Bente Klinge presenterte oss for en umulig passaje – hitsatt nedenunder. Jeg kom bort i en passasje som var umulig, nesten, men ikke helt på samme måte, i boka jeg strever med for tiden, Byatt’s «The Biographer’s Tale».
Gjengir en snutt for å vise hvordan jeg valgte å løse – eller omgå – problemet:
Ormerod Goode hadde rett i at jeg så tynn og mager ut. Han hadde brukt ordet «peaked». Et merkelig ord. Jeg lurte på hvilken opprinnelse det hadde. Den post-strukturalisten jeg hadde vært, ville ha satt pris på ordspillet Goode hadde merket, uten å se på meg, at jeg var støtt over hans manglende interesse, over at han ikke hadde bydd meg noe å drikke. Det kunne hete «piqued». Jeg slo opp «peaked» i Oxford English Dictionary. Jeg har en jeg kjøpte på salg, en kompakt utgave, altså i ett bind, men veldig stor og uhåndterlig; den kan bare leses med et forstørrelsesglass med innebygd lys, som gjør et ord til en øy i et hav av usynlig, ørliten skrift. Jeg må legge den på gulvet og lese den på alle fire. Til min skuffelse var opprinnelsen av ordet ukjent. Men det sto at det antagelig var en folkelig avledning av «peaked», som blir brukt om noe som er spisst, som toppen av et fjell eller en ås, altså et ansikt som var blitt skarpt eller magert av sykdom eller underernæring. Jeg har skarpe ansiktstrekk. Det er et ord jeg ville bruke om det «sharp.» Jeg tror også det er et ord Goode ville bruke, siden han forsker i stedsnavn og har en forkjærlighet for anglosaksisk. Men jeg tror jeg så peaked ut, ikke bare fordi jeg har skarpe trekk. I lys av det som skjedde senere er det vanskelig å huske klart hvor trøstesløs jeg følte meg da jeg spaserte av sted til Piccadilly, uten mål og med.
Jeg lurer på om ikke Bente kan gjøre noe lignende her – altså bryte illusjonen om at personene snakker (ulike varianter av) norsk, men stå åpent fram og innrømme at de faktisk snakker engelsk. — Det jeg tenker meg, er at passasjen kan omskrives ved å begynne med å si (cirka, jeg tar det ikke så nøye med detaljene):
«Tror du det kommer til å hagle,» syntes jeg hun sa.
osv. – om hagl og regn og torden og avlinger
Så må «Hail, I said» byttes ut med noe i retning av «Jeg sa ikke hagle», og så må Lusa eter hvert på en eller annen måte forklare at Crys uttaler hagle og helvete likt – som «hail». Så må teksten spinne videre på dette.
— Den tanken jeg har i bakhodet her, som en slags retteferdiggjørelse av grepet, er hvordan en NORSK forfatter i enroman på NORSK ville ha fortalt denne historien om språklige misforståelser eller tvetydigheter opplevd av romanpersonene på et annet språk, ENGELSK. En NORSK forfatter ville ikke kunne OVERSETTE disse misforståelsene og tvetydighetene til NORSK, men måtte gjengi dem på engelsk. — Derfor mener jeg at en oversetter noen ganger bør kunne gjøre det samme. Det må gjøres netthendt og ikke overforklarende, selvfølgelig. Og det er ikke noe man skal gjøre uten etter grundige overveielser, og bare unntaksvis.
(Kanskje samme løsning kunne brukes i forbindelse med «onced» and «twiced»-problemet – som jeg antar er i samme bok?)
Knut Johansen
—–Original Message—–
From: Bente Klinge
To: O-ringen
Date: Monday, June 25, 2001 8:11 PM
Subject: problem, umulig?
Denne passasjen har jeg gruet meg for lenge. Jeg tviler på at det er mulig å løse problemet her, men håper at kanskje noen har en genial idé for å hjelpe meg på vei. Prinisipielt: Hva gjør man hvis en løsning viser å være totalt umulig???
Crys trailed along behind her at a little distance. «D’you think it’s, like, going to hail?» she seemed to be asking.
Lusa glanced up at at the bits of sky she could see between trees. «No way. There aren’t any rain clouds in the sky.»
«I’m talking about hail,» the child insisted.
Lusa moved deeper into the woods, scanning limbs and the undersides of leaves with a practiced eye. «It takes a big storm to bring hail. Why do you care, anyway? You don’t have a crop in the ground.»
«Hail, I said.»
There was enough frustration in her voice to bring Lusa out of her own thoughts and make her turn around. Crys had her feet planted and was glaring at her, aggravated.
«What about hail?»
«Hail!» the child said, frankly annoyed. «Where the devil’s at.»
Lusa slowly torned over this mystery. «Are you asking me about hell?»
The child shrugged. «Just forgit it.»
«Well, I’m sorry. I guess we kind of missed our moment there to talk about the afterlife.» Crys had tromped ahead, yanking sassafras leaves off the bushes as she passed.
«I’m just curious,» Lusa said, catching up to her. «How do you tell the difference between ‘hail’ that falls from the sky and ‘hail’ where the devil is?»
Crys stopped and looked up at her, stupefied. «Duh! They’re spailed different!»
«Oh,» Lusa said. «Duh.»
Crys studied her for a moment. «Aunt Lusa, did you know you talk really funny?»
«Yeah. It’s starting to sink in.»
(Håper kursivene blir med …)
Jeg vet det er mye om å be om at noen skal denne hodepinen med meg, men jeg krysser fingrene og håper …
Bente