Heter det ”lot noe undersøke” eller ”lot noe undersøkes”? Tommy Watz skrev på O-ringen i februar 2005:
«Jeg har fått tilbake manus – Hornbys Mandelplukkersken – fra vask med et par (passiv?) konstruksjoner vasker ikke er enig med meg i, og som jeg nå ikke kan bli riktig klok på:
*Hun lot lommetørkleet undersøke ved et laboratorium.*
Vasker vil her ha undersøkes, ikke undersøke.
*… hun lot de fattige stakkarene avspise med noen jordlapper…*
Vasker vil ha avspises.
Er det noen der ute som kan si noe fornuftig om dette? Hvem har rett?»
—- SVAR: Begge løsninger er akseptabel norsk, men Tommys er nok mest i samsvar med den tradisjonelle løsningen, og mest ekspressiv, etter min vurdering.
Nå er dette (Tommys versjon) en veldig artig konstruksjon sett med grammatikerøyne. Jeg skal prøve å forklare hva som foregår i konstruksjonen og vise hvorfor det er lett å foretrekke passiv i infinitiv, etter mønster fra andre, mer utbredte konstruksjoner.
Vi begynner med et eksempelsett:
(1) Hun lot {oss undersøke lommetørkleet}
(2) Han lot {lommetørkleet undersøke …}
(3) Han lot {lommetørkleet undersøkes …}
Verbet «undersøke» har en semantisk struktur (betydningsstruktur) som gjør at det forutsetter en X som undersøker en Y. Dette kan vi skrive slik: [X undersøke Y]
I (1) «Hun lot {oss undersøke lommetørkleet}» har frasen inne i klammene følgende struktur:
(X = oss) undersøke (Y = lommetørkleet)
Det som står foran «undersøke» er altså ’undersøkeren’. — Dette er den vanlige strukturen ved såkalt «objektsinfinitiv», tenk på «Hun så {ham(X) kjøre forbi}», «Vi hørte {dem(X) komme}» osv.
(Noen ville kanskje si at X fungerer som et slags subjekt, Y som et slags objekt – for _undersøke_, og det kan nok være klargjørende.)
I (2) «Han lot {lommetørkleet undersøke …}» har frasen inne i klammene en ganske annen struktur:
(Y = lommetørkleet) undersøke (ingen X!).
Det som står foran _undersøke_ i (2) er altså det undersøkte («objektet» for _undersøke_), ikke undersøkeren («subjektet» for _undersøke_)som i (1) — Dette ser man bare i (visse) konstruksjoner med «late», og det spesielle ved dette gjør at man nå og da (særlig i nyere, og mer muntlig, norsk) tyr til (3).
I (3) «Han lot {lommetørkleet undersøkes …}» blir nemlig det som står foran passiven _undersøkes_ å betrakte som X («subjektet») i konstruksjonen [X undersøkes (av Y)]. Dermed blir (3)på en måte \’regularisert\’, dvs. mer lik (1) i sin oppbygning. (Passiv snur opp ned på X–Y-forholdet i aktivsetninger.)
— Så kommer det springende – og spennende – spørsmålet: Hva er så vitsen med den spesielle konstruksjonen i (2). Det er det nokså lett å svare på. Vitsen er nemlig å gi en tolkning av situasjonen hvor subjektet for «lot» gjøres eneansvarlig for prosessen/handlingen «undersøke», uten selv å være den undersøkende.
Dette oppnår man så ved å sørge for at noen undersøkende ikke nevnes, bare det undersøkte.
Virkningen blir sterkest ved konstruksjoner av typen (2) – med infinitiven i aktiv, fordi det da blir ekstra tydelig at undersøker-rollen (X-rollen i [X undersøke Y]) ikke er representert, slik at subjektet for «lot» blir den eneste handlende (eneste Agens) i setningen.
Virkningen svekkes noe i (3), fordi passiver _forutsetter_ en handlende; man velger bare å se bort fra denne rollen \’i øyeblikket\’. Denne underforståtte handlende i passiv-konstruksjonen vil dermed på en måte konkurrere sterkere med subjektet for «lot» om rollen som den handlende – eneansvar-tolkningen av situasjonen svekkes.
Jeg tror vi kan se forskjellen her:
(i) Kongen lot folkene i landsbyen døpe
(ii) Kongen lot folkene i landsbyen døpes
I (ii) – med «døpes» – fornemmer man en eller annen mellommann som ber kongen om lov til å døpe folkene i landsbyen; han får lov og døper i vei.
Noen slik mellommann fornemmer man ikke i (i), dermed blir kongen sittende igjen som eneste handlende (Agens), selv om vi vet at at han ikke var X som døpte Y.
— Det bør vel nevnes at vi også har konstruksjoner med «late» som gjør Y-rollen (Patiens) til den eneste \’handlende\’. En slik konstruksjon har vi i (5):
(5) Arrestanten lot {seg undersøke}
Her fyller «seg» Y-rollen i [X undersøke Y]; «seg» viser tilbake til «arrestanten».
Situasjonen tolkes altså som om Y = arrestanten er den eneste som foretar seg noe og som dermed er eneansvarlig for at handlingen i klammene utspiller seg, enda vi vet at han ikke er X i [X undersøker Y].