”Hvilken form skal man bruke i det 2. leddet i en sammenligning?
’Han var en bedre mann enn deg/du’ ?
Det er jo ikke noe objekt ute og går her, så sånn sett burde vel det andre
leddet betraktes som sidestilt med setningens subjekt?
Men er det en eller annen regel om trykksterkt ledd ute og går her kanskje?”
Slik spurte Erik Ringen på O-ringen.
Noen distinksjon mellom trykksterke og trykklette former av personlige pronomener, hvor f.eks. «deg» er trykksterk form — og «du» dermed trykklett form, finnes nok ikke i det alminnelige bokspråk (bokmål/riksmål).
Det burde være enkelt å teste ut denne påstanden: Bare lag noen setninger med hhv. trykklett og trykksterkt pers. pron., og se om vi får ulike former i de enkelte tilfelle. Det får vi ikke på det språket vi snakker om her. At vi kan få det på ANDRE språk, er irrelevant i vår sammenheng.
Den distinksjonen det dreier seg om i vårt tilfelle, er en klar kasusdistinksjon.
Uheldigvis kalles den ene formen, «deg», ofte \’objektsform\’, hvilket fører til at man forbinder den med setningsleddet objekt.
Men formen «deg» brukes også etter preposisjon – «fra, til, av, for, før deg», som indirekte objekt (\’hensynsledd»): «Jeg ga deg jo boka i går», ofte som predikativ: «Å, er det deg (el. du)?» og som \’egentlig subjekt\’: «Det er deg (el. du) som har gjort det» — kort sagt i alle tilfeller hvor det ikke er tale om et klart subjektsforhold.
Når det foreligger et klart subjektsforhold, brukes formen «du»: «Du hørte hva jeg sa», «Hva svarte du?».
Personlig foretrekker jeg å kalle «deg» akkusativ og «du» nominativ.
Når det er helt vanlig, og i samsvar med normen, altså uangripelig, å skrive
(1) Jeg er bedre enn deg (— istf. «du», som også kan brukes)
skyldes det rimeligvis at ordet «du,deg» ikke står i noe klart subjektforhold i setningen. — Et klart subjektforhold forutsetter et finitt (\’bøyd\’) verb som ordet står som subjekt til, og ordet «du,deg» har ikke noe slikt verb knyttet til seg i denne setningen.
Setning (1) har stort sett samme struktur som denne:
(2) Jeg kommer nok før deg (— hvor formen «du» er tvilsom)
(Enkelte grammatikere hevder da også at ”enn” i (1) ”Jeg er bedre enn deg” blir å oppfatte som en preposisjon, altså ikke som en konjunksjon.)
— Hvis vi derimot lager setninger hvor ordet «du,deg» klart utfyller rollen som subjekt, må ordet stå i \’subjektform\’ (nominativ):
(3) Jeg ser bedre enn du gjør
(Her vil ordet ”enn” bli å betrakte som konjunksjon.)
Jf. også:
(4) Jeg kommer nok før du er hjemme igjen
— Når vi har setninger med både subjekt og objekt (ev. indirekte objek) før 2. sammenligningsledd, kan det ofte være nyttig å bruke kasusdistinksjonen for å markere om det er subjektet eller objektet som sammenlignes:
(5) Du(SUBJ) kjenner flere(OBJ) enn jeg(<-SUBJ) (6) Du(SUBJ) kjenner flere(OBJ) enn meg(<-OBJ) (7) Du(SUBJ) har gitt henne (IndOBJ) flere presanger enn jeg(<-SUBJ) (8) Du(SUBJ) har gitt henne (IndOBJ) flere presanger enn meg(<-IndOBJ) (Pilen, <-, står for ’henviser til’.) I slike tilfeller kunne vi kanskje snakke om \'henvisende kasus i sammenligningsfraser\'. Det samme kunne vi si om du-varianten av setning (1): (1b) Jeg(SUBJ) er større enn du(<-SUBJ). -- Sammenligningssetninger med ”som” oppfører seg på samme måte: (9) Jeg er like stor som deg (el. du) (10) Hun er like søt som du var i den alderen (11) Jeg(SUBJ) har gitt henne(IndOBJ) like mange presanger som du(<-SUBJ) (12) Jeg(SUBJ) har gitt henne(IndOBJ) like mange presanger som deg(<-IndOBJ)