(Fintfølende sjeler advares herved: Grovt språk følger (dog kun i pkt. 1!))
jeg har omsider fått korrektur på «Herrer» av Warwick Collins, og vil gjerne
ha deres mening om mine siste tvivl før jeg sier farvel til denne vidunderlige
romanen.
Først, til opplysning for de som hjalp meg med denne boken i fjor sommer:
«Cottaging», nemlig sex mellom herrer på offentlige toaletter, skal ifølge
redaktøren av «Blikk» hete «krusing» på norsk.
1. Jeg har skrevet «Din jævla fitte». Korrekturleser foreslår DI jævla fitte.
Jeg mener min variant er helt kurant, da det er foranstilt pronomen og «jævla»
er et ubøyelig adjektiv.
(Slik man på samme måte kan si/skrive «din stressa tosk» og «din stressa
kjerring» …?)
2. Fram, men fremover (altså frem- i sammensetninger)
Dette er en «regel» jeg stort sett følger. Også her. Vi har diskutert dette
før, og jeg vet at det er «lov». Det jeg lurer på er: Synes dere dette er
veldig sært?
Jeg vet ikke hvorfor jeg liker å gjøre det slik. Det er liksom et konsentrert
eksempel på min språklige schizofreni (efter åksehalesuppen gikk vi en tur
langs elva). Et slags forsøk på en gyllen middelvei. Men jeg bør kanskje ta
meg sammen og velge enten «frem og fremover» eller «fram og framover», alt
etter i hva slags tekst osv.
????
3.»uten å ta blikket av ham» Er ikke dette et uttrykk? Eller har jeg drømt
det? Eller er det engelsk? (Det er kanskje uansett ikke helt riktig her)
«Kvinnen beveget vognen fremover og bakover uten å ta blikket av ham.»
(Still considering him, the woman moved the pram backward and foreward)
4. «With compliments on the house.»
(sier fruktselgersken og gir Ez to meloner ekstra)
“Disse spanderer huset.” har jeg skrevet. «Disse er på huset.» har
korrekturleser foreslått. Sier man det på norsk?
5. Ez gained the impression of a pervasive austerity.
Her har ikke korrekturleser reagert, men jeg synes selv at denne setningen er
litt underlig. Har noen noe bedre forslag?
(kontekst)
Reynolds steg til side. Ez spaserte inn i et lite, pertentlig kontor med et
trebord og flere klappstoler. Inntil veggen sto det et arkivskap. Oppå det sto
det en hylle med noen grå kartotekesker. Den eneste pynten på veggene var en
hvit kalender uten bilder, dekket av datoenes fyldige, svarte tall. __Ez fikk inntrykk
av en gjennomtrengende nøysomhet.__
Rommet ga inntrykk av en gjennomtrengende nøysomhet
Rommet ga inntrykk av å være //
Det var som om rommet var// gjennomsyret av nøysomhet.
Gjennomsyret er for negativt ladet, synes jeg. Hva synes dere?
[egtl. \’gjøre sur helt igjennom\’; især om surdeig]
Takknemlig for alle innspill!
HegeH
•••••
Hei HegeH,
du ber om synspunkter – her kommer mine, spontant og fortløpende:
1. Di variant er OK.
2. Fram, men fremover (altså frem- i sammensetninger)
Dette er en «regel» jeg stort sett følger. Også her. Vi har diskutert dette
før, og jeg vet at det er «lov». Det jeg lurer på er: Synes dere dette er
veldig sært?
Jeg vet ikke hvorfor jeg liker å gjøre det slik. Det er liksom et konsentrert
eksempel på min språklige schizofreni (efter åksehalesuppen gikk vi en tur
langs elva). Et slags forsøk på en gyllen middelvei. Men jeg bør kanskje ta
meg sammen og velge enten «frem og fremover» eller «fram og framover», alt
etter i hva slags tekst osv.
????
Det ser ut til at dette er en vanlig regel i O-ringen. Selv skriver jeg
gjerne \’framover\’ osv. i moderne tekster hvis det passer toneleiet, synes
det låter best (beholder \’frem\’ kun i \’fremdeles\’).
3.»uten å ta blikket av ham» Er ikke dette et uttrykk? Eller har jeg drømt
det? Eller er det engelsk? (Det er kanskje uansett ikke helt riktig her)
«Kvinnen beveget vognen fremover og bakover uten å ta blikket av ham.»
(Still considering him, the woman moved the pram backward and foreward)
Det kan godt være at denne kvinnen ikke tok blikket fra ham, at hun
fortsatte å ha blikket festet til denne mannen, at hun ikke kunne få øynene
sine fra ham osv., men hvorfor gjøre så mye ut av denne forholdsvis enkle
rett-på-sak setningen?
«Kvinnen fortsatte å betrakte ham mens hun trillet vogna fram og tilbake» eller
«Kvinnen skjøv vognen fremover og bakover, mens hun fremdeles så på ham»
eller liknende.
4. «With compliments on the house.»
(sier fruktselgersken og gir Ez to meloner ekstra)
“Disse spanderer huset.” har jeg skrevet. «Disse er på huset.» har
korrekturleser foreslått. Sier man det på norsk?
Ja!
5. Ez gained the impression of a pervasive austerity.
Her har ikke korrekturleser reagert, men jeg synes selv at denne setningen er
litt underlig. Har noen noe bedre forslag?
(kontekst)
Reynolds steg til side. Ez spaserte inn i et lite, pertentlig kontor med et
trebord og flere klappstoler. Inntil veggen sto det et arkivskap. Oppå det sto
det en hylle med noen grå kartotekesker. Den eneste pynten på veggene var en
hvit kalender uten bilder, dekket av datoenes fyldige, svarte tall. __Ez fikk
inntrykk av en gjennomtrengende nøysomhet.__
Rommet ga inntrykk av en gjennomtrengende nøysomhet
Rommet ga inntrykk av å være //
Det var som om rommet var// gjennomsyret av nøysomhet.
Gjennomsyret er for negativt ladet, synes jeg. Hva synes dere?
[egtl. \’gjøre sur helt igjennom\’; især om surdeig]
Er det ikke helt greit slik du har skrevet det? \’Gjennomtrenget\’ er mye
bedre enn \’gjennomsyret\’ i forhold til det engelske bildet. Selvfølgelig
kunne du velge andre ord enn \’nøysomhet\’ for å betegne dette rommet –
spartansk og strengt og alvorlig som det høres ut som. At du beholder
subjektet, slik at inntrykket knyttes direkte til denne Ez, synes jeg også
er bra og riktig utfra originalen.
( Derimot reagert jeg på \’sto\’ i forbindelse med hylle i setn. 4, blir det
ikke bedre med bare «var»?)
Kristin
••••••
(Fintfølende sjeler advares herved: Grovt språk følger (dog kun i pkt. 1!))
1. Jeg har skrevet «Din jævla fitte». Korrekturleser foreslår DI jævla
fitte.
Jeg er enig med korr.leseren:
«din … fitte» går an i de deler av fedrelandet hvor man sier «fitten» i
bestemt form. I østnorske ører, herunder mine egne, gir «din jævla fitte»
inntrykk av at man liksom holder litt igjen, som om man mente at ordet fitte
var grovt nok om man ikke gjorde det enda verre ved å gjenomføre det som et
hunkjønnsord med a-ending og andre folkelige attributter
2. Fram, men fremover (altså frem- i sammensetninger)
Dette er en «regel» jeg stort sett følger.
Også jeg slet i mange år med å følge denne schizofrene praksisen, inntil jeg
skar over tvert og gjennomførte frem over hele linjen. For en lettelse!
3.»uten å ta blikket av ham» Er ikke dette et uttrykk?
Jeg ville har sagt og skrevet: Uten å ta blikket (eller helst: øynene) FRA
ham. (Jf stirre ufravendt på noe eller noen)
4. «With compliments on the house.»
(sier fruktselgersken og gir Ez to meloner ekstra)
«Disse spanderer huset.» har jeg skrevet. «Disse er på huset.» har
korrekturleser foreslått. Sier man det på norsk?
Det ene kan være like bra som det andre.
5. Ez gained the impression of a pervasive austerity.
Her har ikke korrekturleser reagert, men jeg synes selv at denne setningen
er litt underlig. Har noen noe forslag?
Hva med «… et inntrykk av gjennomført strenghet» ganske enkelt? Eller
muligens «… av gjennomført spartansk nøysomhet»
Med 🙂 hilsen
Herbert
•••••
London calling m/flere synspunkter:
——-
1. – Jo da, kurant er det, men det er ikke spesielt MUNTLIG. Hvis noen bruker
uttrykket jævla fitte, vil jeg si at sannsynligheten for at de da vil si di
i stedet for din, er høy. Svært høy.
2. – Ja, det er «lov», men personlig synes jeg det er sært og en anelse
vaklevorent. (Jeg oppdaget at dette var et østlandsfenomen i mine hårde
dager som korrekturleser på 80-tallet, da jeg fikk beskjed av forlaget om at
det var akseptabelt.) Selv bruker jeg fram og fram- i sammenstillinger i
noen tekster (selvsagt med unntak av de få ordene som MÅ ha e-: fremdeles
(men det kan byttes ut med fortsatt), fremad, fremragende, fremre og
fremst – sannsynligvis er det forekomsten av disse som har ført til at det
er «lov» å blande, det er i hvert fall min teori), konsekvent med -e- i
andre.
3. – Uten å ta blikket FRA ham, som Kristin påpeker.
4. – De er på huset, ja!
5. – «Rommet ga et gjennomført spartansk inntrykk.» Og så vil jeg driste meg til
å kicke på tallene. Hva med «med kraftige, svarte datotall» i stedet for
«dekket av datoenes fydige, svarte tall»?
Og enig med Kristin: hyllen HENGER vel på veggen? (En reol står.)
Bente
••••••
Hege lurer (bl.a.) på følgende:
>1. – Pussig at Hege bringer _adjektivet_ inn i bildet: «\’jævla\’ er et ubøyd
adjektiv». ALLE adjektiver i denne posisjonen (etter foranstilt eiendoms-pronomen,
så vel så etter ord som «den/denne», «det/dette» m.fl.)
vil være «ubøyde», som Hege sier, i den forstand at de ikke viser noe
formelt samsvar med det tilhørende substantivets genus:
1. din store slask (men en stor() slask)
2. min snille mor (men en snill() mor)
3. ditt dumme esel (men et dumT esel)
Formene «store, snille, dumme» kalles adjektivets bestemte form (som er
identisk med flertallsformen: de store, snille, dumme slaskene, mødrene,
eslene), og i denne formen er det altså ingen signaler som viser hvilket
kjønn det tilhørende substantivet har.
Når det gjelder adjektiver og kjønnssamsvar ellers, er det bare – sier og
skriver – ett adjektiv i det alminnelige bokspråk som kan vise samsvar med
noe annet enn to kjønn (såkalt «hankjønn» og intetkjønn) – nemlig adjektivet
«liten», som kan fremvise følgende bøyning:
4. en liteN mann
5. ei litA kone
6. et lite() hus
Det er kanskje eks. 5) Hege har i tankene: Her er det faktisk slik at
skriver man «lita», MÅ man skrive EI. Man kan godt skrive
7. en liten kone
selv om man ellers – i samme tekst – skriver
8. den lille kona
eller
9. kona mi.
Men bruker man den hunkjønnskongruente formen «lita», må man også velge en
hunkjønnskongruent form av ordet «en». Her – i dette enkelttilfellet – er
det mye som taler for at adjektivformen faktisk styrer formen på andre ord i
frasen.
Men legg merke til at dette gjelder bare ETT adjektiv, det nevnte «liten».
ALLE ANDRE adjektiver er nøytrale overfor skillet mellom såkalte
hankjønnssubstantiver og (mulige) hunkjønnssubstantiver.
Så langt om adjektiver og kjønnskongruens. Når det gjelder andre ord som kan
tilknyttes substantiver, er det – sier og skriver – fire som kan fortelle om
det
tilhørende substantivet er hunkjønn, nemlig
min, din, sin (i formene mi,di, si)
samt
en (i formen ei)
Hva «min, din, sin» angår, er reglene i bokmål skriftlig slik at man godt
kan velge nøytrale (i denne forbindelse) former som «min, din, sin» når
slike ord står FORAN substantivet:
10. boka mi, men min el. mi bok
Men det går ikke an å skyte seg inn under denne (ellers så velsignede)
regelen i en frase som den Hege serverer. Frasen er utpreget vulgær, og som
sådan selvfølgelig MUNTLIG.
Dermed må man føye seg inn under de reglene som gjelder for MUNTLIG norsk,
og der er det langt mer vanlig at klare hunkjønnsord – ord som regelmessig
opptrer med -a i best. form entall – styrer hunkjønnsformer av de fem
ovenfor nevnte ordene som KAN vise slikt samsvar i det alminnelige bokspråk
(bortsett fra i bergensmålet).
Ordet det gjelder – «fitte» – er et av de få ordene som Guttu oppfører med
obligatorisk -a i sin Norsk (illustrert) ordbok.
Konklusjon: Korrekturleseren har rett – her må eiendomspronomenet «din»
samsvarbøyes med det tilhørende substantivets kjønn, og dermed nå det hete
Di jævla fitte
Heges variant, med «Din ..», vil virke (språklig) støtende.
Knut Johansen
••••••
HegeH
HegeH
1. Jeg har skrevet «Din jævla fitte». Korrekturleser foreslår DI jævla
fitte.
Jeg mener min variant er helt kurant, da det er foranstilt pronomen og
«jævla»
er et ubøyelig adjektiv.
(Slik man på samme måte kan si/skrive «din stressa tosk» og «din stressa
kjerring» …?)
I motsetning til BenteK og HerbertS mener jeg at Heges variant er muntlig,
gangbar østnorsk, kanskje folkelig vestkantmål, muligens akademisk slang
eller humoristisk NRK-sjargong. Definitivt. Det er absolutt en mulighet for
at det er fordi man liksom holder litt igjen, som HerbertS er inne på. I
tilfelle er jo det svært menneskelig og – ja, nettopp – muntlig. Å være
korrekt grammatikalsk i sine skjellsord er vel litt for mye forlangt. Men
noen stor sak er dette neppe.
Kristin, igjen
Fra før:
BenteK:
Jo da, kurant er det, men det er ikke spesielt MUNTLIG. Hvis noen bruker
uttrykket jævla fitte, vil jeg si at sannsynligheten for at de da vil si di i stedet for din,
er høy. Svært høy.
Herbert S:
Jeg er enig med korr.leseren:»din … fitte» går an i de deler av fedrelandet hvor man
sier «fitten» i bestemt form. I østnorske ører, herunder mine egne, gir «din jævla
fitte» inntrykk av at man liksom holder litt igjen, som om man mente at ordet fitte var
grovt nok om man ikke gjorde det enda verre ved å gjenomføre det som et
hunkjønnsord med a-ending og andre folkelige attributter
••••
Kristin argumenterer overbevisende for «din jævla fitte», for å vidt som hun
åpner for den mulighet at personen som bruker dette uttrykket, sogner til et
miljø eller en sosiolekt hvor det av en eller annen grunn (bornerthet,
Bergens-bakgrunn, affekt, språklig usikkerhet, hva vet vel vi
utenforstående?) er gangbart å uttrykke seg slik. Men dette kan egentlig
bare Hege selv, og vel også vedkommende korrekturleser, uttale seg om da
det er de, og i første rekke Hege, som sitter med de relevante
kontekstuelle detaljer og følgelig må få siste ord i saken.
Herbert
•••••
Foreløpig takk for hjelpsomme og interessante innspill fra Kristin, Bente,
Herbert, Knut og Tommy (som sluttet oppunder Kristins svar på alle punkt)
Jeg har nok en gang avslørt mine manglende grammatikalske evner. (Ja, jeg
hadde «lita» i bakhodet, Knut.)
Foreløpig vil jeg bare si at jeg nok lar den homofobe fyren som uttaler dette si «di».
Å la en londoner i ubestemt alder (og som jeg ikke vet noen mer om – han er bare
en guffen «gjesteartist» i boken) snakke slik en ørliten gruppe på vestkanten i Oslo
gjør, blir kanskje litt besynderlig. (Mest fordi 99% av de norske leserne vil
reagere.)
Men altså: Jeg tør påstå at dette (din fitte) er vanlig (nuvel) muntlig tale
på vestkanten i Oslo. Til tross for at det grammatikalsk er på tryne. Til
tross for at det sannsynligvis, som Herbert påpeker, skyldes at vi -bevisst
eller ubevisst- synes «di fitte» blir «enda verre».
HegeH
••••
Jeg er helt uenig.
(som vanlig er det grisespråket som tenner o-ringerne…)
Det er helt kurant å si «Din jævla fitte.»
Jeg har selv gjort det til en jente en gang, en søt jente til og med
– og jeg angrer på det, men ikke fordi jeg brukte pronomenet «din».
Jeg ville aldri sagt «di» i noen som helst sammenheng. Ikke engang
når jeg slipper meg løs og snakker den lokale språkform så utrert som
det er meg mulig.
En artig ting vi kunne diskutert er jo hvorvidt det er verre å si
dette til mannen enn til kvinna.
2. Jeg bruker «fram» og «fremdeles». «Framover» synes jeg er greit,
men for å tekkes konsekvensrytterne har jeg ofret den. Jeg skjønner
Herberts lettelsens sukk, men «frem» blir for meg litt for
sosiolektisk markert til at jeg tør bruke det i en annens tekst.
3. Uten å te blikket FRA ham. Enig med Herb.
4. Disse er på huset.
evt: Huset spanderer.
5. Kan ikke «austerity» også bety «strenghet»?
j
••••
Jon skrev bl.a.:
«En artig ting vi kunne diskutert er jo hvorvidt det er verre å si dette
[dvs di(n) fitte)] til mannen enn til kvinna.»
Om vi nå virkelig skulle diskutere dette, burde vi som oversettere kanskje
først og fremst ta for oss de gangene et ord som f.eks. «cunt» brukes pars
pro toto eller som et mer eller mindre grovt skjells- eller ukvemsord, slik at
man må bruke fantasien istedenfor ureflektert å ramle ned på ordet «fitte».
Interesserte vil som jeg (da jeg arbeidet med essayet «Vi danser med ulver»,
Samtiden 2/3, 1999) utvilsomt finne mye interessant i denne
forbindelse i Isak Rogdes og Bill Mulhollands oversettelse av Irvine Welsh\’
roman «Trainspotting», hvor på de første 10 sider ordet «cunt» forekommer
32 ganger uten at det en eneste gang er brukt om det kvinnelige kjønnsorgan.
Tilsvarende er ordet «fuck» og avledninger på de samme 10 sider brukt i alt 65
ganger, hvorav bare 4 ganger i betydningen knulle. Vi har alle noe å lære av den
måten dette oversetterparet har maktet å fotfølge forfatteren på i dette jomfruelige
og uveisomme terreng.
Herbert
•••••••••••••