Et instruktivt ”sin” eller ”hans”-problem: Kristin Gjerpe forteller på O-ringen i april 2005 at hun har fått rettet setningen
(1a) D. fortalte barna sine historien om sitt Amerika
til
(1b) D. fortalte barna sine historien om hans Amerika
av korrekturleseren.
I løpet av diskusjonen om dette på O-ringen sier Bente Hansen Tehrani seg i et innlegg enig i at korrekturleser har bommet: «Klart det bør være sitt her,» men tilføyer så:
| Jeg er heller ikke overbevist om at «hans» er direkte feil her. Men vil
| gjerne bli overbevist. Inntil videre heller jeg til den oppfatning at begge
| varianter er mulig. Men «sitt» Amerika trekker prep.uttr. nærmere subjektet,
| så å si. Det finnes mange eksempler på slike nyanser i betydning, der både
| hans/hennes og sin kan brukes.
|
| Argumentet med at vi sier «vårt» Amerika, holder ikke. Selvfølgelig sier vi
| «vårt» i 1. person flertall. Hva skulle vi ellers si?
(Det med ”vårt” henspiller på et innlegg i diskusjonens løp.)
Siden (dvs. etter) dette innlegget ble Bente overbevist av et eksempelsett Per Qvale fremla:
(2a) D. fortalte gutten (sin) historien om sitt Amerika
(2b) D. fortalte gutten (sin) historien om hans Amerika
Det er interessant at eksempelsettet i seg selv hadde tilstrekkelig overbevisningskraft, helt uten ytterligere forklaringer. Ingenting er bedre enn dette, men la oss likevel se på saken en omgang til, i håp om å trekke ut noen generelle regler.
— For det første er jeg enig med Bente i at «vårt»-argumentet ikke er så veldig godt, siden det ikke finnes noe refleksivt/ikke-refleksivt par av dette eiendomspronomenet.
— For det andre er jeg enig med Bente at det finnes eksempler på setninger hvor både hans/hennes og sin kan brukes (med nesten samme betydning, i høyden bare nyanseforskjeller).
— For det tredje er jeg helt sikker på at Kristin Gjerpes setning, (1a) «D. fortalte barna sine historien om sitt Amerika», ikke er et eksempel på en slik setning.
— For å begynne med begynnelsen, det tror jeg alltid er lurt: Refleksive/ikke-refleksive par finnes (på norsk) bare i tredje person — av personlige pronomen og eiendomspronomen. — Bruksmessig fordeler de seg slik: Refleksivene (seg; sin/sitt/sine) brukes typisk ved henvisning tilbake til subjektet i samme setning, ikke-refleksivene (ham, henne, dem; hans, hennes, deres) brukes ved henvisning tilbake til ethvert annet setningsledd i samme setning, eller til setningsledd i foregående setninger.
Enkle eksempler er gode å ha, så vi tar følgende:
(i) Per vasket bilen sin (henvisning tilbake til subj.: sin > Per)
(ii) Per hjalp Ola med å vaske bilen hans (henvisning tilbake til ikke-subj.: hans > Ola)
(iii) (Olas bil var skitten.) Per vasket bilen hans (hans > Ola: henvisning tilbake til ledd i tidligere setning)
— Ut fra dette kan vi leke litt med Kristins setning — slik Per Qvale gjorde, men i en litt annen retning.
Først prøver vi oss med henvisning tilbake til subjektet i samme setning (stjernene viser her som i det følgende hva som henviser tilbake til hva):
(3a) D.* fortalte barna sine historien om *sitt Amerika
Så prøver vi med henvisning tilbake til et aktuelt setningsledd som ikke er subjekt i setningen. Det eneste aktuelle er vel «barna sine», og da får vi (pr. definisjon med ikke-refleksivt pronomen):
(3b) D. fortalte [barna sine]* om *deres Amerika
Og endelig prøver vi med henvisning tilbake til et setningsledd i en foregående setning, og velger for eksempelets skyld en person av hankjønn, entall:
(3c) …. [NN(person av hannkjøn, entall)]* … D. fortalte barna sine om *hans Amerika
Vi ser dermed at korrekturleserens setning (1b), med «hans Amerika», er en helt akseptabel norsk setning; feilen med den i vår sammenheng er bare at «hans» ikke kan vise tilbake «D.» (som er subjektet i setningen), bare til en tidligere nevnt NN-person av hankjønn entall, og dermed blir meningen gal her: Rettelsen er feil.
— Så var det Bentes påstand om at det finnes eksempler på setninger hvor det er mulig å bruke refleksiver eller ikke-refleksiver — uten at det blir noen vesentlig betydningsforskjell.
En viktig gruppe av slike eksempler, eller skal vi heller kalle det konstruksjoner, er av følgende type:
(4) Per ba barna sine vaske bilen [sin/hans]
Både «sin» og «hans» kan her henvise tilbake til Per; samtidig kan «hans» bare henvise til Per, ikke til ”barna”, og alternativt til en helt annen, nevnt i en tidligere setning, mens «sin» under visse forutsetninger alternativt kan henvise til «barna».
Disse paradoksene kan – i utgangspunktet – forholdsvis enkelt forklares med at det er to handlinger, prosesser, i denne setningen, hhv. den som er uttrykt med «ba» og den som er uttrykt med «vaske». — Begge disse prosessene har, som enhver annen prosess, en første deltager og så en (ev. flere) andre deltagere. — Ikke sant, noen, en første deltager, må «be», resp. «vaske», og så kommer det andre deltagere til, i annen hånd, liksom, her «barna» til «ba» og «bilen» til «vaske».
Første deltager i «ba»-prosessen er «Per», første deltager i «vaske»-prosessen er «barna» (”barna” deltar altså i to prosesser, med ulike roller). Ovenfor sa vi at refleksiver _typisk_ refererer tilbake til subjektet; men et mer generelt uttrykk for den underliggende regelen er at refleksiver tenderer til å referere tilbake til første deltager, og praktisk talt alltid referer slik når første deltager er subjektet i setningen.
I begynnelsen av (4) – ”Per ba barna sine …” – blir det selvfølgelig «barna sine» fordi «sine» bindes av første deltager – og attpåtil subjektet – i «ba»-prosessen, nemlig ”Per”, uproblematisk. — Det interessante med (4) er slutten, hvor vi kan iaktta følgende:
— Eiendomspronomenet «sin» kan oppfattes som en referanse tilbake til «Per» (i refleksiv form siden «Per» er subjektet i setningen, som sådan en sterk attraktor, for å si det sånn).
— Eiendomspronomenet «hans» kan også oppfattes som en referanse tilbake til «Per» (i ikke-refleksiv form fordi første deltager i «vaske»-prosessen ikke er Per, men «barna»).
— Eiendomspronomenet «sin» kan også oppfattes som en referanse tilbake til «barna»(i refleksiv form fordi «barna» er første deltager i «vaske»-prosessen).
— Eiendomspronomenet ”hans” kan også oppfattes som referanse til en helt annen enn ”Per” og ”barna”, en person av hankjønn entall som er nevnt i en tidligere setning i samtalen/teksten, jf. eks. (iii) og (3c) ovenfor.
—- Spørsmålet blir så hvordan norsk kan leve med en type så til de grader mangetydig konstruksjon. Svaret på det er at mangetydighet er et helt alminnelig, ja grunnleggende fenomen i ethvert språk, som vi ser av dagens eksempler også i forbindelse med grammatiske konstruksjoner. Mangetydighetsproblemet løses pragmatisk, her som i ethvert annet tilfelle, ved at det i samtalens løp (eller tidligere i tekstforløpet) blir klarlagt hvem det er som HAR bil og HVIS bil det er som ønskes vasket. Så snart dette er klarlagt, vil så godt som enhver tvil omkring tolkningen av de to variantene av (4) fordufte som dugg for solen.
—- Men for helhetens skyld må det sies at det langt fra er alle konstruksjoner med to prosesser, som i (4), som tillater forholdsvis fri veksling mellom refleksiver og ikke-refleksiver. (Bare ett eks.: «Han ba dem gjøre seg tanker om dette»: bare én tolkning av «seg» er mulig. Se også eks. (ii) ovenfor, «Per hjalp Ola med å vaske bilen hans», som jeg ikke tror kan få mangetydig form.) Her er det en masse ulike vilkår ute og går — så kompliserte at jeg ikke tør begi meg inn på dem uten omfattende forberedelser og undersøkelser. Det viktigste i denne sammenhengen har vært å påvise at det _finnes_ mangetydige refl./ikke-refl.-konstruksjoner i norsk, men at Kristin Gjerpes setning (1a) _ikke_ er en slik konstruksjon.