Kan s-genitiv uten videre erstattes med til-omkrivninger i det alminnelige bokspråk? Nei, antagelig ikke.
I en oversettelse hadde John Erik Børe Lindgren skrevet «en av gratiene til Boticelli». Det avfødte en diskusjon på O-ringen, hvor Kari Bolstad m.fl. hevdet at det burde hete «Boticellis gratier».
John Erik Bøe Lindgren skrev så:
«Jeg var ikke irritert over korreksen i forhold til mitt fravær av
genitivsbruk som utløste dagens debatt. Jeg undret meg simpelthen
over den stilistiske forskjellen, som jeg ikke helt så. Det er mulig jeg
har en liten brist i språkfølelsen på dette punktet. Jeg vet jo at bl.a.
Vinje har irritert seg over utbredelsen av «til»-omskrivinger i stedet for genitivs-s, som han foretrekker. Men han er jo ikke Gud. Selv
foretrekker jeg som regel variasjon.»
—- Forsøk på utredning: «Fraværet av genitivbruk» henviser altså til formuleringen «en av gratiene til Botticelli»,
som Kari Bolstad mente burde hete «Boticellis gratier».
Kari forklarte i et senere innlegg at s-genitiven her var på sin plass
fordi den typen konstruksjon så å si alltid faller naturlig ved
egennavn.
Hun har et poeng, men saken er nok noe mer komplisert. Det dreier
seg mer om hva slags betydningsmessig forbindelse det er mellom
genitiven (ordet som får -s etter seg resp. _til_ foran seg) og
hovedordet i konstruksjonen.
Her er noen konstruksjoner med s-genitiv hentet fra leder- og
debattsiden i Dagsavisen onsdag 27. mars. Legg merke til at
egennavn ikke forekommer i noen av dem:
I en tid der … fleksibilitet er |bedriftsledernes moteord|
Påsken er en av |kristendommens aller viktigste høytider|
En stor del av disse lidelsene kan spores tilbake til |folks
stressende hverdag|
… bekymret for at … det går ut over |elevens skolehverdag|
I løpet av våren skal Stortinget diskutere |Norges klimapolitikk|
Jeg vil anta at det raskt kan oppnås enighet om at konstruksjoner
med _til_ ikke er noe godt alternativ til s-genitivene i noen av
eksemplene ovenfor.
Det spesielle med alle eksemplene er at konstruksjonene ikke
uttrykker at det er et egentlig _eierforhold_ mellom de to leddene.
Konstruksjonene sier bare at det er en eller annen form for generell
tilhørighet mellom f.eks. _folk_ og _stressende hverdag_,
_elevene_ og _skolehverdag_ osv.
Når det er snakk om denne typen tilhørighet og ikke noe egentlig
eiendomsforhold, er konstruksjoner med s-genitiv foretrukket.
Er det snakk om egentlige eiendomsforhold, som i |Pers katt|,
|Pettersens slips|, |kronprinsens bil|, er konstruksjoner med _til_
derimot alminnelig akseptert, og i slike konstruksjoner vil man jo
nettopp svært ofte se egennavn eller noe som ligner egennavn:
|katten til Per|, |slipset til Pettersen|, |bilen til kronprinsen|.
Uttrykket «Botticellis gratier» hører til den første gruppen! Vi snakker
ikke om de gratiene som Botticelli _eier_, men om de gratiene som
Botticelli er opphavsmann til, atså har malt. – Det er altså ikke
tilstedeværelsen av et egennavn, men selve _betydningen_ som
gjør at konstruksjonen med s-genitiv virker stilistisk mest heldig
her. — Slik blir det også med |Hemingways noveller|, |André Bjerkes
Shakespeare-oversettelser|, |Baker Hansens wienerbrød| osv.:
konstruksjoner med _til_ vil her virke stilistisk uheldige. — I denne
typen uttrykk er det altså ikke mye rom for variasjon mellom -s og
_til_.
…
For helhetens skyld tilføyer jeg: I en annen type s-genitiver er
forholdet mellom leddene annerledes igjen:
Ofte har debatten begrenset seg til |klimaendringenes økonomiske
effekter|
Her sies det at klimaendringene har vært årsak til visse virkninger: vi
har en slags subjekt-predikat-relasjon.
I slike sammenhenger vil en annen konstruksjon svært ofte være å
foretrekke:
Ofte har debatten begrenset seg til |de økonomiske effektene av
klimaendringene|.
(eks. funnet samme sted i samme utgave av Dagsavisen)
Men her er det – som man vil se – ikke aktuelt å bruke preposisjonen
_til_ …