Helgen 23.–24. september oppsto det et lite rift i den trygge boblen jeg lever livet mitt i, der den største trusselen legemliggjøres av flått og rød korrekturpenn, og jeg fikk et blikk inn i en annen verden. En farligere verden. Jeg deltok på verkstedet Tekst i flukt under litteraturfestivalen Kapittel i Stavanger. På verkstedet møtes fire eksilforfattere og fire oversettere. Hensikten med verkstedet er å hjelpe eksilforfattere med å nå ut til publikum i sitt nye hjemland. Du kan lese mer Tekst i flukt her.
Selv var jeg invitert som sakprosaoversetter for å samarbeide med tsjetsjeneren Mikail Eldin.
På 1990-tallet jobbet Eldin som kulturjournalist i Groznyj, og var ifølge eget utsagn en livsglad og ubekymret poet som ikke var spesielt opptatt av politikk, men som likte godt å høre på Modern Talking og Abba.
Alt skulle endre seg etter at to voldsomme eksplosjoner rystet sentrum av byen. Eldin bodde i nærheten, så han løp ut for å finne ut hva som var på ferde. Den unge journalisten skjønte ingenting da han fikk se stridsvogner i byens gater, men han luktet en god historie og sprang nærmere for å finne ut mer. Like etter eksploderte en stridsvogn rett foran ham, og han ble stående sjokkert midt oppe i det hele, urørlig. Restene av soldater som noen sekunder tidligere hadde gått levende omkring, lå spredt som kjøttbiter overalt rundt ham. Over et gjerde hang et hode med deler av en blodig ryggrad. Over en lyktestolpe hang en hofte som var revet løs, helt uten klær. Og overalt på bakken lå det kjøtt. Rester av mennesker som nettopp hadde levd. Dette var den utløsende hendelsen som skulle snu livet til Eldin på hodet og gjøre den blomstrende byen Groznyj til en krigssone.
Det Eldin fikk se i løpet av den neste måneden, førte til at han sluttet seg til de tsjetsjenske geriljastyrkene. Vil du lese hva Eldin mener om det moderne menneskets frykt for blod? Hvorfor Eldin selv er redd hunder? I så fall anbefaler jeg å ta en titt på boken The SkyWept Fire, som Eldin skrev etter at han fikk politisk asyl i Norge. Her skildrer han med lyrisk penn et moderne menneskes møte med urmenneskets brutale verden.
Nedenfor kan du lese et utdrag av oversettelsen vi jobbet oss frem til. Akkurat dette avsnittet handler om en helt spesiell natt i en grusom og uforståelig krig.
Verdens beste komponister er Edvard Grieg og James Last, to komponister som er så forskjellige. De er best fordi de har fått den tittelen her, av deg, innenfor den brennende sirkelen som omgir den beleirede byen. Du kjente til disse komponistene fra før, og mange andre også, men først nå har du skjønt at de er de beste.
…
I dag sitter du på en radiopost.
Kvelden i kveld er en sånn sjelden anledning der en foruroligende stillhet legger seg over byen som et svart teppe i den kjølige luften. Det virker som om byen er fordypet i bønn, trukket inn i seg selv som en eldgammel mann. På himmelen rundt byen henger et flammende halskjede av lysbluss, skutt opp av fienden som er kommet for å drepe den. Av og til hører du lange skuddsalver fra automatvåpen i det fjerne, et sikkert tegn på sammenstøt mellom forskjellige rekognoseringsgrupper, disse krigens aristokrater. Det er stillhet som er vanskelig i strid. Man venner seg aldri til det. Stillhet betyr fare. Og derfor lytter du spesielt oppmerksomt til natten. Natten er stille. Fredelig som en engel … men du vet at dette bare er en illusjon: Natten er ikke fredelig i det hele tatt. En slik natt er spesielt farlig. Den er som en kvelerslange som spiller død mens den ligger kamuflert i bakhold og venter på sitt offer, bare for å fare opp i rett øyeblikk i et dødelig angrep. Bare radioene, et så flott surrogat for levende mennesker, vitner med sin spraking om at byen der du sitter og lytter til natten, fortsatt er i live. Den er maltraktert, dødelig såret, men fortsatt i live. Og den vil holde seg i live så lenge de levende forsvarerne forblir i byen. Byen, som ligger der urørlig i det iskalde mørket, minner deg om en løve, jungelens mektige konge, som er dødelig såret, men likevel farlig for flokken av hyener som sirkler rundt den med glødende øyne og tålmodig venter på at den skal dø.
De kjente kallesignalene og den vanlige praten på radioen river deg ikke ut av kontemplasjonen. Men plutselig hører du en ukjent stemme på fiendens språk. Det er en russisk radiooperatør som har kommet seg inn på kanalen deres. Dere gjør ofte det samme med dem, så det er ikke noe uvanlig. Operatøren kaller vilkårlig opp hovedstadens forsvarere. En av dem svarer. Radiooperatørene kjeder seg og fyller eteren med fornærmelser og banneord, trusler og utfordringer. De andre soldatene, som er vant til slike opptrinn, reagerer ikke på samtalen mellom sin nervøse kamerat og den fiendtlige radiooperatøren. Etter hvert som utbruddene nærmer seg kokepunktet, bestemmer du deg likevel for å gripe inn.
Men nei – du sier ikke et eneste ord. Du bare legger mikrofonen bort til høyttaleren, der den magiske musikken til James Last strømmer rolig ut. (Trykk her for å få rett stemning.)
Du kunne så klart ha gitt dem Edvard Grieg, men du bestemte deg for å la være. Du tenkte at Grieg er lettere å forstå når man hører på det alene. Stemningen i musikken hans egner seg best for en ensom lytter. Så du lar dem lytte til den vakre og triste musikken til James Last. Det blir stille på radioen umiddelbart. Bare den forbausede stemmen til den russiske radiooperatøren sier forsiktig: «Hvem er det?» Du svarer: «James Last, ’The Lonely Shepherd’». Du er fullstendig klar over at det er strengt forbudt å bruke radionettet til musikk – sambandet har en helt annen funksjon – men dette er et spesialtilfelle.
Den triste, fortryllende musikken fyller eteren, stiger opp mot den iskalde himmelen som den fortapte byens siste bønn. Byen ber ikke for sin egen frelse: Den ber for sjelene til dem som er i ferd med å ødelegge den. Og den vet at mange tusen menneskesjeler, både de som ødelegger og de som forsvarer, ber sammen med den. Hver eneste sjel ber sin egen hemmelige bønn. I det stille tussmørket gråter byen lydløst tårer av røyk som stiger rett opp til himmelen, til Gud. Den gråter for seg selv, for at den aldri vil bli slik den var. Den gråter for sine innbyggere, som den aldri vil se igjen. Den gråter for sine forsvarere, de som har falt blant skjelettene av sammenraste bygninger, og de som fortsatt er i live, som fortsatt forsvarer byens dystre skygge med en ukrenkelig standhaftighet. Byen gråter for en øy av kjærlighet og liv i et hav av hat og død. Den vet, den værer, at den vil drukne i dette havet av død og hat; den kommer til å kveles under den grusomme bølgen av ondskap. Når den ligger igjen uten sine forsvarere, vil den fortsatt rope ut mot himmelen i lang tid, med de spede stemmene til gråtende kvinner og barn som blir ført bort for å henrettes, med dempede stønn fra døende, gamle menn, det grenseløse hatet og forakten for bødlene i øynene til innbyggerne som er skutt og torturert. Og som svar vil himmelen gråte ild. Dens brennende tårer vil falle over det som er igjen av byen, la den døende byens siste sjeler gå opp i røyk. Himmelen vil utstøte et hårreisende skrik, som en forvist engel. Lenge vil himmelen la brennende tårer falle over dem som reiste uten å forsvare byen til siste slutt. Til siste sjel. Byens gater, der livet smilte en gang for lenge siden, vil nå i lang tid, uendelig lenge, være hjemsøkt av redsel, hat, frykt og svik. I lang tid vil Groznyj skremme verden med sitt grusomme gjenferd.
Og derfor ber byen. Gjennom den sjeldne stillheten. Gjennom den triste musikken. Gjennom de svarte tårene fra ulmende ruiner. Gjennom bønnene som byens forsvarere hvisker frem. Og ikke et eneste menneske våger å avbryte den mektige, dødsdømte byens bønn. Etter denne fantastiske musikken, etter at de høye, skjelvende tonene fra panfløyten har tonet ut som de siste pip fra en døende fugl, blir du sittende en stund og lytte til stillheten sammen med de andre. Og så hører du en lav stemme, som nesten hvisker: «Tusen takk» – og akkurat denne helt spesielle natten tar den psykologiske kampen mellom uforsonlige fiender slutt. Himmelen lar byen hvile til neste morgen. Og ved daggry, som om den skammer seg over nattens stillhet, vil den legge byen under et teppe av ild.
