Kan skrivemåten «hverken» istf. «verken» brukes i sammenhenger hvor teksten er på jevnt bokmål og ikke er klart riksmålspreget?
Her er noen synspunkter fra en diskusjon på O-ringen.
Bård skriver at han bruker «verken» i moderat bokmål og «hverken» i moderat til konservativt ditto.
Kyrre melder at han og Eva holder seg til «verken» i faglitteratur, men
med hell har prøvd seg med «hverken» i skjønnlitteratur (barn).
Dorthe vil ha «hverken» overalt, også i sin radikal til moderate form
for bokmål.
Benedicta skriver «hverken» overalt, og det gjør også Hege H. helst,
selv om hun får en følelse av at det virker stabukkaktig (på vaskere
og redaktører?).
————
Formen «verken» ble innført i den s.k. Læreboknormalen av 1959,
fordi kloke (?) hoder i Norsk Språknemnd mente at nynorskskrivere
også skulle få anledning til å bruke ordet. Samtidig ble «viss» innført
som sideform av «hvis», slik at nynorskskrivere kunne bruke det
ordet også – «viss» altså.
Bakgrunnen for alt dette er selvfølgelig 1) at nynorsk ikke har ord på
hv-, 2) at man bestrebet seg på tilnærming mellom målformene.
I samme vælven ble «valp» og «virvel» eneform i bokmål, formodentlig
av samme grunn.
Bokmålets eneformer «veps» og «verv» («vintersolverv» og «tillitsverv»)
mener jeg å huske er av eldre dato (1938), i hvert fall «veps», hvor
h\’en faktisk ikke er opprinnelig. — Hva «hverv/verv» angår, dreier det
seg trolig om to ord, med og uten «historisk» hv-; Guttu (Norsk
ordbok) skiller i hvert fall mellom «verv» = tillitsverv, men «hverv» i
solhverv (anført som riksmål), og «hverv» (uspesifisert ang. rm./bm.!)
i håret, og Nynorskordboka skiller på samme måte: «verv» oppgåve,
men «vintersolkverv», «kverv» = kvervel (i en stri elv og i håret). (Jeg
registerer også at Nynorskordboka likevel har «virveldyr»; jeg aner en
forklaring på dette, men nå må jeg ikke skrive meg bort.)
Språkbruken i dag fremgår av følgende statistikk fra søk på norske
nettsider:
verken: 38.634 treff
hverken: 20.956 treff
hveps: 15
veps: 482
hvalp: 159 (noen skrevet av dansker)
valp: 1492
hvirvel: 41
virvel: 185
hvirveldyr: 11
virveldyr: 342
(hverv/verv, har jeg ikke sjekket; hvis/viss lar seg ikke sjekke på
denne måten, men er temmelig uinteressant).
— Det må være lov å konkludere at «hverken» står svært sterkt ennå,
tatt i betraktning at alle skoleelever siden 1959 bør ha lært å skrive
«verken». — Andre ord som på ulike tidspunkter har gått fra hv- til v- i
normalen, står ganske svakt.
Dette har etter all sannsynlighet (tror jeg) å gjøre med at mange føler
at ordet «hverken» tilhører en familie av hv-ord – hvilken, hva, hvem,
hver, hverandre, hvis, hvor, som alle sammen er en slags
«grammatiske» ord, språklige verktøy altså, og ikke
gjenstandsbetegnelser. — Nå kan det diskuteres fra en faglig vinkel
om dette virkelig dreier seg om en familie, men følelsen er der, og
den er velmotivert: Ordet «hverken» har røtter tilbake til norrønt
«hvártgi» og gammeldansk «hværki(n)», begge = ingen av to – og er
altså _historisk sett_ et like ubestridelig hv-ord som hvilken, hva,
hvem etc. — Det er rimeligvis dette som gjør at mange synes det ser
penere ut med «hverken» enn «verken».
Denne følelsen av familietilhørighet forklarer formodentlig den større
motstanden mot å la h\’en vike her enn i gamle hv-ord som oppfattes
som gjenstandsbetegnelser o.l. – det er ikke noe som sånn uten
videre knytter «hval», «hvit», «hvete», «hvelv», «(h)virvel», «(h)verv»,
«(h)valp» sammen i noen familie på samme måte. Her får vi
alminnelige dødelige ikke noe klart signal om en historisk h, og
dermed ble det lettere for språknormererne å vinne igjennom med
reformer, uansett hvor godt eller dårlig motiverte de måtte være.
Det er med andre ord alt i alt gode menneskelige argumenter for å
bevare formen «hverken», uansett stilnivå og plassering på
radikal-moderat-konservativ-aksen, og det er forholdsvis lett å forstå
at h-en mer og mer faller bort i de andre ordene vi har drøftet.
——-
Selv er jeg så dressert etter 1959-normalen at jeg stort sett bare
skriver «hverken» i oversettelser av litteratur med høy eller
gammeldags eller tradisjonsbunden eller særdeles velpolert stil,
mens jeg holder meg til «verken» i tekster som ligger mer på det
jevne. – I siste kategori hører for meg slikt som barnebøker,
legebøker, romaner skrevet i en mer nøytral, moderne stil osv.
Men jo mer jeg har tenkt over saken, jo mindre påkrevet virker dette
skillet. Oppmerksom lesning av nyere norsk skjønnlitteratur vil
sikkert røpe at man ikke på forhånd kan gjette seg til om forfatterne
vil skrive det ene eller det andre: Jeg snakket f.eks. med Per
Petterson om saken. Han skriver jo svært radikalt, men han visste
rett og slett ikke at det gikk an å skrive hverken uten h, og skrev alltid
ordet med h, sa han. – Flere eks. peker i samme retning: Svært
mange språkbrukere holder på denne h\’en uten at de dermed vil
signalisere at de er tilhengere av konservative former.
Oversettere som foretrekker hv-formen bør – mener jeg nå – rett og
slett bare melde ifra til oppdragsgiverne at de tilhører den meget
store gruppen norskbrukere som _skriver_ ordet sånn fordi de
mener det er det riktigste.
Krav om konsekvens – da må du også skrive «hvirvel», «hvalp»,
«hveps», «hverv» – kan man avvise med henvisning til den alminnelige
språkbruk: Det er jo nesten ingen som skriver sånn, så hvorfor
skulle jeg gjøre det da.
PS mars 2003:
På Norsk språkråds årsmøte februar 2003 ble det vedtatt å likestille «hverken» og «verken». Dette er ikke \’korrekt rettskrivning\’ før Kulturdep. ev. har godkjent dette og de andre vedtakene på årsmøtet.