Her er innledningen til Weihes lister over rusuttrykk. Mye interessant bakgrunnsstoff!
REVIDERT UTGAVE
RUS OG SPRÅK
JUNI 2000
ORDLISTE OVER ORD BRUKT I FORBINDELSE MED RUS OG RUSBRUK MED SYNONYM-ORDLISTE
RUS OG SPRÅK ORDLISTE OVER ORD BRUKT I FORBINDELSE MED RUS OG RUSBRUK MED SYNONYM-ORDLISTE
SAMMENDRAG
Forfatteren har samlet ord og vendinger i forbindelse med rus og bruk av rusmidler over flere år. Listen innholder en synonymordliste med navn på ulike rusmidler og uttrykk brukt for dem i ruskulturen(e). Forfatteren understreker at registreringsarbeidet fortsetter og ønsker kontakt med alle som kan bidra til å utvikle den. Han takker alle som hare bidratt så langt.
Forfatteren håper at ordlisten kan fungere som et hjelpemiddel for behandlere
innen rusmiddelomsorgen, hos helse- og sosialarbeidere og andre som kommer i kontakt med rusmiddelbrukere/rusmiddelproblemer.
Emeneord
Slang, Narkotika, alkohol
SUMMARY
The author has made a collection of slang used in the drug culture(s)/ in connection with use of alcohol. The collection includes a list of slang synonyms for alcohol and drugs. The author wish to emphasize that the work is continuing.
The author hopes that the list will be useful for health and social-workers, and other professionals that in their professional work have to relate to drug culture(s) slang.
Keywords
Slang, Narcotics, Alcohol
ABOUT THE AUTHOR
Hans-Jørgen Wallin Weihe born 1951, cand.polit (1990), Phd (1999) with degrees in social work (1977) and special teaching (1981). Practicing social worker in several rural municiplaities, later chief probation and parole officer in Oppland County. Lecturer at Sogn and Fjordane College and later at Lillehammer College from 1992. Research associate for the Coordinating Commitee for Northern Affairs ( a joint project for several environmental organizations).
Phone + 47 61 28 80 04, Fax 61 28 81 90 E-mail: H-J.Wallin.Weihe@hil.no
Innledning
Denne ordlisten er ment som et praktisk oppslagsverk både for personer som mere allment er interessert i språk og for dem som på en eller annen måte må forholde seg til språkbruk blant dem bruker rusmidler. For dem som arbeider med behandling av mennesker som har rusproblemer håper jeg at listen vil være et nyttig oppslagsverk. Ikke minst kan den være viktig fordi ord og vendinger hos «brukere» ofte er vesensforskjellig fra dem som brukes av behandlingspersonell. Ofte kan dette føre til unødvendige misforståelser. Noen ganger kan dette få svært uheldige følger.
Listen er på ingen måte ferdig utviklet. Denne publiseringen, som er den fjerde, er et skritt på veien i utvikling av den. Mange lesere vil sikkert kjenne til ord og vendinger som ikke er med. Jeg vil være dem svært takknemlig om de kontakter meg slik at ordlisten kan bli oppdatert. Listen beskriver også språk som er foranderlig og under stadig utvikling. Ikke minst kan dette illustreres av alle de ordene som har kommet i forhold til nye rusmidler som ecstacy.
Det viktig for meg å understreke det foranderlige i språket. Den delen av språket som denne listen inneholder hører med til de delene av språket som forandrer seg hurtigst. Det er også viktig å være oppmerksom på at ord og måter å formulere seg på varierer individuelt.
Såvidt jeg vet er dette den første omfattende samlingen av slike ord som har blitt laget siden Eifring kom med sin bok om narkotikaslang i 1985. Den første utgaven av listen ble utgitt i 1998. Deretter har blitt elektronisk publisert på to nettsteder og som en bok på Universitetsforlaget i 1999. Bokutgivelsen inkluderer også en oppslagsdel om ulike rusmidler.
Oppdaterte versjoner av listen vil fortsette å bli publisert både på nettet og i form av arbeidsarpporter slik som denne.
En rekke mennesker har hjulpet meg med innsamlingen. Ikke minst har jeg hatt stort utbytte av samarbeidet med dr. philos Bengt Svennson ved universitet i Lund, cand.polit Anders Sandvig jr. ved Tyrili behandlingssenter, assisterende fylkelege Per T. Røhr, en lang rekke studenter ved sosionom utdanningen ved Høgskolen i Lillehammer, politiførstebetjent Jostein Gravdal ved Politiet i Lillehammer, professor i psykologi Reidulf Watten og en lang rekke brukere av ulike rusmidler. Det ligger i sakens natur at den siste gruppen ikke kan nevnes med navn. De har vært svært viktige informanter og jeg hadde aldri kunnet utvikle listen uten dem. En lang rekke personer, med for meg ukjent bakgrunn, har tatt kontakt med meg med elektronisk post. Jeg er dem alle takknemlig for hjelpen.
Jeg skylder førsteamanuensis Yngve Nordkvelle stor takk for gjennomlesing og kommentarer til manuskriptet. Overlege Hans Olav Fekjær har vært behjelplig med å gjøre listen tilgjenglig på nettet via informasjonsbanken for rusmidler. Fekjær har også bidratt med nyttige kommentarer og litteraturtips. Jeg er ham stor takk skyldig for dette.
Tilslutt vil jeg takke høgskolelærer Hilde Vold som hele tiden har vært min nærmeste diskusjonspartner. Hun har hatt viktige innvendinger i forhold til utgivelsen av listen og påpekt begrensninger ved denne type kartlegging.
Lillehammer 11.06.00
Hans-Jørgen Wallin Weihe
Innholdsfortegnelse
Innledning side 4
Noen ord om kultur, rus og nytelse side 7
Språk og rusmidler side 12
To kulturs samfunnet side 15
Samtaler med personer med rusproblemer side 17
Ruskulturenes terminologi ordliste med forklaring side 22
Medikamenter/rus-nydelses midler med synonyme slangnavn side 71
Litteraturliste side 88
Noen ord om kultur, rus og nytelse
«Kultur» begrepet er så sammensatte og så forskjellig behandlet i litteraturen at det lett kan bli forvirrende å bruke dem. Det som ligger i kulturbegrepene er svært grovt sagt at en gruppe, som er mere eller mindre avgrensbar, har visse felles karakteristika som språk og verdier (Weihe, 1997). Antropologen
Richard Shweder (1991) hevder at hva som oppleves som et individuelt menneske vil variere. Vi forstås mere eller mindre som en del av et større hele som kan inkludere både andre i våre omgivelser, naturen rundt og sees i et tidsperspektiv som strekker seg langt ut over det vi hos oss betrakter som et menneskeliv. En følge av dette vil også være at hva vi oppfatter som nytelse, rus, bruk og problematisk bruk vil variere.
Kulturer er aldri statiske og de er vanskelige å avgrense fra hverandre. Svært ofte vil vi oppleve situasjoner der tildels helt ulike verdisett møter hverandre.
Noen ganger «smelter» de sammen til noe nytt. Andre ganger foretas det tilpasninger og noen ganger dominerer en kultur en annen. Dette kan skje helt bevisst, ikke minst fordi det man selv står for, lett sees som «riktigere» enn det «de andre» står for.
Antropologer beskriver ofte forbausende ulike reaksjoner på alkoholinntak i forskjellige kulturer. Det kan ofte nærmest virke som om det er helt ulike rusmidler som har blitt brukt. Det finnes mange eksempler på kulturer der vår form for beruselse ikke finnes. I noen kulturer er de sosiale hemningene de samme uansett hvor beruset man fysiologisk sett blir. Eksempler på dette finner vi hos cambafolket i Bolivia, meksikanske mixtecindianere og på Iflauk-atollen i Mikronesia (Løfgren og Løfgren, 1982). Tildels drikker disse gruppene sterkere alkohol enn vi er vant til. Cambafolket drikker for eksempel en destillert sukkerrørssaft som inneholder 89 % alkohol.
Aggressivitet som reaksjon på alkoholinntak finnes i en rekke kulturer. Samtidig finnes det mange kulturer der dette aldri forekommer. Navaho- og sioux indianere, innbyggere på Cook øyene og Tahiti er kjent for å bli voldsomme under alkoholpåvirkning. Andre folkegrupper slik som beboerne på Selskapsøyene og Camba-folket blir det aldri.
Det kan finnes sterke, men usynlige grenser for hvordan denne aggressiviteten utøves. På Irland drikkes det stort sett på puben, men aggressivitet utøves i hjemmet av mannen mot hustruen. Løfgren og Løfgren (1982) forklarer dette med at puben var et sted der det ikke kunne være slåssing. Da ville eieren miste lisensen. Logikken var klar og illustrerte at det var et sterkt element av kontroll selv under kraftig beruselse. Løfgren og Løfgren (1982, side 130) gir eksempler på noe av det samme fra et svensk kursted for alkoholister; «Bestyreren: Hvorfor måtte du løpe av gårde å kjøpe brennevin nettopp i dag ? Klienten: Du forstår – jeg ble så forbannet på Kalle, og jeg slåss jo aldri edru.» I en sammenfatning av antropologisk litteratur finner Heath (1976) at aggressivitet ved alkoholinntak hverken er vilkårlig eller uunngåelig, men et resultat av sosial læring.
Vår måte å drikke på har vi eksportert til andre deler av verden. «Med få unntak viser det seg at misbruk og alkoholisme er vestlige oppfinnelser» skriver Løfgren og Løfgren (1982, side 128). Hans Egede, den første misjonæren til Grønland, kommer inn på dette i sin beskrivelse fra 1741 av forholdene blant eskimoene; «Drank ere de ikke meget for; dog har nogle af dem, som en tid lang har opholdt sig iblant os, lært at drikke Viin og Brendeviin got nok, og ikke forsmaaed det, naar det er bleven dem tilbuden. Men Tobak fordrager de ingenlunde, ikke heller røgen deraf» (Egede, gjenopptrykk av 1926, side 106). I 1742 tok noen Grønlendere kontakt med Niels Egede, en av Hans Egedes sønn. De hadde lagt merke til at danske matroser ble «gale» , dvs drakk seg fulle, ved juletiden. De oppfattet fyll som et tegn på en kristen høytid (Fenger, 1879). Grønlenderne stilte seg uforstående både til at Danskene valgte å bruke en masse tid på å lage øl når det fantes vann og at man ville drikke noe som ødela forstanden.
I Nils Egedes dagbok fra året 1759 beskriver han Grønlenderne reaksjon da han begynte å brygge øl: » Dag åtte fik vi først vores Brygerhus færdig, og som vi samme Dag brygged Øll og der var nogle fremmede Grønlændere til Stæde, som saae derpaa, forundrede de sig paa, at vi ville giøre os saa megen Umage med at forøde baade Malt og Brende, thi de mente dem det vel, at Vand var got nok, men som vi vare nu vante til det slags, og bare Vand kunde vi ikke læske os paa. De svarede strax at vi da motte være meget ulæskelig, siden alle Chreaturer kunde læske sig med Vand, men sog ieg inted derimod hafde at sige, spurte ieg dem hvii de ikke aad Græs, raadt Kiød samt raae Fisk ligesom andre Dyr. Da loe de og sagde: du fattis ikke for Ord» (Egede nytrykk i Bobe 1943, side 14).
Det varte en god stund før Grønlenderne tilegnet seg nordiske drikkeskikker. Til å begynne med virket de bare frastøtende på dem. Riktignok startet de raskt å bruke «galt vand» eller «brendevin» til behandling av syke. Dette var for de første misjonærene en del av datidens alminnelig anerkjent medisinsk behandling. Det tok derimot lang tid før man begynte å drikke for tørsten, kosen eller for på bli beruset. Misjonærene forsto tidlig at dette ville skje. Hans Egedes andre sønn Paul skrev alt i 1728 om faren for at eskimoene kunne bli som de danske «Hvis de nu fik smag for brændevinen, ville de blive ligsom vore» (Poul Egede i Lidegaard, 1988, side 39).
Idag er alkoholproblemene på Grønland store. Mange tilskriver dette at «naturfolk» lettere blir «alkoholister». Selv tror jeg at Løfgren og Løfgren (1982) har rett i at dette er noe som er lært atferd fra vår kultur. Eksemplene fra Fenger og Egede’ene viser at det tok tid og massiv påvirkning å tilegne seg våre negative drikkeskikker.
Mest destruktivt har nok eksporten av våre alkoholvaner vært til kulturer som ikke tidligere har hatt noe forhold til alkohol. Grønland er et eksempel på dette. Mail (1993), som skriver med utgangspunkt i nordamerikanske indianere, går så langt som å kalle introduksjon av alkohol blant indianerne for «kjemisk krigføring». Den høye frekvensen av sosiale problemer i urbefolkningsgrupper som feks kanadiske og amerikanske indianere må imidlertid ikke bare forstås på bakgrunn av alkohol, men også som et resultat av sosiale-problemer og sammenbrudd av tradisjonelle normer ( se feks. Cattarinich 1996 og Weihe (i Marthinsen og Ekberg 1997).
På den annen har dette aldri vært en ensidig prosess. Vi har eksportert og vi har importert. Hasj har kommet tilbake til Europa etter å ha vært tilnærmet borte. Kokain og nikotin har kommet som nye midler. Både kokain og nikotin brukes idag i helt andre former enn de opprinnelige. Peru indianerenes tradisjonelle tygging av koka blader er noe helt annet det misbruk som koakinbrukere i vesten står for. Den rituelle røkingen av tobakk var noe helt annet enn kjederøykingen av sigaretter slik vi ser det idag.
Generelt kan man antagelig si at tradisjonell bruk av rus og nytelsesmidler har hatt en innarbeidet og integrert del i den kuluren den har vært en del av.
Slik bruk har sjelden hatt det samme destruktive preg som det kan få når middelet bringes ut av kulturen. Vi ser også eksempler på at sterke, eller imperialistiske kulturer, påtvinger enn annen kultur sitt forhold til rus/nytelsesmidler. Også dette kan få destruktive utslag.
Rituell bruk av alkohol finnes kun i kulturer som har hatt tradisjon på bruk av alkohol. Nord Amerikanske indianere hadde ikke noen bruk av alkohol før de møtte europeerne (Bacon (i Kissin og Begleiter), 1976). Det er mulig at det ofte svært destruktive forholdet til alkohol som har utviklet seg i disse kulturene har sammenheng med dette. På den annen side er det også mulig at europeeres destruktive bruk av mange narkotiske stoff skyldes at disse mangler en tradisjonell innarbeidet plass i vår kultur.
Enkelte grupper, slik som den samiske i nord Norge, har vist seg å ha god motstandskraft mot et «importert» forhold til alkohol. Samene i nord Norge har ikke noe større alkoholproblemer enn den norske befolkningen. Dette skiller dem ut fra andre urbefolkningsgrupper som inuiter på Grønland og urbefolkningene i nord Amerika og i Australia. En av grunnene til at den samiske gruppen har hatt en slik motstandskraft er antagelig normer på avhold som spesielt har vært sterke blant Læstadianere ( Larsen, 1993). Også andre steder vil det antagelig være slik at grupper som makter å beholde verdier som er fundamentert i egen kultur har større motstandskraft. Når slike verdier kobles til normer om avhold reduseres sjansen for å utvikle et destruktivt forhold til rusmidler. Det er slående at man lett ser ytterpunktene i mange slike kulturer. Enten problematisk bruk eller rent avhold (Hunter, 1992).
Mye av den høyere frekvensen av problematisk bruk av rusmidler kan også skyldes høyere arbeidsledighet og andre strukturproblemer. Urbefolknings-grupper er ofte rammet hardere av dette enn andre grupper og dette fører til større belastninger som lett leder videre til høyere frekvens av problematisk rusmiddelbruk (Elias, 1996).
Det er mye diskutert hva som kan gjøres for å redusere rusmiddelproblemer blant urbefolkningsgrupper (se feks. Landau 1996, Gutierres 1994 og Brady 1995). Selv tror jeg at et viktigste tiltakene vil være å styrke tradisjonelle verdier og å formidle respekt for disse. Tildels vil antagelig dette også bety at behandlingsprogram må utvikles med rot i lokal kultur og behandlingstradisjoner. Blant indianere i USA har det vært utviklet behandlingsopplegg som tildels har tatt utgangspunkt i egen kulturs tradisjoner for behandling. Det siste har ikke vært uproblematisk. Blant annet bryter man med dette med tradisjonell vestlig skolemedisin og krav til vitenskaplighet. Et annet problem har vært den tradisjonelle kulturens forhold til rusmidler. I noen tilfelle har dette også hatt sine destruktive sider (Brady, 1995). I noen tilfeller har dette vært ved at den tradisjonelt har koblet bruk av ulike stimulanser til krigerske aktiviteter og aggressivitet.
Kjønnsforskjeller i bruk av og reaksjon på alkohol varierer kulturelt. Vanligst er det at menn drikker mere enn kvinner, men det finnes unntak fra dette. I noen samfunn drikker menn og kvinner like mye. Kvinner drikker ikke i noe samfunn mere enn menn. Aggresjon, som vanligvis regnes som en mannlig egenskap, blir feks. blant folkegruppen som bor på Aleutene sterkere uttrykt blant kvinner enn menn under påvirkning av alkohol (Bacon (i Kissin og Begleiter), 1976). Dette er stikk motsatt vanlige reaksjonsmønster i feks. norsk kultur.
Antropologene operer med begrepet parantesatferd. Dette er atferd som unntas fra vanlige sosial regler. Atferd som unnskyldes og godtas som annerledes. Eksempler på dette er oppførsel ved stor sorg, for eksempel ved dødsfall, psykisk utviklingshemning og ved sinnssykdom. Alkoholrusen kan fungere på samme måte. Under påvirkning av alkohol godtas det at man går ut av sitt vanlige kontrollerte selv og over i en annen tilstand. I hvilken grad alkoholpåvirkning gir grunnlag for parantesatferd varierer imidlertid fra kultur til kultur ( Løfgren og Løfgren, 1982). Et eksempel på noe lignende fra vårt samfunn kan være russefeiringen. Utstyrt med rød lue og rødrussdrakt kan man bli unnskyldt for adskillige utsvevelser som man ellers hadde møtt sanksjoner i forhold til. I en rapport skrevet av en tjenestemann fra det engelske «Probation Service», eller det vi kaller for kriminalomsorgen, fant jeg denne oppfatningen helt rendyrket. Han hadde vært på en utvekslingsreise til Norge og skrev blant annet om vårt forhold til rus. Etter å ha slått opp i ordboken fant han at rus og russ var nærstående ord. I rapporten skrev han;
» I Norge kler mennesker, vanligvis i 18 -19 års alderen, seg i en rød drakt. Dette kalles å være beruset. Når man er «beruset» på denne måten kan man drikke så mye man vil, danse i gatene og fløyte i fløyter.» Deretter gikk han over til sammenligne med parantesatferd i andre kulturer. Selv om engelskmannen hadde oversatt feil (ordene rus og russ er vesensforskjellige) trakk han allikevel frem essensen i parantesatferd.
Våre stereotype oppfatninger av andre kulturer blir ofte ironisert med. Kjetil Rolnes (1995) er en av mesterne. I sin bok om norsk smak skriver han om norsk puritansk designteknologi, fordervede franskmenn og nytelses syke italienere. Noe riktig er det imidlertid i slike karakteristika. Det er ikke helt feil. Ulike kulturer prioriterer ulikt. Nordmenn satser mere på hjemmekosen enn italienere. De tilbringer mere av sin tid i «fellesrommet» , går mere ut og har et annet forhold til nytelsesmidler som vin. Om man blir «fordervet» av å drikke mere vin enn kaffe er et annet spørsmål. Det er et spørsmål både av rent helsemessig karakter og av moralsk eller moraliserende art. Mest av alt er det er moralsk spørsmål. De drikker vin – masse vin – og er katolikker – også er de med i EU – sånne folk er for enkelte per definisjon «fordervede».
Språket vårt reflekterer holdningene våre. På samme måte som skikker eksporteres og kan være en del av et maktspill vil språket være det. I den ordlisten jeg har utarbeidet har jeg brukt mye tid i miljøer der det snakkes om rus. Innsamlingen har foregått i full åpenhet, men jeg har på ingen måte «tilhørt dem som har vært innenfor» disse miljøene. Jeg har nok alltid blitt betraktet som en «fremmed fugl» med holdninger og oppfatninger som nok noen ganger har preget hva jeg har fått av informasjon. Noen har villet snakke med meg, andre har ikke vært åpene for kontakt. Stort sett har jeg opplevd nysgjerrighet og åpenhet.
Som alle andre har jeg oppfatninger om fremmede. Det har vi alle. I erkjennelsen av at jeg selv ikke er noe unntak ligger det også en erkjennelse av at jeg har blindflekker. Både språket mitt og mine oppfatninger om fremmede reflekterer dette.
Språk og rusmidler
Ord er redskap med begrensninger. Selv innen det vi oppfatter som felles norske normal språk finner vi ofte store ulikheter i hva vil legger i et ord.
Et eksempel er ordet «klar». Når en trønder er «klar» betyr det at han eller hun er sliten og trøtt ( Jenstad og Dalen, 1997). For mennesker fra andre steder i Norge kan det ligge et helt annet meningsinnhold i ordet. Dersom man har ruset seg, feks. i den forstand at man har «gått på fylla», blir man sliten eller «klar».
Selv med samme ord brukt innen samme språkområde kan det ofte være helt forskjellig meningsinnhold. Et eksempel er ordet «frisk». For brukere av narkotika kan dette bety at man føler seg «fin i farta» eller er for oppadgående rus. «Syk» føler man seg når man er for nedadgående rus eller kjenner suget etter rus. Et slikt meningsinnhold er nærmest det motsatte av det en behandler vil legge i begrepene. Begrepene som brukes om rusmidler varierer også sterkt. I enkelte miljøer betyr «sopp» ecstasy, mens det i andre miljøer betyr fleinsopp. Heroin betegnes ofte som «H», men det kan også står for ecstasy. For en behandler kan det være av stor viktighet å vite hvilket rusmiddel det er snakk om. Ikke minst gjelder dette i forhold til situasjoner med forgiftninger og avrusing.
I tillegg til dette kommer den mere spesialiserte terminologi som tilslører hva det snakkes om for utenforstående. Dette kan være viktig fordi det noen ganger kan være nødvendig å snakke om feks. narkotikabruk uten å bli avslørt. Ved siden av dette er det behov for å utvikle et spesialisert «fagspråk» som går på rusbruken. Kokainbrukere har for eksempel begreper som er preget av måten stoffet brukes på. Et eksempel på dette er ordet «strek». Et ord som viser til at kokain gjerne fordeles på en glassplate. Det strykes av slik at det ligger igjen som en strek på fordelingsplaten. Slikt spesialisert språkbruk ser man utviklet i alle kulturer. Spesielle behov og spesiell livsstil fører til utvikling av spesialisert språk.
Subkulturene blir kulturer i de større som utvikler sine egne ofte avvikende normer og verdier. De kan ofte karakteriseres ved at de er svært foranderlige. Det oppstår også stadig nye «subkulturer». Tildels er dette «subkulturer» som mennesker pendler ut og inn av. Den nye «house» og «raveparty» kulturen har antagelig en annen rekruttering enn de narkomiljøene som en gang fantes i Slottsparken i Oslo. Det internasjonale ved slike nye miljøer er også slående. Ordene som brukes går igjen over landegrensene. De er fremmed for tidligere genrasjoner. De regner seg ikke for «narkomane» og opplever seg selv som nytelses og ekstasesøkere av et helt annet slag.
En tidligere hotell- og restaurantansatt fortalte meg hvordan han ved kontakt med amerikanske jazzmusikere hadde blitt fortrolig med amerikansk sjargong.
Uttrykk som «snow» for kokain, «flying high» for å være påvirket av narkotika og «joint» for en røyk med marihuana var blitt kjente begreper. De hadde blitt en del av et språk han var fortrolig med. Et språk som han visste at tilhørte et spesielt, internasjonalt miljø og som gjorde at han var innenfor når han behersket det. Selv brukte han ikke noen av disse midlene, men fant at det var en viktig sosial nøkkel å kunne beherske sjargongen.
Slik spesiell ordbruk, som tildels kan tilsløre for de «utenfor» utvikles lett. En tretten år gammel gutt fortalte meg med stor fryd hvordan de kunne snakke om røyking uten at læreren skjønte noe. Sigaretter ble kalt for «gaffler» og dermed skjønte ikke læreren noen ting. Noen ganger kan slik ordbruk utvikle seg i samspillet mellom to mennesker. Det kan snakkes om det utroligste i et slags kodespråk der kjente ord brukes, men for å betegne noe helt annet. Man kan sette seg inn i slikt språk i de tilfelle ordene blir brukt felles av en større gruppe.
Alle miljøer har sine oppfatninger av hva som er riktig og galt. En av normene går på at man ikke avslører gruppens helligheter. Alle i miljøet vet at Petter dealer med stoff og at Ole har tatt brekket i villaen til politimesteren, men det vil være et alvorlig normbrudd å la slik kunnskap tilflyte politiet. Da blir man en Qvisling og landssviker. Konsekvensene av at «tystingen» blir kjent er at man i beste fall blir utfrosset fra miljøet og dessuten lett får en voldelig reaksjon.
I dette tilfelle dreier det seg om kriminelle handlinger, men de usynlige reglene for hva som er riktig og galt ligger der også i andre situasjoner. Når gutta går ut og tar seg en øl, understreker de brorskap og kameratskap. Det vil være et normbrudd å utlevere «hemmeligheter» man får seg betrodd i en slik sammenheng. Det gjør man bare ikke. Dersom det skjer og det blir kjent vil det ikke bli likt av de andre.
Normer for oppførsel varierer. Mange miljøer der rus spiller en stor rolle er preget av «jakten» på rus og rusmidler. Man går nærmest, noen ganger bokstavelig over lik, for å få seg en rus. I slike miljøer er spisse albuer og rå makt viktige faktorer. Den sterkeste kan tillate seg mye som de små gutta ikke kan. Normene er ikke nødvendigvis forskjellige fra det vi finner ellers. Det meste er felles, men toleransen for normbrudd kan være forskjellig. Noen normer vil også bli definitivt ulike det som resten av samfunnet har. Kjennskap til disse vil være «nøkkelen» til forståelsen av miljøet.
Fodstad (1996) beskriver sniffermiljøet ved «Eika» nede ved Akerselva. «Eika» er egentlig en bøk, men sniffergjengen kunne ikke ha det hengende på seg at de satt ved en bøk. Det å være «bøg» er det samme som å være homoseksuell. Det å være gjengen fra «bøken» kunne lett ha ført til at gjengen hadde fått kalle navnet «bøgen» , «bøge gjengen» og dermed blitt kalt for noe som nedverdigende som «homo». Bøken var en eik og dermed basta. Historien forteller mye om gjengens holdninger og stereotypien. Det er ikke nødvendigvis noe uttrykk for liberalt frisinn at man sniffer og ruser seg. Tvert i mot det er kanskje snarere uttrykk for en protestholdning som tildels er vel fundamentert i konservative verdinormer.
Det sentrale midtpunktet i sniffermiljøet var «dønk». Ordet kommer enten av «dunken» man oppbevarer sniffermiddelet i eller helst «dynkingen» med tynner man påfører sniffefilla. Et slikt miljø, omgitt av sosialarbeidere, «omvendere», helsepersonell, politi og en kritisk fiendtlig innstilt allmennhet, utvikler lett sitt eget språk og sin helt egene terminologi. En del av «kulturens» beskyttelse og identitet ligger i dette språket.
Mange ord om rus er positivt ladet. Når noen snakker om «Flying high» har det sterkt positiv ladet. Man er nesten «som en ørn, som den mest kongelige av alle fugler, som svever over den grå masse». Andre går mere på det negative. Det å være «dritings» har ikke noen positive overtoner. Det er beslektet med ord som «å drite seg ut». Samtidig ligger det en dobbelthet i det. Det er tillatt å «drite seg ut» når man er «dritings».
Ord som fyll og rus rommer illustrer vår holdninger både til den tilstanden man hensetter seg i og den personen som er påvirket. Det er noe helt annet «å være beruset» enn «å gå på fylla». I påvirkningsgrad kan tilstanden være helt lik. Promillen kan være den samme. Den velkledde forretningsmannen blir «beruset» eller «påvirket». Den bostedsløse, arbeidsledige «går på fylla». Beruselse oppnådd i hjemmet fra flasker med fine etiketter er noe annet enn den man får i parken med øl og billig sprit.
Innen behandlingsapparatet har det vært omstridt om man skal tillate klienter å beholde det språket de har fra ruskulturen. På mange behandlingssteder har man vært av den oppfatning av klientene må avkles dette språket og i stedet bruke «normal» kulturens språk. Tanken har vært at språket er en viktig del av et menneskets identitet og at det ligger en sterk identifisering med ruskulturen ved å bruke dens språk. Praktisk har dette betydd at klientene har møtt negative reaksjoner og tildels sanksjoner dersom de har brukt ord som «gallar», «rev» og «makka». I stedet kunne man snakke om hasj, røyke hasj og amfetamin. Igjen blir tanken at man ved å bruke normal kulturens ord lettere identifiserer seg med den og markerer avstand til ruskulturen.
For å gi leserene en praktisk innføring i «ruskulturenes» språk har jeg laget en eget vedlegg som inneholder noen av de vanligst brukte uttrykkene. Jeg har også utarbeidet en synonymordliste slik at populæruttrykkene er systematisert etter type middel. Begge deler håper jeg at kan være praktiske hjelpemidler for å sette seg inn språk som for mange vil være ukjent.
To kulturs samfunnet
Morgenbønn for særlig snutete snuter
Kjære Gud, gi oss mot, gi oss styrke
til å klare vårt viktige yrke
Gi oss speed, gi oss kilovis
og gjør falske til ekte bevis.
Gi oss fengsler og våpen og makt
til ditt paradis går vi i takt.
Skje din vilje og komme ditt rike
i et land der hvor ingen får frike.
(Arvid fra Bayeren gjengitt i Sørensen, 1979, side 54)
Denne svært stereotype oppfatningen av det mest politimessige politi tilhørte en innsatt på Bayern, eller Oslo Kretsfengsel avdeling A. Den viser et svært karikert fiendebilde. Politiet omskapes til taktfast marsjerende gestapister som elsker fengslinger, våpen, uniformer og makt. Den illustrer også en ruskultur som har et annet virkelighetsbilde enn det majoritetssamfunnet har. For å ikke å snakke om hvor ulikt det er politiets og fengselsansattes.
Goffmann (1972) beskriver det han kaller for «selvets territorium». Han gir eksempler på territoriummarkering ved at vi markerer «vårt bord/vår plass» ved å legge en avis, et klesplagg o.l. på en plass vi vil ha. «Grupper» markerer også hva de anser som sine «revir» på ulike måter. Dette skjer ved bruk av språk og ulike signaler som markerer gruppen. I behandlingsteder, fengsel og ellers i forholdet mellom behandlere/politi og de gruppene de arbeider med ser vi dette på mange måter. Begge grupper markerer sin posisjon og sitt territorium. Noen ganger, slik som i et fengsel, skjer dette ved at en gruppe har mere makt enn den andre. De innsatte på sin side utøver også en slags makt, men den er mere skjult og den har andre former. Begge gruppers makt uniformerer og disiplinerer i forhold hva som er akseptabelt. Det betyr også at de definerer, mere eller mindre uttalt, hva som er normbrudd.
I boken «Asylums» (1961) beskriver Goffmann to kulturssamfunnet. Studien er en av sosiologiens store klassikere og tar utgangspunkt i studier fra «totale institusjoner» som fengsler, psykiatriske sykehus, kloster, militærleirer og skip. Når jeg trekker den frem her er det fordi den svært godt illustrer to kulturs problematikken som gjelder mellom behandlere og de som blir behandlet. Svært mange mennesker som blir definert som å ha rusproblemer eller om man vil å være «misbrukere» vil i perioder tilbringe livet sitt i behandlingsinstitusjoner og fengsel. De to kulturene som eksisterer i det Goffmann kaller «totale institusjoner» vil svært lett utvikle sine helt egne karakteristika. Ofte vil de ha verdier, stereotypien og holdninger som er gjensidig skjult for hverandre.
Goffmann skriver om pasientenes «moralske karriere» og «det skjulte liv» på institusjoner. Det kan synes uvant å tenke på rusbrukers «karriere». Ikke desto mindre er det viktig å være klar over at en rusbruker som lever i et miljø der det meste tilsynelatende sirkulerer rundt rusen har en eller annen form for «karriere». Også i slike miljøer har mennesker ulik status og posisjon. Lettest ser vi kanskje dette i institusjoner, men noe av det samme eksisterer også utenfor. Her blir det naturligvis mere komplekst enn i en institusjon fordi man har mye mere komplekse omgivelser å ha kontakt med.
Det finnes behandlingsteder som bevisst forsøker å bryte ned tokulturspreget. Et eksempel på dette er «Veksthuset» i den gamle direktørboligen på Gaustad psykiatriske sykehus i Oslo. Her har man forsøkt å utvikle et tredjegenrasjons «terapeutisk samfunn» etter modellen «Phoenix house». Tidligere terapeutiske samfunn hadde vært demokratiske med en flat struktur. Hensikten med dette var å bryte ned forskjeller mellom personalet og beboere. Det viste seg etterhvert at dette fungerte dårlig. Ikke minst fordi misbrukergruppen manipulerte systemet. Tredje genrasjonsstedene har en hierarkisk organisasjonsstruktur, bruker konfrontasjonsgrupper og har med tidligere misbrukere i staben (Furuholmen, 1993). «Tokulturs» tendensene bekjempes dermed aktivt, men uten at man tilslører makt og kompetanseforhold og legger seg åpen for mani