Refleksivene «seg» og «sin», «sitt», «sine» byr ofte på problemer, da bruken ikke er entydig. Vi ser på saken.
På norsk brukes refleksivene «seg» og «sin», «sitt», «sine» med
referanse til subjektet i setningen, men bare når dette er tredje
person.
Derfor sier og skriver vi:
(1) Han(S)* ga henne(O) nøklene sine*.
— Stjernene viser her som i de neste eksemplene hvilke ord som er
bundet til hverandre; (S) betyr subjekt, (O) betyr objekt.
Dette er et greit eksempel, ganske enkelt av den grunn at setningen
bare
har ett subjekt. Men norske setninger kan godt ha flere subjekter.
Dette
skjer f.eks. når setningene har mer enn en verbalkjerne.
Se på dette eksemplet:
(2) Han lot henne få igjen nøklene sine.
Her er «han» subjekt (S) for «lot», mens «henne» både er objekt for
«lot» og samtidig representerer subjektet for «få» (O/S).
I slike setninger oppstår det valgmuligheter. Refleksiven er da som
regel bundet til det nærmeste subjektet, i dette tilfelle det som er
representert ved «henne», men dersom sammenhengen gjør det
naturlig, kan
refleksiven like gjerne være bundet til det første subjektet.
Eksempel (2) er dermed tvetydig:
(2a) Han(S) lot henne(O/S)* få igjen nøklene sine*
— (Hun har lånt ham nøklene sine, men nå lar han henne få dem
igjen.)
(2b) Han*(S) lot henne(O/S) få igjen nøklene sine*
(Han har gitt henne nøklene sine, deretter fått dem igjen, og nå lar
han
henne få dem igjen.)
Her er et eksempel der setningen før komma tilsvarer (2b), mens
setnigen
etter komma tilsvarer (2a):
(3) Hun(S)* ba ham(O/S) hente posten sin*, men han(S) lot
henne(O/S)*
hente posten sin* selv.
Sammenlign også to følgende eksempler:
(4) Hun(S)* ba dem(O/S) følge seg*
(5) Hun(S) ba dem(O/S)* kle på seg*
I eksempel (4) er «seg» altså bundet til «hun», altså det første
subjektet; mens «seg» er bundet til «dem», altså det nærmeste
subjektet,
i eksempel (5).
Ser vi nærmere på
(6) Paven lot jødene fordrive fra sine besittelser
ser vi at bindingsforholdene er slik:
(6) Paven* lot jødene fordrive fra sine* besittelser,
Men denne setningen er ikke parallell med hverken (4) Hun ba dem
følge
seg, eller (5) Hun ba dem kle på seg. Setningen har ikke to
verbalkjerner, og dermed heller ikke to subjekter.
Analysen må bli slik:
(6) Paven(S)* lot jødene(O) fordrive fra sine* besittelser.
«Jødene» kan jo ikke være subjekt for «fordrive». Refleksiven viser
dermed entydig til setningens eneste subjekt. — Hvis vi vil snu på
meningen, må vi bytte ut «sine» med «deres».
—–
I en ettertanke til et innlegg i tråden om syntaks, «sin», drøftet jeg
et moteksempel til
(6) Paven(S)* lot jødene(O/S) fordrive fra sine* besittelser
hvor det opplagt er en binding mellom «paven», subjektet i
hovedsetningen, og leddsetningens «besittelser», derfor «sine».
Moteksemplet lød:
(7) Paven(S) lot jødene(O/O)* fordrive fra deres* boligkvarterer
Jeg tillot meg å mene at det er mulig å skrive «sine» i stedet for
«deres» her, uten at meningen forandres, fordi «jødene» og
«boligkvarterer» oppleves som tilhørende ett og samme \’domene\’.
(Forutsetningen for dette er at det i sammenhengen er temmelig
opplagt
hvis boligkvarterer det er tale om.)
Ingen har til nå protestert mot at dette er en akseptabel måte å
formulere seg på.
Vi får dermed, inntil annet er bevist, følgende mulighet:
(7b) Paven(S) lot jødene*(O/O) fordrive fra sine* boligkvarterer.
Jeg hevdet så at videre refleksjon over dette vil vise at det ikke
alltid er nødvendig med binding til et opplagt subjekt for at en
refleksiv kan bli brukt, og henviste til noen talende eksempler fra
Norsk referansegrammatikk, § 13.2.2.4:
(8) Vi(S) sende guten(O)* heim til foreldra sine*
(9) For Israels* forhold til sine* naboer spiller det(S) liten rolle(O)
(Dagsnytt 1977)
(10) Jeg(S) tilhører det mindretall(O/S) som respekterer
{københavnernes* uttale av sin* egen bys navn}(O) (Aftenposten
1976)
Jeg angrer ikke på mine påstander, men det hadde vært en fordel –
for
ikke å øke forvirringen – om jeg hadde påpekt at denne typen
refleksive
fraser bare er akseptable så lenge det første leddet i bindingen har
en
underforstått subjektfunksjon innenfor selve \’domenet\’.
Den underforståtte meningen i eksemplene overfor, er slik:
(7b) Jødene(S)* har sine* boligkvarterer(O), som paven fordrev dem
fra;
(8) Guten(S)* har sine* foreldre(O), som han vart send til; (9)
Israel(S)* har sine* naboer(O), men for forholdeet til dem spiller et
eller annet ingen rolle ; (10) Københavnerne(S)* uttaler {sin* egen
bys
navn}(O) slik og slik, og det respekterer «jeg».
Når det ikke finnes en slik underforstått subjekt-objekt-relasjon
innenfor domenet, kan man ikke bruke refleksiver. Man må derfor
skrive
(11) Bare møblene på hans kontor var verd en formue
(12) Pers kamerater fra hans arbeidplass sendte blomster
Her går det ikke med «sitt», «sin». — Jeg skal ikke trette leserne med
ytterligere analyse av eksemplene (sant å si svimler jeg ved tanken),
men anfører dette bare for at ingen skal villedes til å tro at det er
fritt fram her, og ingen regler.