—–Opprinnelig melding—–
Fra: Toril Hanssen [mailto:torilha4@frisurf.no]
Sendt: 3. april 2002 01:55
Til: o-ringen@eilert.no
Emne: Problem: bibelspråklig insuffisanse og tolkingsproblem vedr. Mary
Wollstonecraft
Mary Wollstonecraft tror på nådens og kjærlighetens – sågar fornuftens Gud,
men absolutt ikke på geistligheten.
I et parti der hun svinger storslegga mot kirken og kirkens menn, for ikke
å snakke om religionsundervisningen i skolene, smetter hun inn følgende:
«What would life be without that peace which the love of God, when built on
humanity, only can impart?» Greit. Neste setning: «Every earthly affection
turns back, at intervals, to prey upon the heart that feeds it; and the
purest effusions of benevolence, often rudely damped by man, must mount as
a free-will offering to Him who gave them birth…»
1. Her ligger tolkningsproblemet mitt: er «prey upon» positivt eller
negativt for hjertet? ‘To prey upon’ i denne konteksten (og omtrent alle
andre) må forstås nærmest som en temmelig rettvinklet metaforisering av
‘animals of prey’. Selv om de dreper for å spise og overleve, går de løs på
vesener som er svakere enn seg selv, og som vi derved bør synes synd på.
Slik er det her også. Earthly passions (i.e. affections) er som utemmede
dyr, som angriper selv hånden som mater dem. Her er det godhet (hjertet) som
forkludres eller forurenses.
Men hun har problemer ikke bare med kirkens menn. Det virker på meg som om
hennes tro på en humanisme (med litt tro på Gud iblandet som nærmest en
avlat til tidens moralske kkonvensjoner) er også kastet under tvil. Hun
forsøker, virker det på meg, å finne en vei ut av menneskelig dårskap og
rot, men siden den humanismen hun mener kan berge situasjonen er faktiskt
beroende på svakelige menneskesjeler, bespist av sine egne følelser og
lidenskaper, så er det lite lys i enden av tunnelen. Selv «the purest
effusions of benevolence» – i.e., charity – er foruenset; dvs.praktisk talt
intet rent er rent, men blir forsøplet. Gavmildheten, må stiger opp til Gud
som en bønn, takksigelse, offer, hvis den klarer å slippe usett forbi
menneskene (temmelig umulig med andre ord).
Så det er nok ikke vi som må inn i hjertet og hente næring; det er vi som er
problemet for godheten og/eller våre lidenskaper. Men stakkars Mary har
viklet seg inn i en litt vanskelig situasjon. Menneskenes lidenskaper er
kilden til mye av problemene, selv godhet slipper ikke unna. Hun sier videre
i setningen at godheten/gavmildheten reflekterer (om enn aldri så svakt) Han
som er deres opphav. For Mary da, må følelser må frigjøres fra mennesket før
de kan ha håp om å være rene, men hun må også skjønne at en slik form for
neoplatonisme umulig kan virke i hennes humanistiske verdensbilde. Bråket
blir bare verre.
Hjertet tynges ikke, den fortæres (eller kan fortæres) av lidenskapene. Hun
spør megetsigende «What would life be without that peace which the love of
God, when built on humanity, alone can impart?» I moderne humanisme trenger
vi ikke Gud-komponenten, og, som sagt, det klinger motsetningfylt når Mary
snakker om en Guds kjærlighet bygget på menneskeheten. Hun vil ha en ren
menneskehet, som umulig kan finnes. Hennes problem er hennes humanisme.
Er det hjertet som tidvis tynges, slik at vi av den grunn trenger den fred
bare kjærlighet til Gud kan gi, eller må vi av og til innom kilden og hente
ny næring??
2. Min bibelspråklige utilstrekkelighet: «The purest effusions of
benevolence»: Jeg har veldig lite lyst til å bruke «utgytelser», som vel
har en noe annen valør i dag enn det dette innebærer. Kan noen hjelpe en
trengende? Ville ikke brydd meg så mye om en bokstavelig oversettelse av
«effusions». Hun mener ‘manifestations of’, altså «uttrykk for» heller enn
utgytelser. En kvinne av Marys språkbegavelse og litterære kvaliteter bruker
ord slik, i min mening, de bør brukes, dvs, hun utvider deres semantisk
fleksibilitet (eller bryter ned deres fasthet i normal bruk), så tillater
hun seg å bruker dem litt «off centre», altså lite bokstavelig. Stol på
innstinktet, sier jeg, ikke ordboken, om jeg tør ytre noe jeg merker i norsk
språklig praksis (og middlemådig engelsk praksis og for den saks skyld).
3. Om den heslige religionsundervisningen sier hun at religionen bare
«assumes a ludicrous cast, that serves to point a pun. For, in fact, most
of the good stories and smart things which enliven the spirits that have
been concentrated at whist, are manufactured out of the incidents to which
the very men labour to give a droll turn who countenance the abuse to live
on the spoil.» Jeg lurer først på om det er regligionsundervisning i seg
selv som er hennes ærende her eller heller regligionspraksisen som foregikk
på kostskoler, som gjennomsyret hele hverdagen.. Jeg tror hun taler om den
måten religion fremstilles på ved den måten den praktiseres på slike skoler.
Disse skoler skulle jo produsere landets styrende elite etterhvert. Og
elitens moralske fibrer får passet sitt påskrevet her (hvis det går an å
påskrive passet til en moralsk fiber). De mynter virkelig oppmuntrende
historier om hvorledes de lurer systemet. Er det dårlig samvittighet som
gjør at de «make light of it»? Uansett, de tåler så inderlig vel den urett
de har begått selv. Og Mary gjør en uimotsåelige Arnulf -etterligning her,
avant la lettre.
hilsen Chris, like før Ole Lukkøye får lov å begynne på nattskiftet.