Østlandsgrammatikk for oversettere

Østlandsgrammatikk for oversettere

Hva gjør oversetteren når originalen har innslag av ikke-standardspråk? En mulighet er å lene seg på grammatikken i østlandsk talemål, f.eks. i byene rundt Oslofjorden. Denne talemålsvarianten er så pass velkjent at den riktig brukt kan oppleves som tilnærmet geografisk nøytral i en bokmåls/riksmålssammenheng.

Ser man på det grammatiske systemet i denne talemålsstandarden, er det i hvert fall ikke vanskelig å finne markante grammatiske avvik fra bokmål/riksmålsgrammatikken, som så vil kunne brukes for å dekke mange former for litterære forekomster av unormert talemål på andre språk.

Her er en oversikt, fordelt på ordklasser. Det meste er kanskje velkjent, men noen av punktene håper jeg kan gi nye ideer. Selv synes jeg punktene om pronomen og konjunksjoner – mot slutten – er særlig spennende.

Notatet er ikke ment som en håndbok i hvordan man skal skrive dialektpregede passasjer. Fra min side dreier det seg bare om å kartlegge hva slags repertoar man har å arbeide med ut fra ovennevnte betingelser. I svært få tilfeller vil det være aktuelt å bruke hele repertoaret. Som oftest er det bare noen markørord og markørformer i originalen som markerer at teksten skal oppfattes unormert; da bør det samme gjelde i oversettelsen.

Noen grammatiske kommentarer er innskutt i doble parenteser (( )), for å markere at dette er kursorisk stoff.

Notatet er nokså langt – 15-16 A4-sider i manus. Kanskje best å skrive det ut før det leses.

Kommentarer og kritikk mottas gjerne.

ØSTLANDSGRAMMATIKK
Noen iakttagelser til bruk i oversettersammenheng

Det jeg kaller «østlandsk talemål», forkortet «talemålet», i dette notatet, begrenser seg geografisk til de dialektene som språkforskere kaller VIKVÆRSK – og som etter den videste definisjonen dekker de dialektene som snakkes i Østfold, Vestfold, Grenland, Oslo, Romerike, nedre Buskerud med Ringerike.

Når jeg snakker om «skriftspråket» i det nedenstående, mener jeg skriftnormen i det alminnelige bokspråk (moderat bokmål og riksmål), ofte også den tilhørende standarduttalen, det man før kalte den dannede dagligtale i byene, og som man vel for så vidt godt kunne kalle det nå også.

I. Verb

A. Bøyning

1. Svake verb: Preteritum (fortid) og perfektum partisipp: ikke -et, men -a: kasta.

2. Sterke verb: Perfektum partisipp: ikke -et, men -i: sitti.

3. Sterke verb: I verb med -i- i stammen i infinitiv og presens: samme vokal i infinitiv/presens og perfektum partisipp: finne – finni, binde – bindi, vinne – vinni. Skriftspråket har vokalskifte:
finne – funnet, binde – bundet, vinne – vunnet.

4. Sterke verb som i preteritum har -ø- i bokmål/riksmål, -au- i nynorsk, har -øy- i østlandsk talemål (vikværsk):
bøy (=bød), brøyt, fløyt, frøys, kløyv, krøyp, skøyt

((Disse formene ble foreslått innført i bokmålsnormalen på årsmøtet i Norsk Språkråd i februar 2003.))

5. Sterke i skriftspråket, svake i talemålet:
skjære – skjærte – skjært; bære – bærte – bært; stjæle – stjærte – stjært

I tillegg kommer en del svake verb som har vokalskifte i skriftspråket, men ikke i talemålet:
smøre – smørte – smørt
følge – følgte – følgt
spørre – spørte – spørt
fortelle – fortelte – fortelt

B. Kløyvd infinitiv

Kløyvd infinitiv i mange dialekter, også Oslo:

væra, komma, gjøra, sova ~ finne, kaste, dekke, kjøre

– Kan særlig være godt å ty til når det f.eks. er flere dialektvarianter i orig. og én liksom er \’breiere\’.

((Kløyvd infinitiv har vært oppført i bokmålsordlistene som en valgfri mulighet siden 1938. Ble foreslått fjernet på Språkrådets årsmøte i februar i år.))

I en del av verbene som har -a som infinitivsendelse, hører man ofte kort vokal i stammen:

Hva skal vi gjørra? Hva skal det værra?

Forklaringen på dette er at slike verb i norrønt hadde kort vokal + kort konsonant i uttalen, en kombinasjon som ikke lenger finnes i moderne norsk. I disse tilfellene har skriftspråket, med støtte i dannet dagligtale i byene, utviklet lang vokal + kort konsonant, mens vikværsk isteden har fått kort vokal + lang konsonant, især når stammen ender på -r.

– Tilsvarende har vi veksling mellom -a og -e i enden av visse substantiver, som vi kan ta i samme slengen:

haga, hana, hara ~ høne, katte, jente

((Her ligger også lydforholdene i norrønt til grunn. (Ordene på -a hadde kort vokal + kort konsonant i norrønt, ordene på -e hadde lang vokal + kort konsonant eller kort vokal og lang eller dobbelt konsonant.))

C. S-verb

I vikværsk er infinitivsformen identisk med den nokså spesielle presensformen i s-verb, se disse eksemplene:

Det syns ikke (pres.)
Det skulle lissom ikke syns (inf.)
Jeg minns ikke (pres.)
Det må du da minns (inf.)
Jeg fin(n)s ikke tørst (pres.)
Sykkelen må jo fin(n)s et sted (inf.)

I skriftspråket er presensformen derimot identisk med infinitivsformen: å synes – jeg synes, å minnes – jeg minnes.
((Merk uttalen av «finnes», med tonem 2, som i infinitiv «finne», ikke tonem 1, som i presens «finner».))

– Disse s-verbene oppfattes ofte som passive verb, men er nok egentlig ikke det, i disse tilfellene. (Dette forklarer jeg ikke her.) Ellers er dannelse av ekte passiv med -s ganske lite brukt i talemålet, stort sett bare ved infinitiv etter verb som ville, kunne, skulle. Omskrivninger med «bli» er foretrukket.

Om visse forhold ved verbene, se også under V. Konjunksjoner, pkt. 1 (Og og å).

D. Modale hjelpeverb

Presens av «ville» og «skulle» er ofte (som regel?) «vi» og «ska». Så vidt jeg kan forstå, er det ikke slik at l-ene «slukes», men at disse verbformene faktisk ikke har noen utlydende konsonant:

Vi\’ du komme hit litt?
Du vi\’ da vel ikke si at …?
Ska\’ du\’kke sette deg ned litt?
Nå ska\’ du få høre

Trofast gjengivelse av dette kan bli i meste laget, især i forbindelse med klitiske ord. (Om dette begrepet, se nedenfor, under Pronomen, pkt. 3).

II. Substantiver

1. Tre grammatiske kjønn markert i bestemt form entall: pakka, bilen, eplet.

Bokstaven -t i «eplet» skal egentlig ikke være der. Det finnes ikke noen -t i intetkjønnsendelsen i talespråket. Men dene t’en er stum i dannet dagligtale også, og folk er så vant til å se den på skrift at det neppe er grunn til å skrive dette pinlig korrekt og droppe t-en i dialektpassasjer.

– I forbindelse med skrivemåter som ligger langt fra skriftnormen, droppes ofte -t: «Høl i hue», «Dagbla\'».

Endelsen -en sløyfes også iblant når den ikke uttales i talespråket: «mann min».

2. Hunkjønnsbøyning markert ved tilhørende ord ved hunkjønnssubstantiver (samsvarsbøyning):

e(i) pakke, e(i) lita pakke – «e» vanligere enn «ei» i mange sentrale bymål, men formen «ei» har festet seg i skrift.

pakka mi/di/si, mi/di/si pakke

ei lita pakke, ei anna (el. annen, uttalt \’aen\’) pakke

(NB: Merk at skriftnormen IKKE krever særegen samsvarsbøyning ved substantiver som får bestemt form flertall på -a. Man kan godt skrive «en bok, en liten bok, jenta, pakke, hytte» i samme tekst som man skriver «boka, jenta, pakka, hytta». Nærmere om reglene, se Tanums store rettskrivningsordbok, forordet s. XI, punktet om «Hunkjønn».)

3. Bestemt form flertall intetkjønn:

a) I noen dialekter alltid -a: de husa der, de epla der.

b) I andre dialekter er systemet slik at ord av typen «et hus – fl. hus» gir endelsen -a: «husa»,

mens ord av typen «et eple – fl. epler» gir endelsen «-ene»: «eplene».

(Dette siste lå til grunn for systemet i (radikalt) bokmål fram til 1959!)

c) NB: I mange dialekter er det slik at alle substantiver som står uten endelse i ubestemt flertall, bøyes med -a i bestemt form flertall, uavhengig av ordets kjønn:

et hus – fl. hus – husa (intetkjønn)
ei ski – fl. ski – skia (hunkjønn)
en sko – fl. sko – skoa (hankjønn)
en feil – f. feil – feila (hankjønn)
en ting – fl. ting – tinga (hankjønn)

Altså: Vi trenger ikke skrive automatisk -a i bestemt form flertall av intetkjønnsord, men kan isteden, kanskje med en mer \’muntlig\’ effekt som resultat, bruke -a ved de substantivene som ikke har endelse i ubestemt form flertall (uansett grammatisk kjønn), og -ene ved øvrige substantiver.

Generell bemerkning: Systemet i normert «radikalt» bokmål er i mange tilfeller altfor rigid til at man kan orientere seg etter det. Det er ofte bedre å skrive etter gehør.

4. Bestemt form flertall hankjønn:

ikke -ene, men -a (gutta) er Oslo-mål, ellers har man stort sett -ene (el. -ane) her. Men -a sprer seg til mange bymål.

III. Pronomen

1. «dem»

Bare én form i 3. person flertall: «dem» (med variantene «døm», «dom») – uten kasusbøyning, mot skriftspråkets to: «de – dem» etter kasus (subjektform/objektform).
– I visse språkgrupper og noen dialekter brukes isteden bare «de». Dette gjelder ikke bare i Carl I. Hagen-språk, men er også utbredt i alminnelig talemål og jevnt bymål.

subjekt: Dem sa det, det hørte jeg (Eller: De sa det …)
objekt: Jeg hørte dem si det (Eller: Jeg hørte de …)

– Svært mange (de fleste?) som bruker «dem» og varianter av dette som subjektform av personlig pronomen 3. person flertall, bruker likevel «de» som påpekende pronomen:

Dem sa det, det hørte jeg,

men

De jentene som sa det, skal jaggu få høre det
Så du de flotte kaffekoppene?

«Dem» som enerådende personlig pronomen forutsetter altså ikke «dem» som påpekende pronomen.

– Mange som gjennomgående bruker «dem» som personlig pronomen 3. pers. flertall, og også folk som skiller mellom «de» og «dem» etter kasus her, vil likevel bruke «de» foran «som»:

Spør de som sitter der borte

Tilsvarende når «de» har et annet etterhengt underledd:

Spør de der borte

((Her er «de» antagelig påpekende, ikke personlig pronomen. Bruk av «de» for «dem» her er også i orden i standardspråket, skriftlig som muntlig. Jf. også tilsvarende konstruksjoner som

Spør hun som sitter der borte
Spør han der
Snakk med hun i kassen))

Eiendomspronomen som oftest «dems» (eller «demmes»), ikke som i skriftspråket «deres». («Deres» er dermed reservert for 2. person flertall.)

2. Høflighetsform og 2. person flertall

Heller «Dere – Dere – Deres» (egentlig 2. person flertall) enn «De – Dem – Deres» (formelt sett 3. person flertall). Noen av dialektene har «de» som form i 2. person flertall, derfor hører man også «De – Dere – Deres».

3. Klitiske former

Sentralt punkt hvor talemål og skriftspråk har svært forskjellig grammatikk: Systematisk veksling mellom selvstendige og klitiske former av personlige pronomen etter plassering i setningen – spesielt markert i 3. person entall:

Han sa at\’n ikke hadde sett\’a
Han har\’a ikke sett
Han så ikke henner (eller: hu)
Hu hadde\’n ikke sett (Eller: Henner hadde\’n ikke sett)
Per ga\’a ikke penger
Per ga ikke henner penger
Hu hadde gjort så godt\’a kunne
Han hadde ikke hørt at\’a skulle komme i morra

(Merk at ordformen «a» = hun/henne er utviklet fra norrøn akkusativ «hana».)

– De klitiske formene er ikke selvstendige ord, men hengt på ordet foran («vertsordet») og inngår i samme rytme- og tonemgruppe som dette. Den tradisjonelle apostrofen markerer dette godt.

((Egne klitiske pronomenformer er alminnelig romanske språk, som mange vil vite.))

Av eksemplene ovenfor ser vi at vekslingen mellom klitiske og selvstendige former–»han/\’n» og «henner/hu/\’a»–ikke så mye handler om kasus og setningsledd à la nominativ/akkusativ og subjekt/objekt – slik som i skriftspråkets skille mellom «hun/henne», «han/ham», men bunner først og fremst i ordenes plassering i setningen og betoningsforskjeller som følger av dette.

Vi ser følgende: I perioden

Hu hadde gjort så godt\’a kunne

er «hu» subjekt, men det er «\’a» også. «Hu» brukes fordi ordet står på en bestemt plass i setningen (selvstendig), mens «\’a» brukes klitisk.

«Henner» kan også stå som subjekt, men da sterkt betont: «HENNER (el. HU) sa det»– Ellers er «henner» gjennomgående brukt som objekt på selvstendig plass i setningen, alternerende med «hu». Formen «\’a» brukes ellers. Se følgende eksempler:

Selvstendig plass («henner» eller «hu»):
Henner hadde\’n ikke sett (Eller: Hu hadde\’n ikke sett)
Per ga ikke henner (el. hu) penger (NB: _etter_ «ikke»)

Klitisk plass («\’a»):
Han hadde ikke sett\’a
Per ga\’a ikke penger (NB: _foran_ «ikke»)

«Han» og «\’n» står fritt med hensyn til subjekt/objekt, det er plassen som avgjør valget av den ene eller den andre formen; se disse eksemplene:

Han sa at\’n ikke hadde sett\’a («han» subj. til «hadde sett»)
Han har\’a ikke sett («han» obj. til «har sett»)

Og:

Per ga’n ikke penger («\’n» på klitisk plass)
Per ga ikke han penger («han» på selvstendig plass)

Forskjellen består altså i at «han» brukes selvstendig, «\’n» klitisk.

Jfr. også vekslingen mellom «du» – «\’u».
(Kanskje ikke alltid nødvendig å markere i den skriftlige gjengivelsen. Kan være lurt å spare litt på konfekten.)
De dialektene som bruker «de» i 2. person flertall (skriftspråkets «dere») har den tilsvarende klitiske formen «i».

Du kommer i morra?
Har\’u hørt på makan!
Har\’i vært på ferie ennå, de da?

– NB: En god del klitiske pronomenformer høres ofte brukt med en innskutt r mellom foregående ord (især verbet) og pronomenet:

Nå må\’ru gi\’rei
Gi\’re til Pettersen
Ska\’ri\’kke til Syden i år?

–– Forklaringen på fenomenet er at presensendelsen -er/-r svært ofte forekommer foran klitiske former av «du, deg» osv.: «Har\’u hørt på makan», «Der ser\’u», «Nå gir\’u deg», «Jeg hører\’e godt», «Skjønner\’i\’kke hva jeg sier?» (dvs. «Skjønner dere ikke …»),»Hører\’em ikke på deg?». Siden verbet og pronomenet uttales sammen, kan r-en bli oppfattet som en del av de klitiske pronomenene (r-en tolkes som innledning til siste stavelse).

((Grammatisk kommentar: Dette er noenlunde den samme utviklingen som den vi ser i vestlandsdialekter som bruker «me» for «vi»: m- stammer fra den norrøne verbendelsen -um (1. pers. flertall), men er så blitt stående i pronomenet etter at den forsvant fra verbet. Det samme er tilfellet med det svenske «ni», 2. pers. flertall. Ordet het opprinnelig «i», jfr. dansk «I»; n-en skriver seg fra den gamle verbendelsen i samme person og tall, «hören i». De norske formene i 2. pers. flertall BM «dere», NN «de» har også den innledende bokstaven fra en verbendelse, nemlig norrønt -ið. – Det artige her er at «me» og «ni», «dere» og «de» er høyt respekterte former, mens de klitiske formene «\’ru, \’rei» etc. har utpreget lavstatusstempel.))

– En slik innskutt r vil ofte virke svært påfallende i skrift og bør brukes med forsiktighet, kanskje mest for å understreke lavstatus hos språkbrukeren eller med sikte på andre slike svært målrettede effekter. – Sammen med former som «vi\'», «ska\'» (for «vil», «skal») kan resultatet bli temmelig forvirrende. («Vi\’ru\’kke sette deg?, «Ska\’ri\’kke på ferie»)

Pronomenet «du» finnes også i formen «dø», som bare brukes alene, som rent tiltaleord (vokativ):

Dø, kan\’ke du prøve å væra litt stille

– Den slags klitiske former finnes også i andre ordklasser, spesielt ved negasjonen «ikke/inte/itte» («-\’kke, -\’nte, -\’tte») samt kortformen «\’a» av «da».

Har\’u\’kke sett\’a? eller Har\’u\’nte sett\’a? (Eller: Har du\’kke/du\’nte sett\’a? – hvis man vil spare på konfekten.)
Har\’u hørt på makan\’a! (Eller: Har du hørt på makan da.)

4. 3. person entall

Enda en grunnleggende forskjell i systemet ved personlige pronomen 3. person entall: Talemålet henviser gjennomgående til substantivene med former av «han» og «ho» samt «det» etter grammatisk kjønn. Jfr. skriftspråket, som bruker «den» el. «det» om ting, former av «han/hun» om personer.

Hvor er det blitt av boka mi? – Jeg har ikke tatt\’a.
Hvor er hammeren min? Har du sett\’n? – Han ligger der borte, ser du ikke det?
Åssen var festen? Han var veldig fin.

– Dermed ikke sagt at «den» ikke kan brukes, især ved henvisning til hankjønnsord. Men den klitiske formen av «den» er «n», altså den samme som for «han». Jfr.
«… hammeren. Har du sett\’n?»

5. Andre personlige pronomen

Talemålet har gjerne ubøyd «våres» i stedet for skriftspråkets kjønn- og tallbøyde «vår – vårt – våre». –

For skriftspråkets «oss» har talespråket gjerne «vårs».

Talespråkets «jeg», «meg» og «deg» er de samme som skriftspråkets. Uttalen varierer litt, især etter trykkforholdene, men noen spesiell markering av dette synes jeg ikke trengs. Som oftest er det helt greit å skrive dem slik man vanligvis ser dem. Skrivemåter som «jæ», «dæ», «mæ» er med andre ord unødvendige.

– Generell kommentar angående valg av skrivemåter: I det hele tatt. Når vi skal skrive ord som uttales omtrent likt etter normalen og i talemålet, er det som oftest liten grunn til å skrive dem ulikt, som f.eks. «annen» – uttalt /aen/ i nesten alle sammenhenger, «hammeren» – uttalen /hammern/ er helt vanlig. Likeledes uttales «av» så å si alltid /a/, derfor er det liten grunn til å skrive dette ordet annerledes i dialektpassasjer. Å skrive «resturang» for «restaurant» er å gi inntrykk av at dette ordet uttales forskjellig i folkelig tale og normert tale, men så stor er forskjellen nå ikke. Likevel ser man ofte den slags i skriftlige fremstillinger av folkemål; fenomenet kalles da ØYEDIALEKT, engelsk «eye dialect». Man ser ofte «riktig» skrevet «rekti\'» og «farlig» «fali\'», enda g\’en som er apostrofert ikke uttales i dannede varianter av norsk heller. Likeledes «go\’e», hvor den apostroferte d\’en jo heller ikke uttales. – Markering av østlandsk trykk på første stavelse ved å skrive «gebbursdag», «parraply», «kammerat» kan jo være moro å skrive noen ganger, men vil ofte bli slitsomt å lese – i lengden. (Se siste punkt i dette notatet, VIII. Trykkforhold. – Når det gjelder «og» og «å», se V. Konjunksjoner, pkt.1.

6. Påpekende pronomen

a) I østlandsk talemål brukes «han» og «hu» som påpekende pronomen på linje med «den» i forbindelse med personer:

Ser du han mann der borte (Eller: Ser du han der borte)
Hu kona der har jeg sett før (Eller: Hu der har jeg sett før)

NB: Her brukes selvstendige former av pronomenene, ikke klitiske.

Samtidig kan vi minne om at klitiske formene av «han»/»hu», «n» og «a» brukes ved personnavn, som en slags \’bestemt artikkel\’:

Har du møtt\’n Ola Olsen/a Kari Pettersen?

b) Istedenfor de påpekende pronomenene «denne, dette, disse» brukes ofte «den/de/de (herre) her» om det nære. Om det fjernere brukes «den/det/de (derre) der»:

Kom å se på det herre her
Den soppen her har jeg ikke sett før, kan det væra en reddiksopp?
Den derre der, nei, nei, det er\’a en tægesopp

7. Refleksive pronomen brukt i genitivkonstruksjoner

I løpet av de siste 50 årene eller så er genitivkonstruksjoner som disse blitt vanlige i jevnt bymål på Østlandet:

katten sine klør
Per sin sykkel
Kari si kåpe
Marx sine skrifter
Jens sine venner
Vi følger nomadene i Mongolia sin livsførsel i hverdag og fest
Jeg vil karakterisere meg selv som ei helt vanlig jente som er opptatt av folk sitt ve og vel

Skriftspråkets konstruksjoner med genitiv-s har aldri vært vanlige i talespråket. I stedet har man gjerne brukt omskrivninger med preposisjoner som «til» etc. («klørne til katten», «Kåpa til Kari» …). Dette er selvfølgelig fortsatt mye brukt, men sin-genitiven, som opprinnelig stammer fra kyststrøkene på Vestlandet og i Nord-Norge, ekspanderer sterkt.

Merk for øvrig at setninger som «*et øyeblikk sitt fred», «*en måned sin ferier» ikke er akseptable. Vilkåret for å kunne bruke sin-konstruksjonen er at genitiven står som bestemmer, ikke beskriver, for å si det teknisk.

IV. Spørreord

1. «Å» for «hva» (helt regelmessig lydutvikling fra norrønt «hvat») – hvis og når man vil stå løpet helt ut.

2. «Åssen» (av norrønt «hvarsu») for «hvordan» – helt normalt, med i bokmålsnormalen.

3. «Åffer» for «hvorfor» – helt normalt, med i bokmålsnormalen nå, men kommer visst til å utgå.

4. «Hvem sin» eller «hvemses» (aldri «hvis»).

V. Konjunksjoner

1. Og og å

Ikke noe skille mellom skriftspråkets to ord «og» og «å». Begge ordene har samtidig varianten «åsså». Jeg skriver /å/ for å markere at det dreier seg om uttale:

Jeg /å/ (eller åsså) kona.
Vi satt /å/ (eller åsså) spiste
Jeg skal prøve /å/ (eller åsså) komma
Nå har gutten lært /å/ lesa

– Nå kan man si at dette ikke spiller noen rolle, siden skriftspråkets «og» (sideordnende) og «å» (underordnende) uansett uttales likt. Og i sin alminnelighet vil det vel være mest naturlig å skille skriftlig mellom «og» og «å» også i gjengivelse av dialekt. Men i noen tekster kan det kanskje være et riktig godt virkemiddel å skrive «å» i alle tilfeller, ikke for å lage lydskrift, men for å følge grammatikken i talemålet.

Talemålets sammenfall mellom disse to ordene til ett, bare /å/, slår nemlig ut i grammatikken (syntaksen):

Talemålets underordnende /å/ kan, til forskjell fra skriftspråkets «å», stå ikke bare foran infinitiv, men også foran perfektum partisipp og imperativ.

Husker du /å/ gjøra det?
Huska du /å/ gjøra det?
Har du huska /å/ gjort det? (*)
Det skulle vært moro /å/ sett det (*)
Det skulle nå vært fint /å/ hatt noen til /å/ hjelpt seg (*)
Jeg skal prøve /å/ huske det.
Har du huska /å/ gjort det? (*)
Prøv /å/ husk det nå! (*)
Husk /å/ gjør det nå! (*)
Slutt /å/ kødd! (*)

– Se på eks. markert med (*). Det som kommer etter /å/, er ikke infinitiver, derfor kan skriftspråket ikke bruke «å». Men det er heller ikke snakk om sideordning, derfor kan skriftspråket heller ikke bruke «og». – Det som vil forvirre leseren minst, er vel likevel å bruke «og», hvis man ikke vil stå løpet ut og skrive «å» i disse markerte eksemplene.

((Grammatisk kommentar: Det fenomenet som viser seg i de merkede eksemplene, kalles gjerne \’attraksjon\’, men antagelig går dette dypere enn som så. Setningen «Det skulle nå vært fint /å/ hatt noen til /å/ hjelpt seg» er et klargjørende eksempel. Skifter vi ut «/å/ hatt» med «/å/ ha», må vi også skifte ut «hjelpt» med «hjelpe» – betydningen blir potensial – saksforholdet anses som mulig av taleren. Slik setningen står i eksempelet, uttrykker «/å/ hatt» og «/å/ hjelpt» noe kontrafaktisk, irrealis modus. – Det kan finnes andre forklaringer, saken er komplisert, men at denne bruken av /å/ er systematisk i talemålet, er i hvert fall sikkert.))

2. Da og når

Tidskonjunksjonen «når»: I talemålet brukes «da» bare som tidsadverb. Som tidskonjunksjon brukes «når» og «da» mer eller mindre om hverandre – uten skriftspråkets obligatoriske skille mellom «da» og «når». Regelen «den gang da, hver gang når, pluss når om framtid» gjelder altså ikke i talemålet.

Når/da jeg traff\’a, var\’a frisk nok. («når» tidskonjunksjon, brukt som skriftspråkets «da»)
Jeg så\’a i går, og da var\’a frisk nok. («da» tidsadverb)
Jeg kommer når jeg får tid. («når» uttrykker omtrent det samme som «hvis»)
Når kommer\’u? («når» er spørreord)

3. Innskutt «at» og «som»

I setninger hvor skriftspråket har ord som «når, før, om, dersom, hvis» m.fl. som innledende ord, skyter talemålet svært ofte inn «at»:

Hvis at det er det du mener, …
Dersom at du skulle ha lyst til å komma
Når at jeg fikk tenkt meg om
Jeg sa det før at jeg fikk tenkt meg om

– Ordet har ofte formen «atte», men det er mindre viktig. Konjunksjonen «som» høres også:

Når som jeg fikk tenkt meg om
Hvis som du skulle få lyst

VI. Tallord

Den såkalt «nye» tellemåten, vedtatt av Stortinget i juni 1951–»tjuesju», «trettitre», «femtifire», er ikke naturlig hjemmehørende i talemålet. Den gamle tellemåten kan med hell brukes for å markere muntlighet: «sjuogtjue», «treogtredve» (ikke «–tretti»), «firogførti».

– I samme slengen kan det nevnes at en del ord med hell kan skrives etter «dannet» eller «gammeldags» uttale i stedet for med offisiell skrivemåte, f.eks. «omforladels» (offisielt: «om forlatelse») og «antagelig» (gjeldende offisiell bokmålsskrivemåte: «antakelig») – rett og slett fordi det er slik folk snakker.

VII. Vokalisme

I de østlandske dialektene vi snakker om her, er opprinnelige lukkede vokaler i korte stavelser blitt åpnet, slik at vi bl.a. får:

e < i drekke < drikke sleppe < slippe fresk < frisk rektig < riktig blekk < blikk ø < y fløtte < flytte støkke < stykke drøsse < drysse rødde < rydde drøppe < dryppe – Brukt med måte kan slike talemålsformer gi god effekt. (Men ikke skriv "rekti\'" med apostrof til slutt: g-en er stum i alle fall.) ((Pussig nok er denne utviklingen helt parallell med utviklingen i riksdansk, hvor skrevne ord som "dryppe" regulært uttales med ø og "slippe" uttales med e, osv. Fordi den danske skrivemåten ikke følger etablert uttale, men et eldre uttalemønster, har uttaler med y og i festet seg i den dannede dagligtale fra lesetuttalen–i Norge altså.)) Det finnes flere slike regelmessige lydoverganger, bl.a. æ < e foran tjukk l: ælv, ihjæl, ælj (elg). Bruk av æ i skrift i slike ord, vil altså tjene en dobbel funksjon: uttalen med tjukk l er innforstått. I de fleste tilfeller vil det nok være like godt å skrive ordene som vanlig og overlate til leseren å ordne med uttalen. VIII. Trykkforhold Østlandsk har – som alle vet – gjennomgående trykk på første stavelse i kulturord, lånord, fremmeord hvor den dannede dagligtale i byene har trykket lenger bak, etter mønster fra språkene ordene er lånt inn fra. Ser vi på ordet "telefon", kan vi angi de motstridende uttalene slik: Dannet: /tele´fo:n/ (aksent pluss trykk på siste stavelse, ikke trykk på de foregående) Østlandsk: /´tel:e,fo:n/ (aksent pluss trykk på første, trykk uten aksent på siste) Siden den første stavelsen i dannet uttale ikke har trykk eller aksent, kan vi ikke høre noen distinksjon mellom lang og kort vokal/kort og lang konsonant – for denne distinksjonen gjør seg bare gjeldende ved aksentuerte og trykksterke stavelser på moderne norsk. (Si "betale" /be´ta:le/–som uttales likt i dannet og østlandsk uttale–og prøv å gjøre e i første stavelse lang uten å forandre aksent/trykk-forholdene: Det går ikke! Eller rettere sagt: Prøv å lage to ulike ord ved å veksle mellom kort og lang vokal her. Det lar seg ikke gjøre.) I ord som "telefon" flyttes altså aksenten fram til første stavelse - og dermed må stavelsen utstyres med trekket kort/lang (kvantitet). Det valget som gjøres, er kort vokal/lang konsonant, markert med /´tel:/. – Den stavelsen som har aksenten i dannet uttale, den siste, beholder trykk (men mister aksent) i østlandsk uttale. Dermed beholder den også den opprinnelige lengden (kvantiteten): /,fo:n/. Resultatet skrives gjerne, når man føler behov for det, "tellefon", som er logisk nok etter grunnleggende norske skriveregler – men spørsmålet er om det er nødvendig. Ofte vil slike skrivemåter få vedkommende taler til å se dummere ut på trykk enn han/hun kanskje er i virkeligheten. (Ikke bare snakker han/hun "vulgært", men i tillegg kan han/hun ikke stave riktig!)Husk også at vi skriver "appelsin" og "annektere" med dobbeltkonsonant uten at det skal bety trykk på første stavelse i standarduttalen. Dette forholdet maner til forsiktighet, hvilket ikke utelukker at slike skrivemåter står til anvendelse når man vil oppnå en velberegnet effekt. Knut Johansen