Kan man variere mellom «man» og «en» i subjektform i samme tekst? Svaret finner du her.
Hva bruken av «man» angår, foretar Norsk Riksmålsordbok en
inndeling som virker klargjørende på meg:
a) om person(er) i alminnelighet (uten næmere spesialisering); folk;
en (ofte i almensatser): som man reder, ligger man; her er jeg jo
født og båren, som man siger (Ibs., F. Hav.)
b) om folk i alminnelighet innenfor et visst (angitt eller underforstått)
område, en krets eller lignende: i mit hus snakker man aldrig til mig
om uhyggelige ting (Ibs., Vild.)
c) – jeg tar bare med bruksmåter som er aktuelle i dag:
i. — brukt (beskjedent eller spøk.f.-iron.høytidelig) av den talende om
seg selv (undertiden også innbefattet den gruppe eller krets han
hører til, svarende til _jeg_ eller _vi_: når reiser herskabet, om man
tør spørge (Ibs., Bork..); det er dog herlig at tænke på at man har fåt
en sikker, betrygget stilling (Ibs., Dukk.).
ii. — særl. adm. brukt (i skrivelser) av utstedende institusjon eller
myndighet om seg selv: man tillater sig herved å oversende forslag
til budgett for 1926.
Byråkratisk er bare c.ii).
Bruk a) er helt kurant, b) kanskje noe mindre vanlig i dag. I denne
bruken står «man» (ev. «en») ikke for «jeg»/ «vi». Påstander formulert
med denne konstruksjonen sier noe om hva folk flest angivelig gør,
mener etc. (almensatser!). I noen slike konstruksjoner kan
«man»/»en» erstattes med «du»: «Du finner ikke noe vakrere noe sted
på kloden» (Aftp. 1994, sit. fra Norsk ref.grammatikk, s. 325), merk
også «Du skal ikke stjele», «Så visper du til sausen jevner seg». — Jo
mer almen almensatsen er, jo mindre aktuelt er det kanskje med
«du», bortsett fra i bibelsk sammenheng da.
Bruk c.i) – spøkf.-iron. høytidelig – er den som er så påfallende mye
brukt i svenske tekster, også – eller ikke minst – i upolert
sammenheng. Det samme forkommer øyensynlig i mange andre
språk, med samme valør. I slike sammenhenger virker det avgjort
riktig å skrive «en», gjerne variert med «jeg», «du». — Andre ganger gir
det best effekt med «man», gjerne variert på samme måten med
«jeg» og især «du» – hvis stilen omvendt er polert. (Dette opplevde jeg
f.eks. med Peter Høegs «De måske egnede», som i original er en
gjennomgående «man»-fortelling.) — Hva bruken av «du» i norsk
sammenheng angår, se dette eksemplet, fra et intervju med en
slagpasient (Adresseavisen 1995): Fremtiden hadde ligget åpen for
meg – og plutselig var alt forandret. Selvtilliten var borte. Du tror livet
er over. … Du blir selvopptatt, passiv og deprimert. Osv, osv., med
«du» hele veien. (Norsk ref.grammatikk, s. 325.)
Bruken av byråkratrisk «en» istf. «man» (c.ii) er svært utbredt
fremdeles, men virker antagelig mot sin hensikt: «en» virker enda
mer kørka enn «man».
«Man» og «en» går omtrent like bra i almensatser (a), men personlig
foretrekker jeg svært ofte «man», dels fordi det dreier seg om faste
uttrykk, dels fordi stilen ofte er litt høy (eller rettere sagt stiv) når en
tekst inneholder mange slike konstruksjoner. (Kan f.eks. vise seg
ved mange s-passivkonstruksjoner: «Hvert år innlegges omkring
7000 personer …», «medisinbruk bør unngås i ammeperioden» etc.)
Ellers er det ingen grunn til å sky «en» i slike sammenhenger. Jfr.:
Gå udenom, sa\’e Bøjgen. En får så her. (Ibs. P.G.). Og enda bedre!:
det er noget en lærer at sætte pris på, når man, som vi, har levet på
sultefôring (Ibs. Folkef.). Sitater fra Norsk Riksmålsordbok,
artikkelen om «en», pkt. B. ubest. pron.