«Bare skal stå til det ordet det beskriver» –
sier han som har vasket min (Dorthe Erichsens) oversettelse av “Bogen om barnet”.
Men er dette en regel uten unntak?
Jeg vil gjerne høre andres mening om dette.
Eks. 1:
«Hvis det bare er den ene av foreldrene som vil ha barnet i sengen…»
rettet til:
«Hvis det er bare den ene av forel….»
Eks. 2:
«Det er ingen lov som sier at elskov bare
skal finne sted på stuebordet..»
rettet til:
«Det er ingen som lov sier at elskov skal finne sted bare på …»
Eks. 3:
«Ørene bør bare renses med en håndklesnipp»
rettet til:
«Ørene bør renses bare med en håndklesnipp».
Etc. etc.
—-
Hva mener andre om disse rettelsene?
Jeg mener at dette er unødvendige rettelser, som faktisk også gir stivere språk.
Men vet at dette er «læreboknormalen». Hva synes andre?
Dorthe
…………………
Dette er ikke et faglig svar (fordi jeg kan absolutt intet om norske
skriveregler), bare en kommentar til situasjonen. Jeg tror det er ofte
slik med språkvaskere at dersom de får en tekst som er praktisk talt feilfri, eller
over en viss standard for å si det på en annen måte,
så føler de ofte et behov for å vise at de faktisk har lest manuset
og gjort jobben sin (en fornemmelse av skyld over å ha kost seg
mer enn slet seg gjennom en tekst) og derfor blir de pedantiske
og korrekte og retter ting hvor de har muligens dekning i språkregler, men ikke like
mye i språkbruken. Jeg antar at det er slik, for jeg har handlet slik selv i
forbindelse med språkvaskjobber (som enkelte andre ganger har drevet meg
nesten til randen av selvmord).
hilsen, Chris Saunders
……….
Helt enig i at dette er unødvendige rettelser. Manusvaskere har det av og til med å
henge seg opp i visse ting. Stå på ditt!
Jørn Roeim
…………..
Og et lite eksempel til:
«Da det bare er sunt og utviklende å være klåfingret.»
rettet til:
«Da det er bare sunt og utviklende….»
Jeg synes faktisk det første er bedre, jeg – men er det en regel, får jeg
vel ta den til følge….
Dorthe
……………..
Kjære Dorthe.
I dette tilfellet har nok vaskeren rett, selv om jeg kan være enig
med deg i at de foreslåtte rettelsene gjør språket stivere.
F.E. Vinje skriver i «Moderne Norsk» (U-forl. 1976, s. 194) at adverbialer som
«også, sikkert, nesten, bare» ofte skaper leddstillingsproblemer. Adverb av denne
art (utpekende adverb)
får i talen oftest samme plass som adverb som «ikke, jo, visst»
vanligvis har, dvs. etter det finitte verbet. Men i talen gir trykk
og tonelag utvetydig beskjed om den rette tolkningen. Slike midler har ikke skriften
(utenom kursivering); derfor er det her nødvendig å plassere det utpekende ord
tett inntil det ledd det hører til, skriver Vinje og gir et eksempel som er helt i tråd
med dine:
«Han har bare hatt bilen i kort tid» – skriv (hvis det er meningen): «Han
har hatt bilen bare i kort tid (eller: «i kort tid bare»).
Vi har altså talespråk- og skriftspråkforskjeller her. Og min egen
synsing er (i likhet med din) at skriftspråkvarianten er stiv og kanskje bør
forbeholdes tekster som krever høyprosa, mens talespråkplasseringen av dette og
andre adverber er den som svarer best til min egen språkfølelse for hva som er lett
og smidig norsk.
Er også spent på hva andre mener.
Tone Formoe
…………………..
Dette er interessant, og jeg gleder meg til å lese 8 sider fra Knut
om emnet. Jeg mener vi har hatt en runde på det beslektede
«ikke»-problemet.
Interessant å høre Tones forklaring av forskjell mellom skrift og
muntlig språk i denne saken. Og etter mitt skjønn må det være her
saken ligger – altså: DISTINKSJONEN. Siden språk er distinksjoner,
og siden de fleste av OSS (ikke de fleste av oss) jobber for å ha størst
mulig arbeidsrom (dvs at vi liker å beholde distinksjonen han/ham, f.eks) –
bør vi stå fritt til å plassere disse leddene der vi synes de klinger
best, dersom dette ikke går ut over tydeligheten, DISTINKSJONEN.
Altså – i Vinjes eksempel om bare å ha bil, er vi nødt til å skjerpe
språket slik at man skjønner hvilke av de to tingene vi mener.
Mens det derimot i Dorthes siste eksempel, som følger under, ikke kan
forstås på to måter, og dermed må man kunne stå fritt. En annen ting
er at jeg i dette eksemplet synes vakerens forslag klinger bedre (hva
synes Bente *Klinge* om dette?) – mens jeg i de forrige eksemplene
støtter Dorthe. Jeg tror man i noen av dem kan argumentere for
plasseringen også ut fra hovedregelen – i eksemplet med «elskov på
stuebordet» kunne man kanskje si at «bare» står til «skal»? (Hvorfor
har du ikke også noen eksempler med alkohol, Dorthe? For å sikre iver
i debatten…)
For øvrig gir jeg min fulle støtte til Saunders\’ maxime om vaskeres virketrang! Jeg
tror vi trygt kan sortere en god del av våre stridigheter med renholdspersonalet i
denne boksen. Kanskje vi heller burde kalle det «Saunders syndrom»? Så høres
det enda mer ut som en sykdom?
jon R
………………………….
Dette er vel en grei regel som gjelder i flere til feller enn dette:
«Det som hører sammen for tanken, skal stå sammen på papiret».
Det er den tyske grammatikeren Otto Behagel som har formulert dette, og jeg
pleier å minne meg selv om det når jeg har kjørt meg fast i en språklig labyrint.
Hilsen Benedicta
…………………..
Nei, Dorthes vasker har nok ikke rett, slik Tone gir inntrykk av med sitt sitat fra Finn
Erik Vinjes «Moderne norsk» (1976). (Se Tones innlegg nedenunder). Det finnes
ingen entydig regel for plasseringen av fokusadverb som «bare», hvis det er den
reelle språkbruken, skriftlig som muntlig, man tar utgangspunkt i. I prinsippet kan
«bare» stå på samme plass som setningsadverb («ikke» etc.) uansett hvilket ledd
ordet fokuserer på (så lenge fokus ikke er subjekt i setningen). — Se Norsk
referansegrammatikk, s. 915-920, især s. 916-918. Jfr. s. 821-822.
Det er bare blitt slik («bare» viser til hele setningen)
Vi har bare sunget litt («bare» viser helst til «litt»)
Jeg skal bare ha melk («bare» viser til «melk», men bidrar mer til setningens mening
enn akkurat det)
Partiet vil bare få høyst to mandater («bare» viser til «høyst to mandater», men bidrar
mer til setningens betydning enn bare det)
Med fokus på subjektet:
Bare Jens var negativ
(Bedre: Det var bare Jens som var negativ)
Tone har rett i at det finnes tilfeller hvor setningene dermed blir flertydige på skrift,
fordi skriften ikke sier noe klart om hvor setningstrykket er plassert. Av den grunn
kan det i visse tilfeller være nyttig å plassere «bare» foran leddet ordet virkelig
fokuserer på, og det er den rasjonelle kjernen i Vinjes utredning. (Men eksempelet
hans er dårlig, synes nå jeg: «Han har bare hatt bilen i kort tid» er en helt grei
setning, ikke noe dårligere enn «Han har hatt bilen bare i kort tid» eller: «i kort tid
bare».)
Jeg tror jeg ville omformulert hele regelen og ganske enkelt sagt at vi har
muligheten til å plassere «bare» foran fokusleddet i stedet for på «ikke»-plassen
dersom vi føler behov for å klargjøre eller framheve hvilket ledd i setningen ordet
«bare» fokuserer på.
I de fleste tilfeller vil meningen framgå nokså klart av sammenhengen, og da er
det ingen grunn til å flytte «bare» bort fra dets naturlige plass i setningen. Svært
ofte vil «bare» også tilføre meningsnyanser til hele setningen, og det gjør
plasseringen på «ikke»-plassen (midtfeltet) enda mer naturlig.
Dorthes eksempler faller i den siste kategorien: Setningene er klare og greie og
rimelig entydelige med naturlig, utvungen plassering av «bare». Derfor er det ingen
grunn til å flytte «bare» til posisjonen foran fokusleddet.
Konklusjon: Vaskeren oppfatter helt feilaktig en pragmatisk regel, som kommer til
anvendelse i spesielle situsjoner, med en generell regel. Dorthe kan altså ta det
helt med ro; hun bryter ingen «læreboknormal».
Knut Johansen
………………………
Fint å se vi er enige, Knut – men jeg stusset litt over din tolkning
av Vinjes eksempelsetning – det ser ut som om du ikke ser
tvetydigheten der –
Den ene tolkningen er: «Han har hatt bilen, og bare den, ingen andre
transportmidler, han har mistet trikkekortet og sykkelen er punktert,
i kort tid» og det er jo noe annet enn: «Han har hatt bilen bare i
kort tid, han har nettopp kjøpt den.»
Eller?
Jon R.
………………………..