Hva skal man gjøre med det engelske tiltaleordet «sir» i oversettelser til norsk?
Mange erfarne oversettere mener «sir» trengs i norske oversettelser, og det blir
mye brukt, kanskje især i krimromaner. Det nedenstående er min begrunnelse for
_ikke_ å bruke dette ordet.
Jeg begynner her: I boka «Språkteigen» fra i fjor har Sylfest Lomheim en epistel om
oversetteri. (Side 90-92) Han spør: «Når me omset, omset med då det språkege
innhaldet? Svar: eigentleg ikkje.» Hans spissformulerte konklusjon er slik: «Når ei
tekst skal omsetjast, er det uvesentleg kva orda betyr – men meininga betyr alt.»
Ikke noen dårlig oversettelsesfilosofi.
La oss se på en veldig enkel engelsk setning med «sir» (forværelsesituasjon):
(1) Will you come with me, sir
En analyse av forholdet mellom ordmateriale og mening kan se slik ut:
«you»:
Materiale (ord): Pronomenet «you», som dekker 2. person entall og flertall, uten
distinksjon mellom høflig/respektfull og familiær tiltale.
«sir»:
Materiale (ord): Høflig tiltaleord som henviser til en enkelt person av hankjønn,
hengt løst etter selve setningen.
— «you» får sin konkrete _mening_ definert av (b) «sir»: \’2. person entall\’ (heretter
kalt \’2SG\’). _Meningen_ \’høflig tiltale\’ (heretter kalt \’POL\’ for \’polite\’) bæres av «sir»
alene.
Så ser vi på en norsk setning:
(2) Vil De bli med meg
— Her er meningene \’2SG\’ og \’POL\’ representert med ett og samme materiale,
pronomenet «De».
Setning (1) og (2) har altså samme mening, selv om materialet meningen bæres
av, er ganske ulikt. Setning (2) er med andre ord en brukbar oversettelse av
setning (1).
— På grunn av forskjellene språkene imellom vil setning (2) imidlertid ikke
inneholde samme eksplisitte informasjon som (1). Setning (1) inneholder også
den mening at den tiltalte er en enkelt person av hankjønn; den meningen er ikke
representert i setning (2).
Setning (2) kunne med andre ord også vært en oversettelse av
(3) Will you[2SG] come with me, madam[POL, hunkjønn entall]
I de aller fleste tilfeller byr ikke dette på noe problem, da den tiltaltes kjønn som
regel vil fremgå av sammenhengen, og dermed vil være underforstått. (Vi kunne
bøtt på mangelen ved å henge på et «…, frue» i en mulig norsk oversettelse av
setning (3). Men dette er en foreldet uttrykksmåte på norsk, og bare akseptabel om
originalen i sin helhet bærer preg av eldre tider.)
— Hvis vi følger opp (1) og (3) med følgende setning:
(4) Mr. Gould will see you[2SG] now
ser vi at meningen \’POL\’ ikke lenger er representert, men underforstått her.
Det forholder seg annerledes med en tilsvarende oppfølgingssetning på norsk:
(5) (Herr) Gould vil ta imot Dem[2SG, POL] nå
Her er meningen \’POL\’ representert med pronomenet «Dem», akkurat som med
«De» i setning (2). I dette tilfellet inneholder den norske setningen _mer_ eksplistt
informasjon enn den engelske.
Ikke desto mindre er (5) en brukbar oversettelse av (4).
— Konklusjon så langt: Engelsk uttrykker meningen \’POL\’ ved hjelp av de
etterhengte tiltaleordene «sir», «madam». (Ut over dette bruker engelsk selvfølgelig
også etterhengte egennavn med foranstilt tittel – Mrs, Mr, Miss etc. – for å uttrykke
\’POL\’. Ordene «sir» og «madam» er grammatisk sett en slags pro-ord for disse
fullstendige rangsbenevnelsene.) Norsk uttrykker meningen \’POL\’ med
pronomenet «De, Dem».
— Denne forskjellen får imidlertid omseggripende konsekvenser, idet engelsk kan
markere \’POL\’ i setninger hvor det ikke finnes noe pronomen med meningen
\’2SG\’, mens norsk bare kan uttrykke \’POL\’ i setninger hvor den spesielle varianten
av 2SG-pronomenet er med.
Vi får altså (ny oppfølgingsreplikk):
(6) With pleasure, sir[POL]
men
(7) Med glede (eller lignende)
— Det er i denne typen setninger mange oversettere mener de trenger «sir» i den
norske teksten.
Men det en oversetter skal foreta seg, er jo å gjengi originalteksten i norsk
språkdrakt. Er det da rimelig å benytte seg av et materiale som ikke finnes i den
norske språkgarderoben? Jeg mener svaret er nei. Problemet bør løses med
norsk materiale. (At engelske ord som «Road», «Street», «Island», «River» brukes i
norske oversettelser – i stedsnavn, og at en del engelske ord og uttrykk som
dekker spesielle aktiviteter etc. som det ikke finnes paralleller til på norsk, er en
helt annen ting. Her er det snakk om det som kalles \’et grammatisk ord\’, et element
i den fundamentale språkverktøykassen.)
Som oftest gir løsningen seg av seg selv, i og med at meningen \’POL\’ har sin
representasjon på norsk med pronomenet «De/Dem». — Selv om meningen \’POL\’
ikke vil bli dekket punkt for punkt på samme sted i originalen og i den norske
teksten, vil meningen i en større tekstsekvens bli bevart ved bruk av dette
pronomenet.
Dette vil føre til at meningen \’POL\’ vil bli stående underforstått i en del setninger
hvor den er eksplisitt til stede i den engelske originalen. Men som eksempel (4) og
(5) ovenfor viser (se dem), er systemet i engelsk slik at \’POL\’ svært ofte – i praksis i
mesteparten av en større tekstsekvens – også er underforstått der.
— Med andre ord: Det foreligger en helt bestemt asymmetri mellom den engelske
og den norske måten å representere meningen \’2SG, POL\’ på. Engelsk har noe
som norsk mangler, norsk har noe som engelsk mangler. Men begge språkene
har en måte å dekke meningen \’2SG, POL\’ på. Asymmetrien tilsier ikke at vi skulle
trenge å trekke inn et fremmed språkmateriale i den norske oversettelsen for å få
uttrykt den meningen vi er ute etter. Noe tapes under oversettelse – begge veier,
men hva vinnes med å innføre et helt fremmed ordmateriale i det ene språket,
nemlig norsk?
— En innvending kunne være at det høflige tiltalepronomenet «De/Dem» brukes
lite i norsk dagligtale i dag. Men hvis en engelsk originaltekst faktisk er preget av
høflig tiltale, må det være riktig å markere dette i den norske oversettelsen.
Leseren får da vite at engelskmenn og amerikanere i større grad enn nordmenn
faktisk benytter seg av høflig tiltale den dag i dag. I meningssammenheng er det
høflig tiltale – \’POL\’ – som er viktig, ikke bruken av det særengelske konstruksjonen
med etterhengt «sir». På norsk uttrykkes \’POL\’ med «De/Dem», og da er vi tilbake til
utgangspunktet.
Hvis etterhengt «sir» bare forekommer sporadisk i en tekst, tilsynelatende uten at
meningen \’POL\’ skal tillegges noen stor vekt, vil det være naturlig å bruke «du»
hele veien, uten noen ekstra virkemidler.
Hvis en romanperson, som f.eks. David Copperfield, tiltaler kreti og pleti med «…,
sir», er det bare å la vedkommende si «De/Dem» også til folk som står under
vedkommende i rang, så er det trekket dekket opp på norsk.
Hvis «…, sir» brukes i tekstsammenhenger som ikke gir anledning til å bruke
«De/Dem», og meningen \’POL\’ likevel åpenbart gis tyngde, må oversetteren søke å
dekke meningen \’POL\’ på andre måter.
Et NB til slutt:
I en god del spesielle sammenhenger, f.eks. i det militære og i skolevesenet, kan
«sir» som regel gjengis med angivelse av den tiltaltes rang (sersjant, major, oberst,
lærer, rektor). Nærmere om dette, se artikkelen om «sir» i Svenkeruds «Cappelens
store engelsk-norsk. — Om man da i tillegg trenger formen «De/Dem», må avgjøres
ut fra stilnivået og miljøkarakteristikken i originalen.
—— Og et PS:
Innvendingen om at høflighetsformene «De/Dem» er helt på vei ut av norsk
dagligtale, fortjener å drøftes noe grundigere.
Spørsmålet er hvordan denne iakttagelsen skal kombineres med problemet med
hva man gjør med eng./am. høflig tiltale med «…, sir» i tekster av moderne tilsnitt
som skal oversettes til norsk.
Svaret må vel bli det opplagte at vi som oversettere må _lese_ ikke bare teksten,
men også _situasjonen_ og dermed _meningen_. Hvis situasjonen er slik at høflig
tiltale spiller en rolle, kan vi skrive «De», og dermed få fram meningen med «…,sir».
Vi meddeler da at personene som er implisert i teksten, faktisk skiller mellom
høflig og familiær tiltale (kanskje i motsetning til hva tilsvarende personer i en
tilsvarende situasjon i dagens Norge kanskje ville ha gjort).
Hvis distinksjonen høflig/familiær ikke later til å spille noen meningsbærende rolle
i teksten/situasjonen, kan vi bare «kaste bort» den informasjonen som ligger i «…,
sir» og finne fram til formuleringer som svarer til dagens norske dagligtale (med
«du» og det som derav følger).
— Dermed har denne saken egentlig lite å gjøre med spørsmålet om man bør
beholde «…,sir» i norske oversettelser fra engelsk, så vidt jeg kan se. (Mens saken
på den andre siden har mye å gjøre med HVORDAN vi skal/kan gjengi eng./am.
«…,sir»-replikker på norsk!)