Hvis jeg i møte med nye bekjentskaper forteller at jeg er oversetter og jobber med tysk språk og litteratur, hender det at jeg blir møtt med en blanding av beundring og vantro. Noen tror at tysk må være et spesielt vanskelig språk å jobbe med, og at jeg må ha en nærmest unormal begavelse for grammatikk siden jeg har lært meg tysk.
Kanskje er det dårlige minner fra deres egen tyskopplæring som har skapt inntrykket av at tysk er så «vanskelig», for det virker som om mange nordmenn tror at tysk først og fremst handler om å mestre grammatiske regler. Men fordommen om at tysk er et vanskelig språk, er feil. Skandinaver har lett for å tilegne seg et sentralt ordforråd, og grammatikken er egentlig ganske enkel og oversiktlig sammenlignet med en del andre europeiske språk. Likevel lever den seiglivete oppfatningen videre om at tysk er et vanskelig språk.
En annen fordom jeg ofte møter, er at tysk er et presist språk, som må være spesielt egnet til å uttrykke abstrakte og kompliserte tanker. Også dette er en myte. Riktignok er tysk et viktig akademisk språk med et stort stilistisk register av ord og uttrykk, og det finnes mange viktige vitenskapelige verker som er skrevet på tysk.
Likevel tviler jeg på at et språk i seg selv kan gi en privilegert tilgang til avanserte tanker.
Etter mange år med studier og oversettelser av tyskspråklige tekster, har jeg sett så mange uklare og upresise formuleringer på tysk at jeg ikke tror at et språk kan være noen garanti for tankemessig klarhet. Samtidig er det interessant å spørre seg hvorfor så mange tror at det angivelig vanskelige tyske språket er forbundet med akademisk presisjon. Setningslengden kan være én grunn, for tyske setninger inneholder i gjennomsnitt litt flere ord og litt mer informasjon, enn hva vi er vant med på norsk. For en enkel skandinav som er vant med mellomstil og talemålsnære formuleringer i omtrent alle sammenhenger, kan syntakstunge tyske perioder lett fremstå som både «vanskelige» og «presise». Hvis vi ser på statistikken, ser vi at tyske avistekster i gjennomsnitt kan inneholde så mye som 22 ord per setning, og det finnes vitenskapelige tekster med setninger som i snitt inneholder rundt 29 ord.[1] Dette er høye tall, som først og fremst sier noe om at informasjonen blir distribuert på en litt annen måte enn på norsk.
For en oversetter utgjør lange og meningstette setninger en egen form for falske venner. Falske venner kan være ord og uttrykk med en tilnærmet lik bokstavelig form på to språk, men med ulik betydning. Et eksempel er uttrykket «å bite i gresset», som på norsk betyr «å tape», mens det tilsynelatende identiske tyske uttrykket «ins Gras beißen» betyr «å dø». Falske venner opptrer ikke bare som lignende uttrykk og vendinger, men kan også skjule seg i selve setningsstrukturene: Setningslengde, setningsleddenes oppbygging og relasjonene mellom setningsledd er grunnleggende syntaktiske forhold som påvirker lesetempoet og dermed informasjonsflyten i en tekst. Men hvert språk har sine egne konvensjoner for hva som regnes som en setning med god lesbarhet, og her skiller norsk og tysk seg fra hverandre.
Hvis vi ser på stil og syntaks i tyske sakprosabøker, avistekster og tekster på det kulturelle og politiske området, vil vi finne mange formuleringer med et akademisk og analytisk preg. Lange perioder med utførlige relativsetninger, komplekse partisipper, nominaliseringer og abstraksjoner, utvidede foranstilte partisipialattributter[2] og mange tids-, steds-, måtes- og årsaksadverbialer[3] er helt vanlige setningsledd i tysk sakprosa, og de kan for en trenet leser fremstå som helt uproblematiske. Problemene begynner først hvis slike omfattende setningsledd blir oversatt ordrett eller med samme struktur til norsk, for i oversatt form vil de ofte fremstå som kunstige og overlessede. Det er historiske og sosiale grunner til at lange setninger og stilidealer fra akademisk sjargong er utbredt på tysk. Én grunn er at et høyt språklig nivå i visse miljøer blir oppfattet som et tegn på abstraksjonsevne og tankemessig suverenitet. Innholdsrike setninger og retorisk elegante formuleringer kan signalisere at forfatteren har et omfattende blikk for detaljer og en avansert forståelse av et saksforhold. En presis formulering på tysk henger sammen med informasjonstetthet og stilnivå, og i mange sammenhenger er det forventet at en tekst tar i bruk lett opphøyde stilistiske virkemidler. Utdanningsnivået i det tyskspråklige området er jevnt over høyt, og det finnes mange kompetente skribenter og lesere på alle samfunnsområder. Dette kan ha bidratt til at konvensjoner fra akademiske skrivemåter har fått en selvsagt plass i mange redaksjoner, institusjoner og i kultur- og samfunnslivet.
Som oversetter har jeg ofte grublet på hva jeg skal gjøre med lange og meningstette tyske setninger, som det grammatisk sett er mulig å formulere på norsk, men som likevel ikke ville høres naturlige ut innenfor et register av norsk normalprosa som er beregnet på allmennmarkedet. Selv om en setning fremstår som elegant og treffende på kildespråket, betyr ikke det at den kan oversettes med uforandret syntaks til målspråket. Det er selvsagt viktig å ta vare på presisjonsnivået og stilnivået i originalteksten, men ofte kan det være minst like viktig å ivareta tekstens lesbarhet. Altfor innholdsrike og lange setninger kan redusere lesbarheten, særlig i en sakprosatekst som forteller en spennende historie.
Hvert språk har sine egne konvensjoner for hva som regnes som presis og troverdig stil, og på norsk signaliserer ikke lange og innfløkte setninger nødvendigvis at forfatteren har et høyt refleksjons- eller abstraksjonsnivå. Selv om en norsk leser uten problemer kan forstå en ordrett oversettelse av en syntakstung tysk setning, vil nok mange lesere likevel føle at det er noe som skurrer. En grunn til dette er at norsk normalprosa er styrt av andre stilistiske idealer. Vi har mindre avstand mellom talespråk og skriftspråk, og vi skriver kortere setninger med færre fortettede setningsledd og nominaliseringer. Kanskje har dette å gjøre med at vi har et mindre register for høystil og en svakere tradisjon for akademisk sakprosa.
Vi må også huske på at idiomatiske uttrykksmåter er unike for hvert språk.
Jeg blir stadig mer overbevist om at en klar tanke – eller en «presis» formulering – sjelden har helt identisk syntaktisk struktur på to ulike språk. Dette gjelder også setninger som er preget av retorisk eleganse, og mange oversettere har trolig opplevd at en treffende formulering på kildespråket ikke er like potent i oversatt form. Målet mitt som oversetter er derfor at hver eneste setning i oversettelsen skal ha et grunnlag i norsk idiomatikk, uten at kildetekstens strukturer og grammatiske former skinner igjennom på uheldige måter. Jeg pleier å stille et enkelt, men kritisk spørsmål når jeg oversetter lange setninger fra tysk: Kunne en norsk sakprosaforfatter formulert en setning som denne? Hvis svaret åpenbart er «nei», må jeg finne en annen uttrykksmåte.
Den siste boken jeg oversatte, var Norman Ohlers Hitlers rus. Folk og Fører på dop (Spartacus 2016), som handler om bruk av narkotika i Det tredje riket, og særlig om sentralstimulerende stoffer. Boken har blitt en internasjonal bestselger. Historien er fortalt med høyt tempo, og presenterer historiske personer og hendelser med vidd og originalitet. Teksten inneholder mange fyndige og smarte formuleringer, og har relativt få eksempler på det vi kan kalle omstendelig tysk stil. Men vi finner også enkelte informasjonstette setninger som gjør seg dårlig dersom de overføres ordrett til norsk. Utfordringen var å finne løsninger som tok vare på alle opplysningene, men som fordelte informasjonen på en måte som var mer i samsvar med god norsk stil. Den følgende eksempelsetningen handler om legen Theo Morells første møte med Adolf Hitler, på en middag hjemme hos Hitlers fotograf Heinrich Hoffmann. Forfatteren sveiper over et stort sakskompleks i løpet av en enkelt setning, og informerer både om middagen og om hvilken rolle Hoffmann spilte i Hitlers tidlige karriere:
Es gab Spaghetti mit Muskat, Tomatensoße an der Seite, grünen Salat – das Leibgericht von Adolf Hitler, der wie so häufig bei Hoffmann zu Gast und ihm bereits seit den Zwanzigerjahren eng verbunden war, als Hoffmann durch seine fotografischen Inszenierungen zum Führerkult und dem Aufstieg des Nationalsozialismus wesentlich beigetragen hatte.
Setningen inneholder mye ulik informasjon. Først skildres middagen, og deretter følger noe bakgrunnsinformasjon om Hoffmanns relasjon til Hitler og om hvordan Hoffmann bidro til Hitler og nasjonalsosialismens fremvekst. En setning som denne er ikke særlig påfallende i tysk fortellende sakprosa, og mange tyske lesere vil neppe reagere på denne typen informasjonstetthet. På norsk truer imidlertid en så lang setning som denne med å utmatte leserens oppmerksomhet, særlig siden den står i et avsnitt som for øvrig er spekket med detaljerte opplysninger. Dersom den skulle vært formulert som én sammenhengende periode, kunne den sett slik ut: «Det ble servert spagetti med muskat, tomatsaus ved siden av og grønn salat – livretten til Adolf Hitler, som hadde vært en hyppig gjest hos Hoffmann og nært knyttet til ham helt siden tjueårene, da Hoffmann med sine fotografiske iscenesettelser hadde bidratt vesentlig til førerkulten og til nasjonalsosialismens fremvekst.»
I mine øyne gaper en norsk setning som dette over for mye. Den siste leddsetningen rommer helt ny informasjon sammenlignet med begynnelsen av setningen, og siden tekstomgivelsene ellers er detaljrike, er det en fare for at leseren må senke lesetempoet for å holde oversikt over all informasjonen som blir presentert. Lakmustesten min er: Ville en norsk sakprosaforfatter ha formulert seg på denne måten? Jeg tviler på det, for jeg tror at for mye informasjon i én setning snarere hindrer enn å gagne lesbarheten. I møte med «vanskelig» og «presis» tysk prøver jeg derfor å orientere meg mot en talemålsnær syntaks, med mer oversiktlige og lettleste perioder.
Men hva er egentlig lesbarhet? I den kvantitative lingvistikken er det utviklet metoder som måler en teksts lesbarhet ut fra gjennomsnittlig setningslengde og andelen ord med seks eller flere bokstaver. Ved hjelp av en kalkulator kan man enkelt få en indikasjon på en teksts lesbarhet.[4] Dersom en tekst har en verdi på over 50 på skalaen, tyder det på at teksten er «vanskelig». Kalkulatoren viser at både kildesitatet og den bokstavelige oversettelsen har en lesbarhet på 55, som indikerer at setningen er «vanskelig å lese, som mange offisielle tekster». Jeg kan være enig dette. Det er ikke problematisk å forstå innholdet i eksempelsetningen, men den er ikke spesielt lettlest heller. Når boken for øvrig er preget av høyt tempo og stor fremdrift i hvert avsnitt, vil jeg helst unngå at oversettelsen inneholder for mange syntaktiske hindre. For hvis lesbarheten ikke er optimal, er heller ikke presisjonsnivået optimalt. En lang setning kan – også på norsk – for all del ha et tydelig meningsinnhold, men kommunikasjonen blir mindre effektiv dersom leserens oppmerksomhet i for stor grad blir tøyd. Noe måtte altså gjøres med lengden på eksempelsetningen. Jeg valgte å dele den opp, både for å sortere informasjonen tydeligere, og for å øke tempoet i avsnittet:
Det ble servert spagetti med muskat, tomatsaus ved siden av, og grønn salat – Adolf Hitlers livrett. Helt siden tjueårene hadde Hitler vært en hyppig gjest hos Hoffmann. Han sto bak de fotografiske iscenesettelsene av Føreren, og hadde spilt en viktig rolle i utviklingen av Førerkulten og nasjonalsosialismens fremvekst.
Det komplekse meningsinnholdet i originalteksten fremstår som mer tilgjengelig etter at den opprinnelige perioden er brutt opp i enkeltstående setninger. Med noen små justeringer blir setningen her formulert på en måte som – i mine øyne – er mer i samsvar med konvensjonene for norsk sakprosa. Interessant nok beregnes lesbarhetsindeksen i denne oversettelsen til 41, som vil si «middels vanskelig å lese, som vanlig avistekst». Dette er mer i tråd med stilen for øvrig i boken, og avsnittet fremstår som mindre påfallende enn om jeg hadde beholdt den opprinnelige setningslengden.
Språklig presisjon er et komplekst fenomen, og det å skrive «presist» handler både om å formidle nyanser i et saksforhold, og om å kommunisere godt med en gitt målgruppe. Jeg er opptatt av at oversetteren ikke må la seg forføre av falske syntaktiske venner i kildeteksten, men – i hver eneste setning! – reflektere over hvordan stilnivå og setningslengde kan oversettes i samsvar med målspråkets idiomatikk. I mange oversettelser tror jeg presisjonsnivået kan øke hvis oversetteren frigjør seg fra kildespråkets syntaktiske strukturer, og heller tar hensyn til lesbarheten. Det hører med til oversetterens oppgaver som kulturformidler å bryte opp lange og meningstette setninger – og særlig de tyske! – og gjøre dem om til lesbar norsk sakprosa. Ich muss es anders übersetzen, sier Goethes Faust og forkaster sin første, bokstavelige bibeloversettelse. Vi kan bare spekulere i om den var dominert av falske venner på setningsnivå.
Anekdoten vil ha det til at da en norsk professor i norrønt ville få oversatt en lærebok fra norsk til tysk, stilte det tyske forlaget spørsmål ved det vitenskapelige nivået i boken. Grunnen var setningslengden: Med så korte setninger som det var i den nynorske originalutgaven, kunne det umulig dreie seg om en seriøs fagbok! Men etter en nærmere vurdering av det faglige innholdet, ble manuset antatt og oversatt til tysk. Det tyske forlaget innså nemlig at teksten holdt et høyt vitenskapelig nivå – selv om den knapt inneholdt lange og omstendelige setninger.
[1] Se Karl-Heinz Best: Satzlängen im Deutschen: Verteilungen, Mittelwerte, Sprachwandel, i: Göttinger Beiträge zur Sprachwissenschaft 7, 2002, s. 7–31.
[2] Utvidede foranstilte partisipialattributter er omstendelige formuleringer av typen «Heisen skal kontrolleres av en av heiskontrollen godkjent person». Mens en konstruksjon av denne typen ikke er uvanlig på tysk, fremstår den som gammelmodig på moderne norsk, og brukes nok kun i spesielle tilfeller.
[3] Adverbialer opptrer ikke alltid i samme antall på norsk som på tysk, og de kan heller ikke plasseres i samme rekkefølge. En tommelfingerregel er at tyske adverbialer kan settes opp i rekkefølgen TeKaMoLo: Tempus, kausalitet, modalitet og lokalitet. Det vil si at tidsadverbialet kommer først, og følges av årsaksadverbialet, måtesadverbialet og til slutt stedsadverbialet. En slik rekkefølge av adverbialer fremstår i de fleste tilfeller nærmest som ugrammatisk på norsk, og det vil nok i mange tilfeller være mer naturlig å fordele dem på flere setninger enn hva som er vanlig på tysk.
[4] På internett finnes det en kalkulator som beregner lesbarhetsindeksen, se http://www.skriftlig.no/liks-kalkulator/
Espen Ingebrigtsen er oversetter og stipendiat i tysk ved Universitetet i Bergen. I år mottok han Bokhandelens sakprosapris til oversettere for arbeidet med den kritikerroste og internasjonalt bestselgende Hitlers rus av Norman Ohler.
Ingebrigtsen var ukas NFF-er i juni og deltar i en samtale med den tyske forfatteren Florian Huber om oversettelsen av hans Barn, lov meg at du skyter deg, på årets Oversetterseminar.
