Hvem kan si seg fri for å gjøre feil når det gjelder bruken av «og» og «å»? Her drøfter vi bakgrunnen for at slike feil er så vanlige.
Det er ikke uvanlig å høre politiske motstandere av Carl I. Hagen kritisere ham for
at han ikke kan forskjellen på «å» og «og», siden han ofte sier ting som «sant åg si».
Problemet med denne kritikken er at det å kunne forskjellen på «å» og «og» er en
ferdighet som hører hjemme i skriftspråket, ikke i talespråket.
På moderne norsk er skriftspråkets «å» og «og» for lengst falt sammen til ett ord, en
konjunksjon uttalt å som brukes både sideordnende (Per /å/ Kari, sitte /å/ skrive,
kom /å/ spis!) og underordnende (sant /å/ si, lære /å/ lese, slutt /å/ mase!). Poenget
er ikke bare at uttalen er sammenfallende, som f.eks. i ordene «vær» og «hver»,
men at talespråket ikke skiller mellom to ord her, men bruker ett og samme ord i
begge funksjoner, omtrent slik ordet «når» brukes både som spørreord («Når
kommer du?») og som konjunksjon med flere bruksområder («Når nettene blir
lange», «Ja, når du sier det …»).
Det er dette som gjør at alle vi som skriver norsk, ofte eller i hvert fall en gang
imellom gjør «feil» her og blander sammen de to nevnte skriftspråksordene.
Rolf Theil Endresen (mannen som skriver Målteigen her i avisa hver lørdag)
drøfter dette i boka «Språkvitenskap» (Oslo 1997, s. 133) og skriver bl.a.:
«Vi har alle problemer med å lære skriftspråket sitt skilje mellom _å_ og _og_.
Som eit resultat av leseuttale er det noen som uttaler g\’en i _og_, dvs. /o:g/: svært
få av dei som gjør dette, unngår å få med g også i infintivsmerket: Det var koseleg
/o:g/ sjå deg!» (Endresens /o:g/ er lydskrift for _åg_.)
Det er dette folk som Hagen og mange andre gjør: De anstrenger seg vel mye for
å snakke tydelig, uttaler «og» som åg, og så følger naturlig nok uttalen _åg_ av
infinitivsmerket med på lasset en gang imellom. Legg også merke til at det
talespråksordet som ligger i bunnen her, å, i enkelte tilfeller også kan opptre i en
annen form, nemlig _åsså_: «Ola åsså Kari liker åsså gå på kino.» Sammenfall
igjen, altså.
Problemene med å få plassert «og» og «å» riktig på skrift skyldes med andre ord at
skrift og tale har hver sin grammatikk i dette lille hjørnet av systemet. For å skrive
riktig må man dresseres til å mestre en distinksjon som ikke har noe grunnlag i
språkbrukernes naturlig innlærte grammatikk.
En gang i tiden var skillet mellom «det» og «der» i visse bestemte konstruksjoner
like strengt som vår tids strikte skille mellom «å» og «og»: Man skulle skrive «der»,
ikke «det», i setninger der vi i dag skriver «Det er oppstått en feil», «Det sitter en katt
på trappen», men «det», som vi gjør, i «Det er Kari som har gjort det». Her er det
også snakk om to ord med hver sin funksjon som har falt sammen til ett, men her
får vi til alt hell lov til å glemme distinksjonen og la skriften følge talen. Det er
åpenbart ikke noe prinsipielt i veien for å la utgåtte grammatikkregler avgå med
pensjon. Faktisk burde det være mindre grunn til å kutte ut distinksjonen
«der»/»det» enn «å»/»og», siden den første lever i mange dialekter, mens den andre
ikke lever i noen.
Mitt poeng er nå ikke først og fremst å ta til orde for en reform. Hovedsaken er at
hele atmosfæren omkring dette spørsmålet ville blitt betraktelig bedre om hele
skokken av selvoppnevnte språkpaver ble brakt til forståelse av hva problemet
bunner i: to grammatikksystemer i strid med hverandre i hodet på ett og samme
skrivende menneske.