Hva med ”De ble gående og prate sammen” og lignende uttrykk, hvorfor er det bare ”og” som regnes som riktig?
Svaret er at man — pr. konvensjon — skriver
«De ble gående og prate sammen»,
med ”og”, når det dreier seg om uttrykk hvor en konstruksjon sammensatt av a) en bøyningsform av «å bli» + b) presens partisipp av diverse bevegelsesverb + c) og + d) infinitiv uttrykker at handlingen er av en viss varighet (durativ aksjonsart).
Akkurat i dette tilfellet lar bruken av «og» (i stedet for «å») seg ikke etterprøve med ellers mye brukte tester, som f.eks. fortidstesten, som man kan bruke til å avgjøre at det skal være «og» i følgende setning:
«Hun ville drive på og spille hele kvelden»
— «og» (dvs. sideordning) her fordi vi med første verb satt over til fortid får:
«Hun drev på og spilte hele kvelden».
I «ble sittende/liggende/gående osv. og»-konstruksjonene vil hovedverb nr. 2 derimot alltid bli stående i infinitiv, uansett hva vi gjør med tiden i første finitte verb (bøyningsformer av «bli»).
«De ville bli sittende og prate hele kvelden»
«De blir nok sittende og prate hele kvelden»
«De ble sittende og prate hele kvelden»
Derfor kunne det vært fristende å bruke «å» i stedet for «og», men skriftkonvensjonen har samlet seg om «og», rimeligvis fordi det føles som om angjeldende konstruksjon på andre måter er nær beslektet med konstruksjoner som:
«De sitter og prater»
«Det satt og pratet»
«Hun ville sitte og prate en stund til».
Altså: «og» i problemsetningen av rent konvensjonelle grunner: en grammatisk analyse vil sannsynligvis ikke hjelpe oss her.
— Finn-Erik Vinje drøfter spørsmålet i Riktig norsk, 2. utg., Cappelen 1995, s. 147.