I mitt siste innlegg i denne tråden brukte jeg følgende som kronargument
for bruken av «de» istf. «dem» foran «som»: Ordet «de» er i
virkeligheten et påpekende pronomen – det ser man ved å oversette
setninger av denne typen til engelsk eller tysk — og påpekende
pronomen bøyes ikke i kasus.
Jeg ser nå at Bokmålsordboka anfører kasusbøyning av det påpekende
prononomet
«de» (artikkel om de, pkt. III), med bla. følgende eksempel : «dem kan
du
ta, så tar jeg disse». — Eksemplet ser tilforlatelig ut.
Problemet er at Norsk referansegrammatikk uttrykkelig sier:
«Determinativer har som kjent ikke kasusbøyning.» Dette står i § 4.1.2,
s. 321, hvor nettopp bruken av
«de» resp. «dem» foran «som» drøftes.
Hvem skal man godblunke til?
Jeg har også sjekket Finn Erik Vinjes «Riktig norsk», s. 131-32, hvor
dette
de eller dem + som-problemet er drøftet. Han for sin del
forklarer/forsvarer
bruken av «de» istf. «dem» med at «de» oppfattes som — bestemt
artikkel.
Den bøyes jo i hvert fall ikke i kjønn.
Grunnlaget for de ulike tolkningene her er vel at det i praksis er
umulig å
henføre ord «den, det, de; dem» til hver sin ordklasse alt etter
bruken.
Antagelig dreier det seg om ett og samme ord, som så hva hva
kasusbøyning i flertall angår, oppfører seg forskjellig alt etter
hvilken syntaktisk funksjon det har.
Når flertall av ordet «den», altså «de», står til en substantivfrase,
bøyes
det ikke i kasus:
(3) Jeg traff de gamle vennene mine i går
Når det står alene, bøyes det i kasus:
(4) Dem så jeg i går (med trykkksterkt «dem»)
(5) Jeg så dem i går (med trykksvakt «dem»)
I forbindelse med «som», føler man ofte at «de» står til det som kommer
etterpå, nemlig relativsetningen, og dermed bøyer man det ikke i kjønn.
(6) Jeg kjenner de som har gjort det
— «de» refererer til subjektet i relativsetningen
(7) Kontrollegen friskmelder 40 % av de han innkaller (Vårt Land)
— «de» refererer til objektet i relativsetningen
Men hva så med
(8) Jeg kjenner han som skrev det
(9) Jeg er en slektning av hun som opptrådte
Antagelig er forklaringen den samme: Man oppfatter forholdet slik at
«hun»
og «han» _står til_ relativsetningen, og bøyer derfor ikke ordene.
Det samme kan gjerne være froklaringen på at man sier og skriver
(9) Han giftet seg med hun der
(10) Så du han der?
Ordene «hun» og «han» står som en bestemmelse til «der». (Selberg har
lansert en annen forklaring, som jeg slett ikke ønsker å tilbakevise med
dette.)
Knut Johansen