Oversettelse foregår hele tiden, over alt. Vi oversetter lyder og
bokstaver til tanker, vi oversetter kroppsspråk til stemninger og drømmer til
virkelighet. Oversettelser møter oss på mange steder – som tekst på
fjernsynsskjermen, som instruksjoner og bruksanvisninger, som leksikalske
artikler på nettet, og mer enn vi gjerne tenker over det, i avisenes notiser og
artikler. Oftere enn vi tror er avisstoffet oversettelser og omskrivinger av
stoff fra fremmedspråklige kilder.
Noe oversettelse skjer spontant, noe gjøres lettvint og med bare én hånd, noe er
dypt og gjennomtenkt. På den ene siden finner vi folk som forfatteren Erri De
Luca, som forteller at han kan bruke en hel dag på bare én setning fra hebraisk
til italiensk. Han må gå gjennom alle andre forekomster av ordet i den klassiske
hebraiske litteraturen.
På den andre siden finner vi dem som skyfler unna de store kvantaene for
underholdningsindustrien – kiosklitteratur og såpeoperaer. I denne enden av
skalaen kan det å jobbe fort være en fordel, fordi det er flyten og ikke
detaljtroskapen som gjør produktet godt. Mange oversettere av billigromaner er
mer forfattere enn sine seriøse kolleger, for når du støter på en knute i en
lettvint tekst, er det fritt fram å finne på noe bedre.
Oversetterne er en litterær innsatsstyrke som fortrinnsvis befinner seg i
skyggen. I skyggen av verket, i skyggen av forfatterne. De færreste er
proletarer i tradisjonell forstand, de er mer å sammenlikne med treller og
livegne. Forlagsindustrien er vel den sektoren som har bevart mest av
føydalismen i seg, med oppblåste fyrster som tar det for gitt at oversetteren
stiller med lua i hånden og er takknemlig for oppdraget. Ingen av disse fyrstene
vil akseptere å kjenne seg igjen i et slikt bilde, de vil heller snakke om at vi
alle er i samme båt, men det er ikke til å komme fra at oppdragstakeren er helt
prisgitt fyrstenes luner. Hver gang du skal tjene hos fyrsten, må du gjøre deg
fortjent. Du har ingen rettigheter. Det står «nok av folk i kø» for å ta jobbben
din, hvis du gjør deg vanskelig.
I vår tid er oversettelse en profesjon, med heltids utøvere i mange sjangere.
Det finnes regimenter av fagoversettere, fjernsynstekstere, tolker og
translatører. Det bygges utdannelser med såvel teori som praktisk veiledning.
Blant litterære oversettere – innenfor fag- og skjønnlitteratur – kan det
kanskje være 100 profesjonelle, i den forstand at de har jobber for forlag som
viktigste inntektskilde. Kanskje vår tid snart er forbi. Store multinasjonale
byråer jobber nå på spreng for å mestre maskinoversettelse og gjøre produksjonen
samlebåndsmessig og strømlinjet. Det bygges oversetterfabrikker i Østen.
Oversettelsenes historie er omtrent like lang som litteraturens historie. Mange
nasjonale litteraturer har begynt med oversettelse. Den latinske poesien startet
med Odusia – den frigitte slaven Livius Andronicus' forvandling av Odysseen fra
gresk. Og de tidlige oversettelsene av bibelen – Septuaginta og Vulgata – er en
forutsetning for utviklingen av den kristne teologien.
Men hvem var det som oversatte før? Hvor lenge var det bare munker og slaver? La
oss skissere tre arketypiske oversettere og kalle dem Poetene, Baronessene og
Stakhanovistene. Alle tre kan være av begge kjønn, og for å ta det med én gang:
stakhanovist er en arbeider som overoppfyller akkorden og aldri stuper. Aleksej
Stakhanov var Stalinrepublikkens idealarbeider
Poetene er de som bærer kunstens hellige ild i sitt bryst. De er en slags
verdslige munker, som i higen etter et kall har kalt seg selv og flyttet opp på
et trekkfullt kvistværelse med dryppende talglys og slitte fjærpenner. De
forakter dagliglivets kiv og ser seg selv som et åndens adelsskap. Dømt til å
være kunstner – poeta maledetto! Innimellom sine sentrallyriske utgytelser påtar
de seg oppdrag for sin fyrstelige forlegger – gjerne mot et skummelt stort
forskudd, som så går med til å nedbetale den mest aggressive gjelden og til å
være stormann på byen noen stakkede kvelder. Ofte ble det deres bedre halvdeler
som måtte fullføre jobbene, men disse – helst kvinner – tilhører snarere
stakhanovistene. Mangen pris for beste oversettelse er i realiteten oppnådd
gjennom hardt arbeide av fru X, mens han fikk sol og glans. Hun vil ha seg
frabedt den hellige ild.
Baronessene er derimot ekte adelige, som sysler med oversettelse for gledens
skyld. Det kan være ambassadriser som gjennom et langt liv som supplerende
diplomater har lært seg både språk og skikker i fjerne land. De kan kunsten å
konversere og kjenner tusener av mennesker. Men dagene er lange og oversettelse
er både utfordrende og gøyalt, og gir god prestisje ved kanapeene. I sitt budoar
knastrer de i vei og kan ta seg all den tid de trenger. Honoraret er nettopp det
– en honor, en æreslønn. Å gjøre det gratis vil da være for galt.
Til gruppen baronesser hører også en del akademikere med fast stilling, som mer
eller mindre i forståelse med sine dekaner arbeider med oversettelse av store
verk som bør finnes på norsk. De jobber for sine hjertebarn, men trenger ikke
hellig ild. Derimot blir det heder og ære, og hvis man driver med et
tilstrekkelig lite språk, kan det til og med vanke en orden fra
Liliputia-ambassadøren. Cavaliere!
Også pensjonerte forleggere, gymnaslærere og vanlige yrkesutøvere som gjerne vil
at en bok skal forefinnes, inngår her. Kanskje også de litterære landstrykerne,
de som tar en nanocomputer under armen og setter seg i et lavkostland og
oversetter. Enkelte oppdragsgivere har begynt å regulere honorarene etter denne
virkeligheten. Lavkost er best.
Den tredje gruppa er de seriøse arbeiderne. Etterhvert som bokproduksjonen er
blitt enorm, har det utviklet seg en sann profesjon. Opprinnelig var de slitere
i skyggen, utholdende storprodusenter av skrevne ord, i lagerfrakk på
trykkerienes bakrom, i små kott på forlagshusene, på kjøkkenbordet i et altfor
lite hjem, sent på natta, mens ungene sover og diktermannen er ute og brøler seg
gjennom forskuddet. Eller det er arbeidsnarkomane journalister og jagede
adjunkter, mennesker som ikke holder ut å ha fri, men må gi seg selv noe å gjøre
til enhver tid. Dette er stakhanovistene, de som ikke kan annet enn å være
idealarbeidere, mønstergyldige, pliktoppfyllende forbilder som knuser akkorder.
Der jeg var på sommerferie i barndommen, sammen med de tre brødrene mine, var
det i nærheten også to andre familier med fire barn hver. Pappaene deres var
venner med pappaen min, akkurat som pappaene deres igjen også hadde vært venner
med bestefaren min. Det var derfor vi hadde hytte i nærheten av hverandre.
Det var norske sommerferier med enkle, tynnveggede hytter, utedo, bading,
padling, hugging av trær, pumping av vann, tur på butikken og sosiale leker:
Tittern på hjørnet, Vippe pinne, Krokkert og Botsja. Når det regnet var det
Kurong og Kanasta.
Den ene familien hadde en campingvogn på tomten. Den skulle vi gjerne vært inne
og lekt i, men det var strengt forbudt. Ja, det var ikke engang lov til å tøyse
og tulle i nærheten av den. Det måtte ikke forekomme bråk. Campingvognen var
liten og nokså oval – eggeformet – og det rareste av alt, ved siden av
lydreglene, var at hele familien på seks hadde reist på ferier i Frankrike med
den i årevis. Hvordan var det mulig å bo så tett? Inne i et egg?
Grunnen til at det måtte herske stillhet, var at inne i vogna satt pappaen og
oversatte. Sommeren gikk med til å oversette franske bøker og filmer. Inne i det
lille egget ble det produsert norsk litteratur: Maigret i tåkehavnen og Maigret
og blindpassasjeren, eller Henri Charrières Papillon, Louis Ferdinand Célines
Reisen til nattens ende og Frantz Fanons Jordens fordømte.
Campingvognen tilhørte familien Amlie, og det var pappa Axel som brukte den som
kontor om sommeren. Familiemannen med de fire døtrene levde et dobbelt liv – ett
ute i solen og ved stranden, ett inne i egge-mørket, nærmest som en munk. Og der
foregikk den hemmelighetsfulle virksomheten som forvandlet fransk, engelsk og
svensk tekst – bøker og filmdialoger – til norsk.
På videregående gikk jeg naturfaglinja, og en av klassekameratene kom nesten
like tilfeldig som jeg til å ende som oversetter. Vi gikk ikke språklinja. Men
han andre, Bjørn Herrman, satte seg på et tidspunkt fore å lese Shakespeare. Det
var ikke lett, mange av stykkene fantes ikke på norsk. Han gjøv løs på
Coriolanus, utrustet seg med ordbok og lot ingen ord i teksten forbli uten
løsning. Da boka var ferdig lest, skjønte han at han hadde oversatt den. Så var
det bare å lage blankvers av ordene. «Det var i grunnen det minste problemet,»
sier Bjørn. Han var blitt oversetter.
Og det fantes andre oversettere. De fleste oversetterne jeg kjenner er blitt det
ved skjebneluner og tilfeldigheter. Ytterst få – iallfall blant de eldre av oss
– har siktet mot yrket. Noen har vært på vei mot forfatterskap, noen har gått
videre fra forlagsredigering, noen har fått tilfeldig kompetanse ved å rote seg
bort i utlandet, slik jeg gjorde. Noen har måttet ta disse jobbene fordi det er
inntektskilder som kan gjøres i ferier, om kvelden, i helgen – i tillegg til
annet slit for å sette brød på bordet. Et alternativ til å kjøre taxi.
Vi må ikke glemme de dårlige oversetterne. Hvem er de? OK; noen av oss er så
klart dårlige innimellom. Kanskje vi har sagt ja til en jobb som ikke passer vår
stil eller som ligger utenfor vår kompetanse. Kanskje vi har sagt ja til et par
jobber for mye slik at vi ikke rekker å jobbe bra. Kanskje vi har havnet i
lystig lag og ikke evner å få hjernen på plass i løpet av dagen derpå, før nye
lystige lag frister igjen. Det finnes masse unnskyldninger. Dataproblemer.
Nabokrangel. Syke mødre og barn. Unntakstilstander.
Men det finnes også dem som aldri er bra. Noen har lagt seg til så effektive
rutiner at det hele går på autopilot. Samme prosedyre for alle språk, alle
stiler, klassikere og avantgarde, sakprosa, bruksanvisninger og sentrallyrikk.
De har sett alt, prøvd alt, blitt blaserte, har begynt å mislike litteratur. De
prater om dårlige bøker – åh, alle de dårlige bøkene de må gjennom!
Det er en stor diskusjon i oversettermiljøer om det er etisk riktig å forbedre
dårlige bøker. Noen er knallharde: «Dritt inn, dritt ut». Andre er så heldige at
de slipper problemet, de kan velge blant de beste bøkene. Og noen av oss har
såpass med hellig ild i vårt ellers verdslige bryst at vi hjelper litt til der
det trengs. Det koster ikke så mye.
| 
