nær eller nært?

Heter det «nær» eller «nært forestående», «nær» eller «nært beslektet»?

Av artiklene om «nær» i norsk-norske ordbøker fremgår det med all tydelighet at
normgiverne mener det eneste riktige er å skrive «nær forestående», «nær
beslektet». Alle vanlige språkbrukere er åpenbart ikke enige i denne normeringen.
Jfr. følgende Google-søk-funn:

nært forstående: 3320 treff
nær forestående: 854 treff

nært beslektet: 898 treff
nær beslektet: 583 treff

For å forstå normgivernes holdning til saken må si se på grammatikken i
uttrykkene. I uttrykkene «nær forestående», «nær beslektet» opptrer ordet «nær» som
en bestemmelse av det verbale innholdet i «forestående» og «beslektet» og er med
andre ord et adverb. Dette adverbet brukes også i uttrykk som «Enden er nær», «De
siste dager er nær», «Bryllupet var nær», «Det ligger mitt hjerte nær», «Gå ikke for
nær burene (i Zoo)». Noen av disse uttrykkene skal vi se litt nærmere på om et
øyeblikk.

Det karakteristiske i alle disse eksemplene er mangelen på samsvarbøyning,
hvilket man ser tydelig når man sammenligner med den adjektiviske bruken av
ordet: «en nær venn», «et nært vennskap», «nære naboer», «det var på nære nippet».

Problemet – om man skal skrive «nært forestående/beslektet» eller «nær
forestående/beslektet» – oppstår fordi vi er vant til at adjektiver i nøytrumsform
brukes i samme rolle som adverber: «fjernt beslektet», «godt beskrevet», «de sent
ankomne».

Men ifølge normgiverne er grunnformen – «nær» – adverb godt nok i seg selv,
akkurat som «straks», «aldri», «alltid», så derfor skal det etter deres mening ikke inn
noen -t etter «nær» i de nevnte uttrykkene.

— Jeg lovet å ta en nærmere titt på uttrykkene «Enden er nær», «De siste dager er
nær», «Bryllupet var nær». «Nær» er her altså ikke et adjektiv, som f.eks. «sann»,
«stort», «røde», «snille» i «Historien er sann», «Huset er stort», «Roser er røde», «de
snille elevene», hvor det, som vi ser, er samsvarsbøyning ute og går. –
Konstruksjonen i de tre første eksemplene har mange fellestrekk med
konstruksjoner som «Sola er oppe», «Per var hjemme», «Det var ingen der», hvor
siste ledd i alle eksemplene også gjerne blir oppfattet som adverber. (For de
grammatisk interesserte: Legg merle til at vi her har adverber som predikativ! Se
også NOTE nederst i meldingen.)

Men se på disse eksemplene: «Hytta lå nær sjøen», «komme nær en», «ligge nær
vinden», «hun sto meg nær». Her må «nær» rett og slett oppfattes som preposisjon. I
denne bruken tror jeg ingen vil være i tvil: formen «nært» er vel helt ute av bildet.

En annen form – nemlig «nærme» – vil ofte ses i nettopp denne bruken samt i
adverbial posisjon etter er/var og en del andre verb: «Hytta lå nærme sjøen»,
«komme nærme en», «Er dette nærme nok?», «Det er en regel jeg minner meg selv
på når jeg tar bilder: Gå nærme, og så litt nærmere». (Denne formen er faktisk med
som valgfri form i den offisielle bokmålsnormen, se f.eks. Tanums Store
Rettskrivningsordbok, «nærme».)

Denne formen – «nærme» altså – opptrer som preposisjon og som adverb etter
er/var og en del andre verb, se eks. ovenfor. Det er også mulig at noen vil kunne si
«nærme forestående», «nærme beslektet», men her tror jeg de fleste snarere vil si
«nært» (som normgiverne altså regner som feil, men som egentlig er en ganske
normal bruk av et adjektiv i nøytrum i adverbial stilling). Ellers er jeg nokså sikker
på at man aldri vil finne «nærme» brukt som normalt adjektiv: det er neppe mulig å
si «en *nærme venn», «et *nærme bekjentskap». (En slik bruk er det i hvert fall ikke
dekning for i bokmålsnormalen, hvor «nærme» bare er anført som adverb, ikke
adjektiv.)

Folkespråket skjelner altså mellom adverbet og preposisjonen «nærme» på den
andre siden og adjektivet «nær/nært/nære» på den andre siden, og foretrekker
adjektivets nøytrumsform «nært» foran ord som «forestående», «beslektet».

Tradisjonelt skriftspråk skjelner mellom adverbet og preposisjonen «nær» på den
ene siden og adjektivet «nær/nært/nære» på den andre siden, og tillater bare
formen «nær» brukt foran ord som «forestående», «beslektet».

NOTE: Etter ordklassedefinisjonene i det nye standardverket «Norsk
referansegrammatikk» (Oslo 1997) er «nær» å oppfatte som preposisjon også i
«Enden er nær», på linje med ord som «oppe», «inne», «hjemme», «der» og «opp»,
«inn», «hjem», «dit». Dette har jeg valgt å se bort fra, dels fordi denne oppfatningen
langt fra har full oppslutning blant alle grammatikere, dels fordi jeg er redd for at
det ikke vil fornekle, men snarere komplisere forklaringene.

PS: Stjerne, *, står for «grammatisk ukorrekt», slik det gjerne gjør i grammatikkene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *