Man kan godt skrive «er blitt» uten å skrive «er kommet/gått» – «er blitt» er helt vanlig i det alminnelige bokspråk.
I artikkelen om «være» i Norsk ordbok …, red Guttu – hvor riksmålsnormen gjøres
gjeldende – heter det i pkt. D 1: «(i perf. aktiv ved vb. som betegner overgang,
tilstandsforandring) han er (el. har) kommet, sluttet, forsvunnet, våknet osv.»
Dette må leses som om er og har er valgfritt og sidestilt her. — Men så kommer det
en skråstrek, og etter den står det:
«/ han er blitt syk».
— Ikke et ord om valgfrihet eller likestilling her – etter denne ordboksredaksjonens
mening altså.
— Sjekker vi samme sak i Bokmålsordboka, som representerer den offisielle
normen, ser vi følgende: «[være] 11 hjelpeverb i pf aktiv ved bevegelsesverb og
overgangsverb (ved siden av ha): hun er forsvunnet, gått sluttet / han er blitt syk».
Valgfrihet og likestilling altså, også ved blitt, etter denne siste
ordboksredaksjonens oppfatning.
Den samme oppfatning har Norsk referansegrammatikk, men med en moderende
tilføyelse: «Formene er/var blitt og har/hadde blitt … er likeverdige, men formene
med er og var er vanligere enn formene med har og hadde.» (s. 523)
Den sammenhengen de skriver dette, er i § 7.2.4. Sammensatte former med bli og
være som hjelpeverb i passiv. — Det er nettopp i slike forbindelser er/har og
var/hadde blitt er spesielt hyppige.
Selv skriver jeg alltid er/var blitt (men skal/skulle ha blitt). Først nå begynner det å
dages for meg hvorfor dette er min preferanse her, selv om jeg sjelden tar så nøye
på om jeg skriver er eller har kommet, skjedd, begynt, gått .
Grunnen er selvfølgelig at er/var i passivkonstruksjoner med blitt står for noe annet
enn er/var sammen med kommet osv.
De egentlige hovedverbene i slike konstruksjoner med blitt er gjennomgående
transitive, ikke intransitive som komme osv. — Det er jo nettopp derfor de kan
brukes i passiv! – Er/var bidrar dermed først og fremst til å markere PASSIV her, og
bruken av er/var foran blitt skaper en symmetri i passiv perfektum-systemet som
helhet:
Det er blitt sagt
Det er sagt
Han var elsket
Han er blitt elsket
Veien er åpnet
Veien er blitt åpnet
Han er beskrevet som svært besjeden
Han er blitt beskrevet som svært bekjeden
Veien er blitt tatt av skredet
Veien er tatt av skredet
Jeg vet at mange foretrekker har/hadde foran blitt, men det de da får, er en
asymmetri i eksempelsamlingen ovenfor. — For oss som foretrekker er/var, kan det
virke litt rart, siden mange (slett ikke alle!) uttrykk med blitt i midten kan bety nesten
det samme når blitt strykes.
Se her:
Veien har/er blitt åpnet
men:
Veien er åpnet
— Hovedpoeng: Skriver man mer eller mindre konsekvent har/hadde kommet,
gått, tvinger det på ingen måte med seg har/hadde blitt. — Hjelpeverbene i de to
konstruksjonene er ikke analoge over hele linjen, de har ikke gjennomgående
samme funksjon, de uttrykker ikke nødvendigvis det samme.
Dette bestyrkes ytterligere av at konstruksjoner med er/var blitt godt kan uttrykke
noe vedvarende, noe konstruksjoner med er gått osv. ikke kan:
Hun var blitt sittende oppe hele natten
men:
Han hadde gått fram og tilbake i stuen hele natten