Som en ikke-nordmann (fremdeles) synes jeg at ditt fjerde alternativ virker
best og lyder best. Jeg synes villtuss og haugvett osv. høres flott ut. Det
er godt å si dem rent fysisk. Det vesentlige er å overføre den keltiske
‘ånden’ slik at det blir gripende for de små leserne, ikke å gi dem en
innføring i keltiske sagn og myter.
Men andre her på ringen må tre til med forslag til alven Kobold
Chris
—–Opprinnelig melding—–
Fra: Morten Hansen [mailto:morten.hansen@ilf-stud.uio.no]
Sendt: 22. februar 2002 12:17
Til: O-ringen@eilert.no
Emne: O-ringen, problem, goblins, tusser og andre underjordiske
En lang melding denne gangen, men jeg håper noen holder ut helt til
slutten. Enda et problem i Robin Jarvis’ barnebok «Thorn Ogres of Hagwood».
Denne gangen går det på tilnærmingsmåte like mye som på konkrete ord.
I boka forekommer ordene «kluries», «bogles», «goblins», «spriggans» og
«Redcaps». Alle disse er varianter av tusser, vetter og lignende vesener i
keltisk/britisk folketro — små, skumle og i utgangspunktet underjordiske.
(«Kluries» har jeg ikke funnet noe sted, verken i ordbøker eller på nettet,
men det må være en variant av cluricauns, som er i slekt med de mer
velkjente leprechauns.) Til sammen utgjør de hæren og tjenerne til de
underjordiskes dronning.
Hva gjør jeg med disse ordene i oversettelsen? Det hører med til historien
at forfatteren bruker mange elementer fra keltisk mytologi ellers i boka
også: F.eks. dukker navn og motiver fra den walisiske fortellingen
Mabinogion opp (bl.a. Rhiannon Rigantona, dronningen). Jeg har minst 5
valg, men hvilket er best?
1) Beholde de engelske ordene. Uheldig i en barnebok, synes jeg, både fordi
engelske ord vil stikke seg ut i en ellers norsk tekst og fordi de færreste
norske barn (eller voksne, for den saks skyld!) vil forstå såpass spesielle
engelske ord. Dessuten blir bøyde former noe uelegante: sprigganer,
gobliner, bogler osv.
2) Beholde de engelske ordene, men på en eller annen måte fornorske
stavemåten litt.
3) Bruke navn på vesener fra heilnorsk folketro isteden: vette, tuss(e),
nisse osv. Kanskje litt drastisk, og å transplantere det hele til Norge
saboterer de keltiske referansene, som er et slags gjennomgangstema i boka.
4) Finne på nye ord med utgangspunkt i norske: noe à la villtuss,
villvette, blågnom (pga. blå hud), haugnisse osv.
5) En kombinasjon av 1/2 og 3: noe à la sprigganvette, bogeltuss,
boglevette, klurignom o.l. (Dette er ikke gjennomtenkte og finpussede
eksempler.) Beholder til en viss grad de opprinnelige ordene, samtidig som
de norske elementene gir visse kjente referanser.
Noen som har synspunkter og innspill?
Videre bruker forfatteren ordet «pucca» om en dverglignende skapning.
«Pucca» er en variant av gammelengelsk «puca» og er beslektet med det
walisiske «pwca» og de engelske ordene «pouk» og «puck» (jf. Puck i «A
Midsummer Night’s Dream»). «Puck» har to hovedbetydninger: 1) en djevel,
ond ånd eller den bibelske Djevelen, 2) en variant av de underjordiske
vesenene nevnt ovenfor, men mer vennligsinnet (i hvert fall i denne boka).
Her er nr. 2 den aktuelle betydningen. Hva gjør jeg i oversettelsen? Vi
finner igjen ordet i det norske «puke», men det har så vidt jeg vet kun én
betydning, djevelen, og det passer ikke. «Puccaen» ser ikke pent ut (?).
«Dverg» blir for ordinært. Jeg har vurdert å bruke «kobold» isteden; det er
navnet på en underjordisk, dverglignende figur i tysk folketro, og
forfatteren har fortalt meg at han faktisk vurderte å bruke det selv, før
han bestemte seg for «pucca». Men da blir den keltiske/britiske referansen
borte. «Puccadverg», «pukedverg», «pukkadverg»??
Tussete i Røyken,
Morten