De som måtte ha lurt på hvorfor verbenes fortidsformer ikke lenger kalles
imperfektum på norsk, men isteden preteritum, får svar her.
Termen imperfektum hører naturlig hjemme i beskrivelsen av språk som opererer
med et grammatisk skille mellom på den ene siden uavsluttede, vedvarende,
vanemessige, dvs. imperfektive – og på den andre siden avsluttede, punktuelle,
dvs. perfektive fortidshandlinger.
Hvis vi tenkte oss at det fantes et slikt grammatisk skille i norsk, ville vi kunne se
kontrasterende setninger som f.eks. disse:
(1) Om søndagen gjokk (IMP) de i kirke. (Vanemessig)
(2) På søndag gikk (PRF) de i kirke. (Enkelthendelse)
(3) Han lesot (IMP) da det banket (PRF) på døra, og inn kom (PRF) moderen.
(Først bakgrunnshandling, så to forgrunnshandlinger)
(4) Jeg leste (PRF) boka i går. (Betraktet som en avsluttet hendelse)
Men denne typen skiller finner vi naturligvis ikke i norske verbbøyninger.
Istedenfor «gjokk» sier vi «gikk» i eks. 1, istedenfor «lesot» i eks. 3 sier vi «leste» eller
bruker konstruksjoner som «satt og leste».
Det grunnleggende skillet hva verbbøyninger angår, går i norsk mellom
mønstrene (A) sitter, går, ligger, setter, kommer, legger, og (B) satt, gikk, lå, satte,
kom, la, altså på den ene siden presens, på den andre siden ikke imperfektum,
men simpelthen preteritum, etter latin for \’det som har gått forut\’.
På norsk brukes presens og preteritum etter en regel som sier at dersom det
finnes en fortidsreferanse i forhold til taletidspunktet i ytringen, bruker vi
preteritum. Finnes det ikke noen slik eksplisitt eller implisitt fortidsreferanse, bruker
vi presens.
Preteritum: {I går} gikk jeg en tur i hagen. / Søren Kierkegaard ble født den {5. mai
1813}. / Det var {en gang} en liten gutt som gikk på en vei. {Da} han hadde gått et
stykke, fant han et skrin. (Tidsreferanser i {}.)
Presens: Se, det snør (nåtid: gjelder i taleøyeblikket). / Det snør mye på Harestua
(gjentatt tid: hver vinter). / Han kommer visst i morgen (fremtid). / Jorda går rundt
sola (evig tid, eller noe sånt).
Presens refererer dermed egentlig ikke til nåtid, men snarere til alt som ikke klart
forutsettes å ha fortidsreferanse. – Istedenfor presens/preteritum kunne vi med hell
ha kalt det ikke-preteritum/preteritum. Men vi er ikke så gærne heller, som
grammatikeren, nei, jeg mener hattemakeren sier i Alice i Eventyrland.
Oven i kjøpet har vi noe som kalles et perfektum-system på norsk, som ikke står i
kontrast til det grammatikerne forbinder med imperfektum, men har en helt annen
og ganske spesiell funksjon, nemlig å gi handlinger nevnt i en ytring dobbelt
tidsreferanse; noe som skjedde før ett tidspunkt gis relevans for nettopp dette
tidspunktet: «Har du spist?» «Da han hadde gått et stykke, fant han et skrin.»
Nå burde nok dette strengt tatt ikke hett perfektum (en bedre term ville vært
anterior), ettersom det ikke nødvendigvis er noe avsluttet i fortidsreferansen. Men
med det tilsynelatende kontrasterende «imperfektum» ute av bildet, spiller ikke det
så stor rolle.