Dorthe Erichsen (på O-ringen):
«Bare skal stå til det ordet det beskriver» – sier han som har vasket min
oversettelse av Bogen om barnet.
Men er dette en regel uten unntak? Jeg vil gjerne høre andres mening om
dette.
Eks: «Hvis det bare er den ene av foreldrene som vil ha barnet i sengen…»
rettet til:
«Hvis det er bare den ene av forel….»
Eks 2: «Det er ingen lov som sier at elskov bare skal finne sted på stuebordet..»
rettet til:
«Det er ingen som lov sier at elskov skal finne sted bare på …»
Eks 3: «Ørene bør bare renses med en håndklesnipp»
rettet til:
«Ørene bør renses bare med en håndklesnipp».
Jeg mener at dette er unødvendige rettelser, som faktisk også gir stivere
språk. Men vet at dette er «læreboknormalen». Hva synes andre?
Hva mener andre om disse rettelsene?
Svar:
Det finnes ingen entydig regel for plasseringen av ord (» fokusadverb») som «bare»,
hvis det er den reelle språkbruken, skriftlig som muntlig, man tar utgangspunkt i. I
prinsippet kan «bare» stå på samme plass som setningsadverb som «ikke» etc.,
uansett hvilket ledd ordet fokuserer på (så lenge fokus ikke er subjekt i setningen).
Det er bare blitt slik («bare» viser til hele setningen)
Vi har bare sunget litt («bare» viser helst til «litt»)
Jeg skal bare ha melk («bare» viser til «melk», men bidrar mer til setningens mening
enn akkurat det)
Partiet vil bare få høyst to mandater («bare» viser til «høyst to mandater», men bidrar
mer til setningens betydning enn bare det)
Med fokus på subjektet:
Bare Jens var negativ
(Bedre: Det var bare Jens som var negativ)
Det finnes tilfeller hvor setningene dermed blir flertydige på skrift, fordi skriften ikke
sier noe klart om hvor setningstrykket er plassert. Av den grunn kan det i visse
tilfeller være nyttig å plassere «bare» foran leddet ordet virkelig fokuserer på.
I stedet for regelen «\’Bare\’ skal stå til det ordet det beskriver», ville jeg ganske
enkelt sagt at vi har muligheten til å plassere «bare» foran fokusleddet i stedet for
på «ikke»-plassen dersom vi føler behov for å klargjøre eller framheve hvilket ledd i
setningen ordet «bare» fokuserer på.
I de fleste tilfeller vil meningen framgå nokså klart av sammenhengen, og da er
det ingen grunn til å flytte «bare» bort fra dets naturlige plass i setningen. Svært
ofte vil «bare» også tilføre meningsnyanser til hele setningen, og det gjør
plasseringen på «ikke»-plassen (midtfeltet) enda mer naturlig.
Dorthes eksempler faller i den siste kategorien: Setningene er klare og greie og
rimelig entydelige med naturlig, utvungen plassering av «bare». Derfor er det ingen
grunn til å flytte «bare» til posisjonen foran fokusleddet.
Konklusjon: Vaskeren oppfatter helt feilaktig en pragmatisk regel, som kommer til
anvendelse i spesielle situsjoner, med en generell regel. Dorthe kan altså ta det
helt med ro; hun bryter ingen «læreboknormal».
—— Litteratur: Norsk referansegrammatikk, s. 915-920, især s. 916-918. Jfr. s.
821-822.
——- Andre synspunkter i samme diskusjon, se Kollektive essays: «Ikke bare-bare å plassere «bare» (artikkel nr. 116).