å oppgi oversetternavn i omtalen av oversatte bøker. Men i normalkontrakten går det klart fram at oversetterens navn skal oppgis i omtalen av verkene, sier hun, og forteller at de to norske oversetterforeningene nå planlegger en kampanje for å få mer oppmerksomhet om dette.
Praktisk mulig?
Normalkontrakten er en samarbeidsavtale mellom norske forleggere og norske oversettere. Avtalen har et eget punkt om navneangivelse. Her heter det at:
«I omtale av verket i annonser, på markedsføringseksemplarer, i bokkataloger, i omtale på forlagets nettsider mv. skal oversetterens navn tas med såfremt det er praktisk mulig.»
– Kan det ikke være praktisk vanskelig alltid å skulle nevne oversetterens navn?
– Jeg kan ikke skjønne at det skal være et problem. De har jo alltid med navnet på illustratørene i bokomtalene, sier Vormeland. – Å nevne oversetterens navn handler ikke bare om gi yrkesgruppa mer oppmerksomhet, påpeker Vormeland. – Det er også viktig forbrukerinformasjon. Klassiske verk finnes ofte i flere versjoner, og vil man lese en av Jane Austens romaner, kan det være greit å vite om det er en oversettelse fra 1930 eller Merete Alfsens oversettelse fra vår egen tid, man har med å gjøre.
– Ingen versting
Tone Hansen, informasjonssjef i forlaget Cappelen Damm, medgir at navnet på oversetterne kunne kommet tydeligere fram forlagets nettsider.
– Dette er noe vi arbeider med, sier hun.
Men hun liker ikke at Cappelen Damm har havnet på en verstingliste.
– Jeg må få understreke at oversetterens navn faktisk er oppgitt på våre nettsider når vi presenterer oversatt litteratur: Dersom man trykker på plusstegnet under rubrikken «utgivelsesår», kommer også oversetterens navn til syne. I vår digitale verden forstår de fleste at det kommer mer informasjon når man trykker på et plusstegn.
Hansen avviser også at de har brutt normalkontrakten.
– Poenget mitt er at vi faktisk opplyser om oversetterens navn, derfor blir det også feil å plassere oss blant de dårligste i klassen, sier hun.
