Under en diskusjon på O-ringen om _er/har kommet, gått osv._ skrev en av
deltagerne:
«Er det greit å blande er og har kommet, gått osv i samme tekst? Det er vel vanlig å
tilstrebe konsekvens. Og bruker man *er kommet*, er det naturlig også å bruke *er
gått*.»
Undertegnede svarte følgende:
Jeg synes ikke det er tvingende nødvendig å operere med noen konsekvens her, i
hvert fall ikke når det gjelder «er kommet» ~ «er gått», og antagelig heller ikke når
det gjelder «er skjedd» ~ «har skjedd» etc.
— På dansk og eldre norsk riksmål er dette skillet systematisk og konsekvent. I
«Elementær dansk grammatikk» (1966, s. 133-134) kaller Paul Diderichsen
er-/var-perfektum for \’Tilstandsperfektum»: «Han er (lige) gaaet», «Han er løbet et
Ærinde i Byen».
Har-/hadde-perfektum kaller han \’Begivenhedsperfektum\’: «Han har (havde) gaaet
og set sig om», «Han har løbet Ærinder hele Dagen».
Formen med _være_ er perfektiv, sier, han, den betegner den tilstand den
handlende er kommet i.
Formen med _have_ betegner en stedfunnen begivenhet med henblikk på dens
følger.
— Dette skillet mellom tilstands- og begivenhetsperfektum er ikke lenger
systematisk til stede i norsk (det alminnelige bokspråk). Generelt dekker
har/hadde-perfektum begge deler.
Men ved noen intransitve overgangsverb ser man likevel er/var-perfektum brukt –
især blitt, kommet, skjedd, begynt, gått, hvor rekkefølgen betegner minkende grad
av hyppighet. (Se «Norsk referansegrammatikk», § 7.2.3 Sammensatte former med
_ha, være_ som finitte hjelpeverb i aktiv, s. 520 ff.)
Siden (a) «er kommet» forekommer hyppigere enn (b) «er gått», skulle det ikke være
noen grunn til at (a) gir (b). Det bør derfor være lov å skrive «er kommet», men «har
gått».
Jeg mener også å kunne se gode argumenter for å fire på kravene til indre
konsekvens ved uttrykk som _er/har og var/hadde kommet, skjedd, gått_:
Ut fra gjeldende system i det alminnelige bokspråk må vi kunne si at formene med
_er/var_ understreker, fremhever, betoner tilstands-betydningen (se ovenfor),
mens formene med _har/hadde_ er \’umarkerte\’, altså nøytrale i forhold til
spørsmålet om tilstand eller begivenhet.
Bruk av f.eks. _er kommet_ gir dermed en litt annen betydningsnyanse enn _har
kommet_, dermed bør begge konstruksjoner kunne få sameksistere i samme tekst.
—- OM «ER/HAR BLITT», SE EGEN ARTIKKEL.
Knut Johansen
23.10.02, rev. 14.12.02