Skriver man”gata”, må man da skrive ”ei gate”, ”mi gate”, ”ei lita gate”? Svaret er nei, ”en”, ”min”, ”liten” går godt sammen med ”gata”.
De offisielle reglene i denne sammenheng formuleres slik i forordet til ”Tanums store rettskrivingsordbok”:
”Den ubestemte artikkelen ved hunkjønnsord er _ei_ eller _en_. Det er ikke noe til hinder for å bruke ubestemt artikkel ’en’, men bestemt artikkel -a: en lue, lua.
Hunkjønnsformer av eiendomspronomen (mi, di, si) er obligatoriske _etter_ bestemt form hunkjønn på -a. Når eiendomspronomenet står _foran_, er det valgfritt min eller mi, din eller di, sin eller si: boka mi, men min eller mi bok.”
Tor Guttus ”Norsk ordbok. Riksmål og moderat bokmål”, hvor normeringen ikke i ett og alt følger gjeldende bokmålsnormal, oppgir følgende i artikkelen om ”din”: «din (etter a-form di, jf. min), ditt, -e, pron.», og begrenser dermed friheten til bruk av formen ”di” meget sterkt.
I en klassisk artikkel, først trykt som kronikk i Dagbladet 30. mars 1976, beskriver Thorstein Fretheim reglene slik:
”Systemet er lett å gjennomskue. Det går ut på at ’gal’ kongruens, det vil si bruk av _min, din, sin_ har en tendens til å bli fortrukket så snart selve substantivet ikke er formelt merket som et hunkjønnsord eller pronomenet følger rett etter substantivet. ’Riktig’ kongruens, _mi, di, si_ benyttes helt automatisk så lenge pronomenet opptrer rett etter substantivet og disse to elementene til sammen utgjør et eget setningsledd. Altså, vi godtar ’Er denne jakka din?’ men vi godtar ikke Er dette jakka din?’”
Adjektivet ”liten, lita, lite” er ikke nevnt i redegjørelsen om hunkjønn i ”Tanums store rettskrivningsordbok”. Oppslag på ordet gir imidlertid følgende informasjon: «liten adj., f. lita el. liten, n. lite», hvilket må bety at formene ’lita’ og ’liten’ offisielt er sidestilt som kongruensformer til hunkjønnsord.
Guttus ”Norsk ordbok. Riksmål og moderat bokmål” anfører ikke formen ”lita” i det hele tatt, heller ikke i eksempelmaterialet i artikkelen om ordet.
I praksis forholder det seg nok slik at den særegne hunkjønnsformen ”lita” brukes etter følgende regler: Både i predikativ og attributiv bruk må ordet stå til et substantiv som i gjeldende tekst bøyes med -a i bestemt form entall; i attributiv bruk kan det neppe brukes sammen med kongruerende ord med en-endelse, dersom en slik form finnes ved siden av a-endelse. «Ei lita jente» er altså akseptabel, mens «En lita jente» vil bli oppfattet som feilaktig.
Etter Thorstein Fretheims oppfatning vil både ”ei” og ”lita” føles tvilsomme også i en setning som «Ligger det ei annen lita kake der borte». Formene ”ei” og ”lita” krever selskap med den særegne hunkjønnsformen ”anna”, men denne er så lite i bruk at formen ”annen” trer i stedet, og dermed oppleves valget av ”ei” og ”lita” som uheldig.
Konklusjon: Det er fullt forsvarlig og helt i samsvar med alminnelig språkbruk å bruke a-former i substantiver som ”gata, døra, jenta, kona, hytta, kua” osv., uten av den grunn å benytte konsekvente hunkjønnsformer av tilknyttede ord.