”Jakten på den forsvunnede diamant” – som navn på et brettspill – ses ikke sjelden på nettet og i virkeligheten. Men heter det det?
En manusvasker som ramlet over dette i en tekst, skrev at det enten skal være radikalt bokmål: «forsvunne» eller riksmål «forsvundne».
— Dette stemmer ikke helt med gjeldende normering i riksmål. Søk på «svinne» i Riksmålsordlisten på Riksmålsforbundets hjemmeside gir følgende:
verb: svinne svant, svunnet;
adjektivisk perf.part: de(n), det svun(d)ne
Dette betyr at man etter gjeldende riksmålsnorm kan velge fritt mellom «den/det/de svunne» og «den/det/de svundne». (Den siste formen er naturligvis den tradisjonelle.)
Gjeldende normering i bokmål (moderat som radikalt) er:
verb: svinne svant svunnet;
adjektivisk perf.part: de(n), det svunne.
— Den helt uautoriserte \’vulgærformen\’ av adjektivisk perf.part, «de(n), det svunnede», (kan også ses som «svunnete») viser seg å være i forbausende hyppig bruk (søk på nettet).
— La oss se på hva det egentlig er som skjer med denne ordformen og hvorfor det skjer.
Ta den tradisjonelle riksmålsformen først, «den/det/de svundne». Her har vi det merkelige forhold at vi har perfektumstammen «svunn-» i ubestemt form entall felleskjønn og intetkjønn:
en svunn-en tid, et svunn-et år
mens vi får en stamme «svund-» i bestemt form og flertall:
den/det/de svund-ne
Historisk må den emergente d-en oppfattes som en videreføring av en -d- som fantes i hele paradigmet, som i dansk: «svinde, svandt, svundet», men i gjeldende riksmålsnormal kan den altså skytes inn i bare i én bestemt ordform i paradigmet, nemlig ordformen «svundne».
Forklaringen på dette må være et ønske om tydeliggjøring av bestanddelene: «svund-ne» tydeliggjør langt mer enn «svunne» at man har en stavelse -ne til slutt, som representerer «adjektivisk perf.part. sterke verb bestemt form og flertall», som i «ankom-ne», «bund-ne», «svung-ne». Formen «svunne» lar seg ikke så helt lett analysere slik, da -nn- står for én lyd i uttalen, n, slik at den spesielle perf.part.-endelsen kan sies å stå urepresentert.
Den gevinsten man får ved å bruke den tradisjonelle riksmålsformen «svundne», har dog sin pris, nemlig som allerede nevnt: et meget avstikkende adj.perf.part.-paradigme, med to ulike stammer («svunn-» og «svund-«). Man kan jo forstå språkbrukere og -normerere som viker tilbake for et slikt grep. (Det er også spørsmål om denne emergente d-en uttales i det hele tatt, jo kanskje i meget omhyggelig leseuttale.)
— \’Vulgærformen\’ «den/det/de svunnede/ete» lar seg forklare langs de samme linjer. Den offisielle formen «svunne» sjenerer ved sin uanalyserbarhet: hvor er merket som viser at vi har med en adj.perf.part.bestemt form og flertall å gjøre? Denne tilsynelatende mangelen repareres så ved å sette inn et ekstra perf.part-merke som bærer denne betydningen i en annen gruppe verb, nemlig svake verb av klasse I (”kaste, kastet, kastet”), som i «fremkastede/ete opplysninger» (-ede/-ete er valgfritt i bokmål, -ede eneform i riksmål).
Man får tydeliggjort hvilken perf.part.-form det dreier seg om (bestemt og flertall), men til hvilken pris! Jo den pris å utstyre perf.part. av et sterkt verb med en ekstra formmarkør overtatt fra svake verb klasse I. Eller kanskje snarere: Til den pris å blande den sterke perf.part.-endelsen -et, -en, -ne sammen med den svake perf.part.-endelsen -et, ede. Dette er altfor tung kost til at noen språkautoritet som er noenlunde innforlivet med normen, ville gå med på å godkjenne det.
Men likevel har det altså passert helt fram til tittelen på et brettspill … Riktig interessant og tankevekkende. Men jeg er enig med dem som går inn for å rette til en av de gjeldende formene, «svunne» eller «svundne», antagelig helst den første, som nok er den minst markerte i det alminnelige bokspråk i dag.