Men vaskedebatten var ikke død!
Cecilie Winger skrev om de økonomiske betingelsene til manusvaskere:
En språkvasker tjener 150,- pr time. Dette har jeg hentet
inn hos tre medlemsforlag i forleggerforeningen. 150 x 37,5 x 4 = én
måned. Summen er 22 500. Dividerer vi dette med 12, blir det 270 000.
En språkvasker tjener 150,- kr timen. Gjør de det? Nå har jeg ikke
vasket så veldig mange manus, men noen er det blitt. Og sant å si har
jeg aldri hørt et pip om timebetaling. Ikke min samboer heller, som
har vasket adkillig flere manus enn jeg, for alle de tre store
forlagene våre. Den betalingen det har vært snakk om har vært en
SIDEPRIS, og den har ligget mellom 13 og 18 kroner siden.
Nå kan det godt tenkes at vi er urimelig tungnemme her i huset, men
jeg tror ikke at jeg har opplevd å vaske meg gjennom mer enn 35-40
sider på en dag, og da snakker jeg ikke om dager på 7,5 timer. Skal
man først gå grundig inn i en tekst, tar det tid. Jeg vil tro at det
er noe av grunnen til at forlagene nettopp ikke betaler timepris.
Det regnestykket jeg derfor vil sette opp, ser slik ut: 40 sider x 18
kr = 720, som altså utgjør en dagslønn. Og 720 x 5 x 4 = en
måndeslønn på 14 400. Nå ser Cecilie stort på det og multipliserer
månedslønna med 12, og i mitt regnestykke blir det 172 800. Ja, jo –
kan oversettere klare seg uten ferier og fridager, så må da vaskere
kunne gjøre det samme. Redaktørene med sine usle 250 000 til 400 000
i året, har riktignok lagt inn både ferie, fridager og litt
avspassering i ny og ne, men pytt!
Med klut og kost og såpevann,
Bjørn