Hva med «Han må ut {og eller å} finne»; og hva med «ut {og eller å} spise»? Her følger en oppklaring.
Eilert Sundt-Ohlsen spør:
> En gammel klassiker:
>
> «Han må ut og finne det tapte» eller «Han må ut å finne det tapte».
>
> Dette har vel vært oppe før, men neimen om jeg klarer å finne det
> igjen, eller huske hvordan det var.
>
> Hjelp?
(O-ringen 5.mai 2005)
Dorthe Erichsen svarte:
\’Jeg mener at vi ble enige om at det var valgfritt, men at det vanligste er å
skrive «ut og finne» – men at det heller ikke er feil å skrive «ut (for) å
finne».\’
—— Min bemerkning: Finn-Erik Vinje drøfter denne konstruksjonstypen i Riktig norsk, 2. utg., s. 146-47, og konkluderer entydig med at det riktige er «ut og finne». Selvfølgelig kan man også si «ut for å finne», men det er noe annet, og da skriver vi «å»; men ellers, uten «for», blir det «og».
Vinje viser til og med at man kan bruke den ham så kjære fortidsprøven.
Han går omveien om en omskrivning, som her ville gi: «Han må dra ut og finne det tapte» > «Han dro ut og fant det tapte».
Men det går kanskje an å omskrive litt mindre og si: «Han må ut og finne det tapte» > «Han var ute og fant det tapte». Ikke så elegant, kanskje, men illustrerende nok.
Det fortidsprøven gjør, er å vise at verbene er sideordnet (hvilket gir «og»), siden de følger hverandre i verbform. — Med «for å» gjør de jo ikke det: «Han må ut for å finne det tapte» > «Han var ute for å finne det tapte»: «finne» blir stående i infinitiv, derfor «å» — noe som selvfølgelig er selvinnlysende uten denne prøven.
— Alt dette er vel og bra, men går vi fram på denne knusktørre, mekaniske måten, går vi glipp av all moroa i konstruksjonstypen. Og her er det virkelig mye moro. La oss derfor kaste et blikk på den:
(1) Han må ut og finne det tapte
Her har vi et modalt hjelpeverb, «må», i første halvdel av setningen. — Vi er vant til at modale hjelpeverb følges av et hovedverb i infinitiv, men hvor er det blitt av det? Her står det jo bare «Han må ut» og ikke noe mer.
Men vi har altså en naken infinitiv (infinitiv uten «å») i annen halvdel av setningen, og tenker vi oss om, ser vi at denne infinitiven styres av det modale hjelpeverbet «må»: Hva «finne» angår, _må_ han jo det. Men han må jo noe annet også, øyensynlig «ut».
Det som er sideordnet er dermed «må ut» + «[må] finne», hvor siste «må» er underforstått — det første gjør nytten også for det siste. — Ut fra en slik betraktning er det opplagt at det er sideordning, og at det skal være «og»: Han _må_ to ting, og de to tingene han _må_, sideordnes med «og», parallelt med et opplagt tilfelle som «skal vi gå og spise nå».
Men det som sideordnes her, er «må ut» og «[må] finne», og vi må spørre oss selv:
Kan et modalt hjelpeverb styre et adverb, da, — altså «ut» — er det ikke nakne infinitiver de styrer?
— Svaret på dette er enkelt empirisk, men vanskelig teoretisk. Empirisk: Vi har jo helt normale norske setninger som «Nå må jeg hjem», «Ut vil jeg, ut …», «Skal du ut i kveld», «Jeg må inn en liten tur», ”Vi skal opp til eksamen i mai” osv. osv., hvor man ikke finner noen infinitiv etter modale hjelpeverb og det later til at de modale hjelpeverbene styrer retningsadverber («hjem, ut, ut, inn, opp»).
— Hva teoretiske svar angår, hviler de fleste på antagelsen av et underforstått eller utelatt bevegelsesverb i infinitiv i første halvdel av konstruksjonen: _Egentlig_ mener vi «Han må {gå/dra/reise…} ut og finne det tapte».
Hvis jeg personlig skulle våge meg ut på en teoretisk forklaring, ville jeg nok si omtrent følgende:
– I forbindelse med visse modale hjelpeverb (som _skal, vil, må_) kan hovedverbet (den nakne infinitiven) ofte utelates når det som skal uttrykkes er en bevegelse av rent generell art, og bevegelsens retning (og art) er uttrykt ved et retningsadverb. (Eks.: «Ut vil jeg, ut …».)
– Ved slike utelatelser vet språkbrukeren altså straks at det ikke-instansierte (ikke-representerte) hovedverbet faller inn under den generelle betydningskategorien bevegelsesverb. (Dette innebærer at verbhandlingen er representert i generell form på det semantiske planet, selv om den ikke er instansiert på det formelle (lydlige) planet.) (Eks.: Betydningselementet «fare, reise, dra …» er til stede i «Ut vil jeg, ut», selv om det ikke er formelt instansiert.) [Note]
– Slike konstruksjoner med modalt hjelpeverb pluss ikke-instansiert bevegelseshovedverb kan så koordineres med (sideordnes ved hjelp av «og») et modalt hjelpeverb pluss naken infinitiv, også i tilfeller hvor det modale hjelpeverbet er underforstått i annet koordnineringsledd (leddet etter «og», altså). (Eks.: «Han må ut og finne det tapte».)
[Note: Enkelte grammatikere kaller dette fenomenet for null-intansiering — her nærmere bestemt null-instansiering av en naken infinitiv av et verb med generell bevegelsesbetydning. — Enda et eks. på null-instansiering, for å vise at termen er anvendelig og oppklarende: ”Olsen drikker”: ”drikke” er et transitivt verb, i dette tilfellet har vi null-instansiering av objektet; men dette er pr. konvensjon bevart på det semantiske planet, som betydningselementet ”(overdrevne mengder av) alkoholholdige drikker”. – Tenk også på eks. som ”Jeg har spist”, hvor vi også har null-instansiering av objektet, med bevaring pr. konvensjon av det generelle betydningselementet ”mat av et slag som svarer til det som det hentydes til i tekstsammenhengen”.]
— En artig sak til slutt: Selv om det når det kommer til stykket er nokså opplagt at det dreier seg om koordinering (sideordning, dvs. «og») i konstruksjoner av Eilerts type, ser man ofte «å» brukt i stedet for «og». Dette gjelder spesielt i uttrykk av den typen man kan ha som tittel på faste spalter i avisene: «Ut å spise». Tenk også på Per Pettersons _Ut og stjæle hester_ og Inger Hagerups _Ut og søke tjeneste_, hvor mange helt spontant ville ha forventet «Ut å stjæle …», «Ut å søke …»
Jeg tror at ønsket om å se et «å» i disse siste tilfellene bunner i et ønske om å se en markering av at det vi har å gjøre med, er analogt med infinitivsuttrykk med «å» først». For vi får jo: «Å spise på byen», «Å stjæle hester», «Å søke tjeneste», ikke sant?
Problemet er at det første koordineringsleddet i ”ut og”-uttrykkene, er følgende:
et retningadverb, «ut», som gjør tjeneste som a) et ikke-instansiert uspesifikt bevegelsesverb i infinitiv + b) et retningsadverb som angir bevegelsens retning.
— Dersom dette bevegelsesverbet hadde vært instansiert, ville det vært innledet med «å»:
«Å dra på byen og spise», «Å dra ut og søke tjeneste» osv.
Men siden første koordineringsledd er instansiert utelukkende som et retningsadverb, får vi rett og slett ikke brukt det forventede «å» — og hva er da ikke lettere enn å knytte det til infinitiven i annet koordineringsledd:
«Ut å spise» osv. — som normgiverne riktignok regner som feil.
—- Endelig bør det jo nevnes at problemene oppstår fordi ordene «og» og «å» er likelydende i normalnorsk.