Jon R. skrev:
Men dette med grenseoppganger for radikalitet, det som jeg annetsteds
har kalt «vannskilleproblematikken», er noe jeg gjerne skulle sett at
vi drøftet på en bred og dyp måte i vårt forum – der vi f eks samlet
inn ulike tvilstilfeller og kommenterte dem gjensidig. Nettopp slike
ting som hvorvidt det er noen nødvendig sammenheng mellom diftonger
(bein/sein), «lagde/krevde»-imperfektum og a-endinger/elser. For ikke
å snakke om min yndlingskvale – samskrivelser/inger
Jons innlegg avfødte følgende utgydelser – eller fornuftens ord – fra min
side, som jeg hermed hitsetter.
Jeg begynner å få en følelse av at den «vannskilleproblematikken» Jon R.
hentyder til, er sterkt overdrevet som problem, så lenge man holder seg
innenfor det spekteret jeg vil kalle «det alminnelige bokspråk», altså det
man vanligvis ser og har sett f.eks. de siste 20-30 årene i norsk og
oversatt litteratur, skjønn- og generell, og i aviser som Aftenposten,
Dagbladet, VG og Dagsavisen (sportssidene inklusive).
Normeringen av nevnte språkspektrum finner man godt dekket i Guttu: Norsk
ordbok, selv om det er litt lavt under taket der på noen punkter (for få
substantiver er oppført med valgfri -en/-a, sjekk f.eks. bok, klokke, grind,
men jfr. Innledningens pkt. 4.2.5, om ord som kan være både en-ord og a-ord,
hvor det åpnes for større bredde).
Problemet med Tanum og Bokmålsordboka (heretter T/B) er at de oppfører en
rekke ordformer og bøyningsformer som faktisk IKKE er i bruk i det
alminnelige bokspråk, uten at brukeren kan se hvilke former som er
avstikkende og hvilke som er normale. Samtidig er en hel rekke former som er
foretrukket, eller i hvert fall akseptert, i språksamfunnet, fraværende.
Begge bøkene er nyttige til mange ting, men de gir ingen god veiledning for
seriøse skrivende mennesker, som f.eks. oss oversettere. Dette må alle
vaskere få inn i hodet: Tanum er ingen autoritet, hvis du ikke kan din
Guttu, må du lære deg den NÅ! (Kanskje dette også gjelder oversettere.)
Noen få (ekstreme? mulig det, mulig det) eks. på T/Bs ubrukelighet:
1. atspre, atspredelse – eneform i T/B, men særdeles tvilsom i seriøse
sammenhenger. Jfr. deltaker, mottager, finnes ikke i T/B, men er like fullt
brukt.
2. lage [-a] v1 el. v3. Denne kryptiske anførselen (i B) betyr følgende:
—- Man kan skrive å lage eller å laga (hm!) og bøye det (1) lage, laget,
laget el. (2) laga, laga (Ååå?) el. (3) lagde, lagd (Å?). — I seriøs
sammenheng er (1) det eneste brukbare.
3. kontor n3. Denne anførselen (i B) betyr at man kan bøye ordet et kontor –
tre kontor (hm! Kan man det?), el. et kontor – tre kontorer (den er grei!),
og de kontora (Å?) el. de kontorene. T skriver det mer forståelig:
kontor, -et; – el. -er, -a el. -ene. Det betyr det samme.
4. kuvøse f1 el. m1 — i B, betyr at man kan skrive kuvøsa (Å?), ei (lita)
kuvøse (Å?) eller kuvøsen, en (liten) kuvøse. Tilsvarende med plattform f1
el. m1.
5. bli, blei (Nå!) el. bli el. vart (Ååå?, artig) , blitt T.
6. det samme med bryte, braut el. brøt, brutt
7. egen adj -, eget, egne el. eigen eiga, eige, eigne (B) — egen adj. n.
eget; fl. egne el. eigen, adj. n eige; fl. eigne (T) [T har visst glemt
eiga] — no further comments, selv om det er særdeles interessant. Hvis
formen eiga faktisk hadde hvert i bruk, ville det vært ikke bare ETT adj.
(lita), men TO som kongruerte i hunkjønn (som ble styrt av ei og -a).
8. lærer m2 (B) betyr bøyning lærer, læreren, lærere el. lærerer (Å!),
lærerne
9. grein (hm!) el. gren, -a (Nå! Kan det oven i kjøpet hete grena?)
el. -en; -er, -ene (greit) — T — (B, på sin kryptiske måte: gren el.
grein f1 el. m1)
Misforstå meg ikke. Jeg mener ikke det er noen skandale at de nevnte
avvikende formene er oppført i T/B – de er greie (om enn utilstrekkelige) å
ha for en lærer som skal rette skolestiler skrevet av unger som skriver med
hvert sitt nebb. Men man finner dem altså ikke i det alminnelige bokspråk
(definert ovenfor).
Hvis det er noe som er vannskilleformer, så er det de settene jeg har
eksemplifisert her, med diverse eksklamasjoner, som burde vært utviklet
videre, men nok er nok.
Bruker man noen av disse settene konsekvent i en tekst eller deler av en
tekst, oppstår det valgslektskap (affiniter) av radikal art: Skriver man
f.eks. blei og greina, følger antagelig kuvøsa, plattforma, lagde, to kontor
og kanskje braut (nei forresten), tida, ei bok, korg-korga, ei lita stue, mi
plattform (?) og lignende med på lasset.
Holder man seg borte fra disse avvikende formene (og det gjør man vel, i
praksis), befinner man seg på en grei og trygg plass innenfor det
alminnelige bokspråk. Da er det den opplyste eller sikre personlige – og
løpende (jeg mener alt etter variasjonene i stilnivået) – stilfølelsen som
bestemmer om man vil skrive sen eller sein, ben eller bein, idag eller i
dag, verken eller hverken. Det er ikke noe bordet fanger her.
I en normal tekst skrevet på det alminnelige bokspråk kan man velge å bruke
a-former av såkalte feminine substantiver ut fra gehør, uten dermed å føle
seg tvunget til f.eks. å la dem styre ei eller lita eller mi eller si utenom
akkurat når det måtte høve. — Det er ikke nødvendigvis noe valgslektskap
mellom boka og grinda på den ene siden og ei bok, boka mi og lagde eller to
kontor. Tvert imot. — Man kan godt skrive krevde og mage uten at det på sin
side fremtvinger boka eller grinda. Har man funnet det på sin plass å skrive
have og krave, utelukker ikke det lia og røya, som på sin side ikke
nødvendigvis fremtvinger silda eller myra, enn si deltaker eller brokkoli.
Krever teksten syvogtyve (mange av mine tekster krever det), er ikke dermed
kua eller for den saks skyld lua utelukket. (Klokka og syv er kanskje verre,
men ingen forbrytelse.)
Det jeg prøver å si her, er at det alminnelige bokspråk er et kontinuum, der
man dels må pukke på sin personlige plass, dels finne ut hvor den aktuelle
tekst eller tekstsekvens hører hjemme. Innenfor dette kontinuum er det
stilfølelsen – den personlige (f.eks.: jeg skriver faen ta meg ikke hverken
uten h, jeg synes i hjel i to ord er idiot, jeg skriver ikke toogtyve selv i
en Kierkegaard-oversettelse [vedkommende er ikke meg!], jeg har ikke sans
for vestkantdamer og skriver for pokker boka, jeg lærte norsk av å lese
masse gode bøker, og skriver ikke lagde, men krevde er greit for meg) —
og den løpende (her må det stå grinda, konen, gutta, kjerringa, silda,
juleribben, tjuesju, syvogtredve, plattforma, jenta mi, piken, gørra) som
avgjør — uten at bordet nødvendigvis fanger, hvis man ikke selv velger å la
bordet fange, for virkningens skyld.
Da velger man etter beste skjønn innenfor nevnte spektrum – det alminnelige
bokspråk. Det er jo det som er halve moroa, også kalt utfordringen: En
oversettelse av en bok av XX og YY og ZZ og ÆÆ skrevet i eller omhandlende
år 17ditten, 18datten, 19ditten og 20datten oversatt av oversetter NN, kan
jo ikke ha samme bøyningsformer og ordformer og den slags over hele linja.
Først hvis man velger å bruke de avvikende formene anført i T/B, fanger
bordet. Hvilke det er, og hva for et bord, er antydet ovenfor. DER går
vannskillet, resten er samme basseng.
Knut Johansen
Forresten: Jon R. spurte også:
Hvordan bør en slik debatt organiseres?
Kanskje Oversetterforeningens seminarkomite bør utfordres til å ta det store
skritt. To innledere, med hvert sitt synspunkt, gruppearbeider og
oppsummering i plenum etter klokka/klokken 12. I år eller neste år.