«Den gang da, hver gang når» er en grei regel for skoleelever, men ikke tilstrekkelig for mer avanserte språkbrukere som oversettere. Her drøftes «da»/»når»-problemet i sin helhet.
— John Erik Bøe Lindgren skrev på O-ringen 25. oktober 2002:
«»Det er svært sent når jeg skriver dette.» (skriver jeg.
Manusvasker vil ha: «Det er svært sent da jeg skriver dette.»
For meg høres det horribelt feil ut! Har dette noe med dramatisk presens å
gjøre? Er jeg helt på jordet? Kanskje til og med på feil jorde?»
—— Det er nok John Erik Lindgren som har grammatikken på sin side her. I hans tilfelle dreier det seg ikke om dramatisk (eller historisk) presens, men om \’ekte presens\’ — og da er det riktig med «når».
Men la oss ta for oss problemet i sin helhet.
De kildene jeg har brukt, er primært Norsk Riksmålsordbok, artiklene om
konjunksjonene «når» og «da». Jeg har også sett på F.E. Vinjes Riktig norsk (2. utg., se s. 155-157). — Norsk referansegrammatikk her veldig lite å si i denne forbindelse, bortsette fra å påpeke at reglene ikke alltid overholdes, ettersom de jo ikke har grunnlag i talemålet.
Den slags påpekning er vel å merke ikke noe nytt. I Norsk Riksmålsordbok står det i artikkelen om «når», pkt. B 1 b: «dial. og folk., fam., (i alm. riksmål ansett som uriktig, men i overensstemmelse med eldre sprogforhold, brukt om det enkelte tidspunkt i fortiden med samme bet. som) da: når vi kom frem, stod han i døren / jeg trodde det var paa mig De stirret saa sterkt naar De styrtet gjennem gaten
(Elster d.y.) …
Men det er altså de reglene som tross alt gjelder i det alminnelige bokspråk vi skal forsøke å dedusere her:
OM BRUKEN AV TIDSKONJUNKSJONENE «DA» OG «NÅR» I DET ALMINNELIGE
BOKSPRÅK
A. Da
Tidskonjunksjonen «da» brukes
1) i tidsbisetninger hvor det fremgår av konteksten at setningens verbhandling refererer til et enkelttidspunkt i fortiden:
Han døde da han var en fire–fem måneder gammel
Jeg kjente Dem da De var liten
Da hun ble arrestert, ble alle verdisaker beslaglagt
Da han vasset gjennom de sammenføkne fonnene på tunet, hørte han at folk var oppe i fjøset
Han stanser interessert da han ser staffeliet og malersakene (Ibsen)
Siste eks. leser jeg som \’historisk presens\’ – hvor presens er brukt \’på falske premisser\’ og tidsreferansen egentlig er til en enkelthandling i fortiden. (Mer om dette under avsnitt C nedenfor.)
2) som regel – uavhengig av tid – i tidsbisetninger som knytter an til et foregående ledd med tidsbetydning (stjernene i eksemplene viser hvilke ledd «da» knytter an til):
Nå* da* jeg er over tredve, vil jeg stifte familie og få meg et eget hjem
Når trærne har nådd {den alder}* da* de slutter å vokse …
Den dag* skal du ikke leve da* vi strides sammen (Ibsen)
Vi ser frem til {den dag}* da* arbeidet kan avsluttes
— Denne konstruksjonen kan beskrives som en relativkonstruksjon, hvor «da» innleder en adverbiell relativsetning som beskriver korrelatet nærmere og dermed identifiserer/definerer det.
Altså: Vi ser frem til [{den dag}(korrelat){da arbeidet kan avsluttes} (adverbiell relativsetning)].
— I denne typen konstruksjoner vil man av og til også se «når» brukt, kanskje spesielt i forbindelse med gjentatt eller evig tid, men også ellers. («Nå når jeg er over tredve. …») Det regnes nok i de fleste tilfeller som riktig språkbruk, konkurrerende med «da». «Som» forekommer nok også. («Nå som jeg er over tredve …»)
B. Når
Tidskonjunksjonen «når» brukes _i alle andre tilfeller_. Vi kunne faktisk nøyd oss med å si det, men la oss se på de vanligste tilfellene likevel:
(1) om et enkelt tidspunkt i samtaleøyeblikket (\’ekte\’ presens), (2) om gjentatt og evig tid og (3) om fremtid i forhold til verbalhandlingen ellers i teksten (både enkelthendelser og gjentatte hendelser), samt (4) i tilfeller hvor tidsbetydningen er avsvekket og det som fremheves er et betingelsesforhold.
(1) \’ekte\’ presens:
Det er sent når jeg skriver dette
Jeg snakker med meg selv når jeg skriver dette
Er jeg urettferdig når jeg skriver slikt, Arne Eriksen?
(2) gjentatt og evig tid:
Jeg skriver ikke fort når jeg skriver dikt
Når han tier, er det tyst
Om lørdagskvelden når dansen klang vilt fra den nærmeste gård
Når jorda roterer om seg selv, skifter natt og dag
(3) fremtid:
Jeg kommer når jeg har spist
Jeg har et mål om å studere hele tiden mens jeg spiller fotball. Når jeg skriver min neste kontrakt, ville jeg bli veldig glad om det lå en høyskole i nærheten
Når han tier, blir det tyst
Når hun kom, ville han være der
Hitler hadde planlagt å trekke seg tilbake til Linz når seieren var sikret
(4) betingelsesforhold:
Når jeg skriver «_» foran og bak et ord, er det fordi det skal leses med trykk
Når jeg ikke svarte deg i går, var det fordi jeg ikke visste hverken ut eller inn
Du tar helt feil når du hevder noe slikt
— ((Tilsvarende kan «da» brukes som konjunksjon i årsaksbisetninger (især de som uttrykker en logisk grunn). I den grad det er tidsreferanser til stede, spiller det ingen rolle om denne er fortidig eller ei:
Da jeg skal være bortreist hele neste uke, melder jeg meg ut av O-ringen så lenge))
C. Problematiske tilfeller
Selv om det muligens kan virke forvirrende, synes jeg det er viktig å drøfte et par problematiske tilfeller:
(a) \’historisk presens\’ – presens på falske premisser:
Her oppfattes «da» som det mest riktige, og det er rimelig nok, siden referanser til enkeltbegivenheter i fortiden foreligger. (Alle setninger i \’historisk presens\’ kan da også i prinsippet omskrives til fortidssetninger.)
Da svenskene trekker seg ut av Trondheim i 1564, drar de gjennom Verdalen
—– fortidsreferanse, som normalt vil gi grammatisk fortid: «i 1564»
Ikke desto mindre er det ganske vanlig å se «når» brukt i stedet for «da», og det må være fordi enkelte føler at «når» \’kongruerer\’ med presens, for å si det sånn. Men jeg tror nok jeg vil anbefale «da» her.
(b) sceneanvisninger, handlingsreferater:
Ibsen skriver i en sceneanvisning:
Doktor Stockmann (når støyen har lagt seg): Men så vær da rimelige
Bjørn Hermann skriver likeledes, også i sceneanvisninger, i sin oversettelse av O\’Neill: Lang dags ferd mot natt:
Begge flirer, … og når de kommer fremover, kikker de på faren og flirer enda bredere
Når hun tar ordet igjen, er ansiktet hennes klart og rolig
— Slike sceneanvisninger må skrives i presens, og omskrivning til grammatisk fortid er ikke mulig. Tiden i slike sceneanvisninger er _fiktiv_, i den forstand at vi skal suggereres til å føle at vi er til stede der og da, eller heller her og nå. Derfor vil «når» bli brukt som i \’ekte\’ presenssetninger, jfr. eksemplene under B 1 nok en
gang. (F.E. Vinje mener at det snarere dreier seg om gjentatt tid her, jfr. eks. under B 2 av typen «Når han tier, er det tyst», og det kan muligens ha noe for seg, men jeg tviler.)
— Når det gjelder handlingsreferater som dem man ser i filmomtaler etc. i TV-programmer, er saken noenlunde den samme. Akkurat som sceneanvisninger skrives de alltid i presens, og siden de ikke (i hvert fall neppe) lar seg omskrive til fortidssetninger, kan de knapt regnes som \’historisk presens\’. — Men her går F. E. Vinje inn for «da» og advarer mot den hyppige bruken av «når» (noe han ikke gjør i
forbindelse med sceneanvisninger, hvor han mener «når» er like bra som «da»).
Jeg forestiller meg at de som skriver den slags, foretrekker «når» fordi de ser saken fra leserens, dvs. den fremtidige filmseerens blikk, som en slags forespeiling av den samtidighet som foreligger når vedkommende ser filmen:
(i) Daisy er en naiv og uskyldig ungjente … Når hun forelsker seg i skolens kjekkas, er alt rosenrødt til å begynne med. Men når klassekameratene finner ut at bestemoren hennes (…), blir hun utstøtt og ensom på skolen.
— «Når» brukes altså som i setninger i \’ekte\’ presens.
Hvis de bruker «da», ser de snarere saken med sitt eget blikk og refererer handlingen slik de har sett den:
(ii) En kveld forlater Vincent Irenes leilighet for å besøke George. Da han skal møte George et par dager senere, er vennen død.
— «Da» brukes altså som i setninger med \’historisk presens\’.
Selv klarer jeg ikke å oppfatte løsningen med «når» i eks. (i) som feilaktig eller støtende, men mener altså tvert imot at den er velmotivert og har livets rett, ved siden av løsningen med «da» i (ii).
PS: Når jeg ikke refererer til den gamle skoleregelen om «den gang da, hver gang
når», er det igjen fordi jeg ikke synes den dekker realitetene i saken godt nok.
Dermed ikke sagt at den ikke kan være til nytte i mange tilfeller.