Ika Kaminka skriver:
Jeg har skrevet: «Det fantes dem som trodde …» Korrekturleser ønsker «de» (Det
fantes de som trodde), om enn med et lite spørsmålstegn i margen. Jeg har kun
magefølelsen å holde meg til. Hodet aner ingenting.
Knut?? Litt grammatikk, takk!
— Forsøk på svar:
I.
Setningen «Det fantes dem som trodde» er likedannet med konstruksjoner av
typen
(A): Det var jeg/meg som …
I dansk og litt eldre riksmål er det vanlig å skrive:
(1) Det var _mig/meg_ som gjorde det
— «meg» betraktes da som utfylling for verbet «var» (såkalt predikativ).
Men i dag er det mer vanlig at kasus i pronomenet etter «det var/er» osv.
bestemmes av hvilket ledd i relativsetningen ordet står for:
(2) Det var _jeg_ som gjorde det – («jeg» er subj. for «gjorde»)
(3) Det var _meg_ hun ville snakke med – («meg» er utfylling for prep. «med»)
(4) Å, det var _deg_ jeg så på Grand i går – («deg» er obj. for «så»)
Ikas setning er analog med eks. (2):
(2) Det var jeg som gjorde det («jeg» er subj. for «gjorde»)
(5) Det fantes de som trodde … («de» er subj. for «trodde»)
Ut fra dette ville jeg anatgelig ha valgt «de» her. Men likevel tror jeg det er få som vil oppleve
Ikas formulering som feil.
II.
Men det finnes flere problemer i samme gate. Jeg tar dem med det samme.
Vi ser ofte folk skrive «Eva snakket om sine vanskeligheter med de hun stolte på».
Skal det ikke være «dem» her?
I bokmål/riksmål-normalen bøyes jo som kjent pers. pron. 3. per. flertall «de» i
kasus, slik at man alltid skal skrive:
(6) Jeg så _dem_
(7) Jeg snakket til _dem_
Men det viser seg likevel at _de_ brukes regelmessig i stedet for det forventede
_dem_ i visse bestemte konstruksjoner, især
(B) foran \’nødvendige\’ relativsetninger:
(8) Eva sa det til _de_ hun stolte på
(9) Kjenner du _de_ som bor i huset ved siden av?
C) i konstruksjoner av typen «de av xxx-ene som»:
(10) For _de_ av beboerne som har bil, er det parkeringsmuligheter i Elgveien
(11) Bydelen vil kontakte _de_ av villaeierne som har ukastrerte katter
I eks. (8)-(11) er «de» i så alminnelig bruk, også blant folk som overhodet ikke
kunne tenke seg å si eller skrive «de» i eks. (6)-(7), at det ikke kan betraktes som
feil. (Dermed ikke sagt at det er feil å skrive «dem», det er som regel helt i orden.)
— Her er det ikke mulig å forklare bruken av «de» på samme måte som vi gjorde i
setningen «Det fantes de som trodde …». Hvilket setningsledd «de» henviser til i
relativsetningen, spiller åpenbart ingen rolle her. — Bare se på (8), «Eva sa det til _de_ hun stolte på», hvor «de» representerer objektet i relativsetningen.
Forklaringen er snarere at «de» her oppfattes som en bestemmelse til det som
kommer etterpå, altså til relativsetningen (B) eller «av xxx-ene
som»-konstruksjonen (C).
(8) Eva sa det til {_de_ [hun stolte på]}
— «de» bestemmer «hun stolte på», og «de» og «hun stolte på» er å betrakte som én
frase. «De» er altså ikke et selvstendig ledd, noe pers. pron. alltid er.
Når ordet «de» brukes bestemmende på andre, mer velkjente måter, bøyes det jo
nettopp ikke i kasus. Det heter:
(8\’) Eva sa det til {_de_ [menneskene hun kjente]} – («de» bestemmer
«menneskene …» osv., se ovenfor)
(9\’) Kjenner du _de_ unge menneskene som bor i huset ved siden av?
(10\’) For _de_ eldste av beboerne er det parkeringsmuligheter i Parkveien
(11\’) Bydelen har allerede kontaktet _de_ fleste av villaeierne
— Noen vil kanskje foretrekke å forklare fenomenet i (8)-(11) med at et eller annet
uspesifisert ord er utelatt, f.eks. ord av den typen jeg har satt inn i (8\’)-(11\’). Det
har avgjort noe for seg og vil i hvert fall gi samme resultat: Det bestemmende «de»
(ubøyd i kasus) vil også da tre i stedet for det kasusbøyde pers. pron., «dem».
— Jeg gjentar at «dem» svært sjelden kan regnes som feil i setninger av disse to
siste typene, (B) og (C), og at det derfor ikke er noen tvingende grunn til å rette
seg etter vaskeren om denne vil ha «de» i denne typen konstruksjoner. – Men
omvendt er det heller ingen grunn til å unngå «de».