Heter det «vel vitende at …» eller «vel vitende om at …»? Språkbruken vakler – hvorfor?
I formuleringer av typen:
«(Han snakket i vei,) vel vitende at han forstyrret»
vil svært mange språkbrukere ha inn et «om» foran «at», mens normgiverne (så vel
Norsk språkråd som Det norske akademi for sprog og litteratur) står fast på at det
ikke skal være noe «om». (Se Bokmålsordboka og Guttu: Norsk ordbok, begge
steder under artikkelen om «vite».)
Min umiddelbare forklaring på dette er at formuleringen må forstås i lys av den
omskrevne formuleringen «han visste vel ( = godt) at han forstyrret», hvor «om» ikke
hører hjemme.
Forklaringen er neppe tilstrekkelig til å overbevise tvilerne, derfor skal jeg prøve å
utdype saken.
— Det første vi må få med oss, er at uttrykket ikke følger normal norsk grammatikk
(syntaks).
På norsk brukes presens partsipper som regel som rene adjektiver, som i uttrykket
«i en vitende(adj.) tone», «en stigende(adj.) stjerne», «situasjonen er truende(adj.)».
— Norske adjektiver kan ikke ta substantivfraser som _utfyllinger_ (de er selv
utfyllinger i substantivfraser), men de kan ta preposisjonsfraser som utfyllinger:
«Skuddet gikk [høyt [over mål]].» «Det var blitt [seint [på kvelden]].» «Han kom
[dragande [med ein staur]].»
(Hakeparentesene viser hva som er utfylling til hva. I det siste eks. har vi en
presens partisipp. Frasen «ein staur» er i og for seg \’logisk objekt\’ for
verbalmeningen av «dragande», men vi må ha preposisjonen med for at setningen
skal bli grammatisk korrekt.)
— Likevel finnes det altså visse uttrykk – som står temmelig alene i moderne norsk
– hvor pres.part. brukes verbalt og følgelig beholder de samme utfyllingene som
det tilsvarende finitte verbet – dvs. «vet, visste, har visst, skal vite»:
«De kristne overleveringene, omfattende mer enn 2/3 av alle verdens kristne, var
de egentlige og autentiske» (Rieber-Mohn, sitert i Norsk referansegrammatikk, s.
472)
En temmelig tung formulering, men den følger samme mønster som vårt tema:
«Han snakket i vei, vel vitende at han forstyrret»,
som kan analyseres slik:
«Han snakket i vei, [velADV vitendeVERBAL [at han forstyrret]OBJ]»
— Setningen er analog med en tysk konstrukjson, og er kanskje/sikkert lånt inn (i
dansk og dansk-norsk) derfra, jfr.:
«Wir können nicht lachen und glücklich leben, _wohl wissend, dass_ auf unserem
Planeten Menschen in schrecklichen Verhältnissen leben»
Analyse:
«… [wohlADV wissendVERBAL, [dass auf unserem …]OBJ]»
I tysk grammatikk inngår slike konstruksjoner – som ikke er uvanlige i skrift – i den
kategorien som kalles «partisipialsetninger». — Det karakteristiske for dem er at
verbalet er en presens partisipp eller perfektum partisipp, som så har utfyllinger
akkurat som et finitt verb, deriblant objekt (dass-setningen er som vi ser objekt i
vårt eksempel).
Siden den slags konstruksjoner ikke tilhører det gjengse inventaret i norsk
syntaks, vil svært mange språkbrukerne forsøke å bringe «vel vitende at»-setninger
i samsvar med andre konstruksjoner med pres.part. + utfylling, og putter derfor inn
en preposisjon, nemlig «om». (Husk eksempelet overfor med «dragande
med(prep.) ein staur».)
Når mange setter inn preposisjonen «om» mellom «vel vitende» og «at», gjør de det
rimeligvis etter mønster av uttrykk som
«jeg trodde du visste (om) at han var død»
hvor «om» kan brukes.
— Når normgiverne ikke vil være med på dette, er det fordi de respekterer
opphavet til konstruksjonen – det faktum at det dreier seg om en partisipialsetning
(etter tysk forelegg?), med pres.part. som verbal og utfylling med en at-setning
som objekt.
Derfor bør uttrykket – etter deres mening – ha samme oppbygning som en
tilsvarende setning med finitt verbal:
«enda han vel (= godt) visste at han forstyrret»
Analyse:
«enda han [velADV vissteVERBAL [at han forstyrret]OBJ]
Det bør kunne være mulig å oppnå enighet om at ordet «om» ikke har noen
naturlig plass her:
?»enda han vel (= godt) visste om at han forstyrret»
Tegnet ? markerer at setningen er tvilsom, uheldig, antagelig ugrammatikalsk.
Ettersom partisipialsetninger og de tilsvarende finitte setningene har samme
oppbygning hva utfyllinger angår, skal det heller ikke være noe «om» i setningen
som er vårt tema – etter normgivernes mening, altså.
— Vi legger oss dernest på sinne at OBJ i «vel vitende at»-setningen er en nominal
(substantivisk) leddsetning, som er helt vanlige som objekt for verbet «vite»:
«Hun visste [at jeg løy]», «Du vet [hvordan det er]», «Vet du [om hun kommer]?»
Hvis utfyllingen til «vitende» IKKE er en slik leddsetning, men en substantivfrase,
skjer det noe annet.
Her er et eksempel på en partisipialsetning med en slik oppbygning:
«Vigsleren sier (til bruden): (Bruden – fornavn + etternavn), svar meg sannferdig;
gikk du hit samtykt, står du her samrådd, om ekteskapets lover vel vitende?»
Analyse:
«… [[om ekteskapets lover]PREP.FRASE velADV vitendeVERBAL]
Her er utfyllingen til «vel vitende» ikke en at-setning, men en substantivfrase
(«ekteskapets lover»). Da må preposisjonen «om» må være med for at setningen
skal bli grammatisk korrekt.
Det samme vil være tilfelle i en tysk versjon av samme setning:
«… um die Gesetze der Ehe wohl wissend»
Altså: Både i vigselritual-setningen vi så på nå og i den setningen som har vært
vårt tema her, «…, vel vitende at han forstyrret», er det de syntaktisk/semantiske
egenskapene hos verbet «vite» som sådan, ikke egenskapene ved pres.part.
spesielt, som bestemmer om vi skal ta med eller ikke ta med prep. «om».
Det spesielle ved begge konstruksjoner, sett i forhold til den gjengse bruken av
pres.part. i norsk, er som vi har sett at pres.part. i disse uttrykkene _mot normalt_
har en klart verbal (ikke adjektivisk) betydning, med den følge at
pres.part.»vitende» beholder de utfyllingene som verbet «vite» kan ha i sine finitte
former.
— Endelig: Ja vel, ja vel, men er alt dette et tilstrekkelig argument for at et innskutt
«om» i «vel vitende at»-setninger ER \’FEIL\’? – Det tror altså jeg. Setninger av denne
typen er helt spesielle, oppbygningen er basert på en ganske bestemt syntaktisk
konstruksjon, som har sine spesielle innebygde regler. — Enten følger man disse
reglene, eller så lar man være å bruke denne typen setninger. Alternativt: Putter
man inn «om», gjør man en feil, en feil som skyldes uvitenhet, men altså en
uvitenhet som i høyeste grad er unnskyldelig, siden konstruksjonen er så
egenartet.
Å putte inn «om» etter «vitende» og foran «at» blir etter dette like \’feil\’ som å putte inn
«bort» foran eller etter fremmedordet «eliminere» eller et «seg» etter «utarte», bare for
å nevne et par eksempler som jeg vil tro det ikke står strid om.
PS. Hvis jeg skulle sette et ord på slike spesielle konstruksjoner som eksisterer
som en slags små øyer i den norske grammatikkens store hav, kunne det bli
«isolater», entall «en isolat». (Jeg har ikke sett dette ordet brukt slik i noen
grammatikker, men jeg kjenner det fra lingvistisk klassifikasjon: etruskisk og
baskisk kalles isolater (eller isolerte språk), fordi man ikke kan plassere dem i
noen språkfamilie. Da må vi kunne kalle konstruksjonen «vel vitende at» for en
isolat, siden den ikke lar seg plassere i familie med de vanlige
pres.part.-konstruksjonene i norsk.)
Dette til forskjell fra «relikt», som kan brukes om språklige fenomener som har vært
utbredt før, men som det bare finnes rester av nå, som konjunktiv «Komme ditt rike»
og stivnede kasusformer som «av gårde», «til stede», «til fjells».
Knut Johansen
Takk til Bård Eskeland og Kristin Gjerpe for kritikk underveis.