Hvilket tema var så inderlig ukomfortabelt eller uinteressant at partiene ikke klarte å hoste opp noen som kunne stille i de faglitterære oversetternes debatt på årets årsmøte i NFF?
Det er ikke hver dag man blir spurt om å stille i debatt, etter at 34 mennesker har vært spurt før en. Men Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening hadde faktisk kontaktet 34 politikere og i tillegg bedt om hjelp hos hele seks politiske sekretariater, før de ringte rikssynser Ørjasæter som siste nødløsning.
Temaet burde jo være ganske hot. Det gjelder løsarbeiderne i kulturlivet. Det var oversetterne i foreningen som hadde tatt initiativet til dette temaet på årsmøtet sitt. For å sitere fra NFFs invitasjon: Flere og flere forfattere, oversettere og journalister er i dag frilansere, beskrevet av blant annet Guy Standing som «prekariatet». Vi vil sette søkelyset på frilansernes arbeidsforhold. Jeg stilte på møtet, så klart. Men jeg klarte ikke slutte å lure på hvorfor ingen politikere ønsket å komme? Er det ikke de samme politikerne som snakker så varmt om disse kreative sjelene som skaper vekst i skjæringen mellom kultur og næring? Frilanserne er både de nye heltene og det nye skremmebildet. Framveksten av en økonomi basert på frilansere var tema for fire-fem arrangementer på Arendalsuka i fjor sommer, og både klisjeen om den kreative klassen og skremmebildet av prekariatet var på agendaen.
Likevel var frilanserne i NFF ikke interessante nok til at noen fra regjeringspartiene ville stille. Så jeg ba NFF om lista over politikerne som sa nei og mailet dem for å høre hvorfor de ikke kom. Og jeg fikk, med et par hederlige unntak, korte og til dels litt nebbete svar.
Det var jo en helg! Politikerne prioriterer sitt hjemfylke, kunne de fortelle. At dette var et årsmøte med reisende fra hele landet forandret ikke den saken. Dessuten blir de kontaktet om så mye, de kan ikke stille på alt. Nei, det er jo forståelig, men kan virkelig ingen stille på et møte om et så brennbart politisk tema, arrangert av en viktig organisasjon i norsk kulturliv? Det er dessuten jo en bransje som blir heftig subsidiert av de samme politikerne, både med momsfradrag for bøker, innkjøpsordning og stipender.
Det er trolig nettopp innen kulturlivet andelen frilansere er størst, dersom man ser på bransjer. NFF har en rekke medlemmer som lever som oversettere, manusvaskere og korrekturlesere, i tillegg til den tradisjonelle forfatterrollen. Og de leverer til forlagshus som leverer gode overskudd til sine eiere, forlag som Cappelen Damm, Gyldendal, Aschehoug og Vigmostad Bjørke.
Skattemessig betyr ordet frilanser en lønnstaker uten fast arbeidsforhold og omfatter rundt 100 000 mennesker ifølge Menon Analyse. Men i dagligtale brukes uttrykket frilanser også om selvstendig næringsdrivende i visse bransjer, som kultur, media og undervisning. Man kaller sjelden tømrere for frilansere, selv om en selvstendig næringsdrivende tømrer og en komponist formelt har samme type tilknytning til arbeidslivet. Frilanserne blir stadig flere i Europa, ifølge Eurofond. De veksler mellom korte lønnstaker-oppdrag og oppdrag som næringsdrivende, og et økende antall oppdrag formidles gjennom plattformer på nett. Stadig flere selvstendig næringsdrivende har høy utdanning, og lever nettopp i kultur- og mediabransjen. LO har etablert LO selvstendig, med nettopp kulturarbeiderne som målgruppe.
I dag er NFFs medlemmer leverandører til de store forlagshusene. Subsidiene til bransjen sikrer et mangfoldig kulturuttrykk, men de sikrer jammen også forlagsdirektørene solide årsinntekter. I denne bransjen er lønnsavstanden mellom de ikke alt for hardt-arbeidende direktørene og de utrygge frilansere formidabel. Det er forfattere, redaktører, manusvaskere, ombrekkere, oversettere og korrekturlesere som gjør jobben. Flertallet av dem som skaper gode bøker er nemlig ikke ansatt, men frilansere. Om ikke annet burde politikerne være interessert i arbeidsforholdene i en så tungt subsidiert bransje.
Oversetterne, som tok initiativ til dette møtet, er per i dag avhengig av oppdrag fra de store forlagshusene der eierne soper inn godt med penger. Men politikerne var altså ikke interessert i hverken å si noe eller lære noe vilkårene for fotsoldatene, de som faktisk gjør jobben.
PS: Jeg er medlem av NFF, hvis noen skulle lure. Men ettersom jeg har en fast hundre prosent jobb tilhører jeg ikke gruppen jeg skriver om.
Kommentaren stod opprinnelig på trykk i Morgenbladet, 9. juni 2017.
Elin Ørjasæter er ansatt på Høyskolen Kristiania som førstelektor, der hun underviser i Personalledelse, Arbeidspsykologi og HR. Hver tredje uke finner du henne på baksiden i Morgenbladet og iblant også i Aftenposten, Nettavisen og på egen blogg.