Takk til Ole Michael Selberg for fortjenstfull utredning om den ubredte
og ganske alminnelige bruken av alogiske nominativformer av pronomener
foran relativsetninger.
At dette er noe som ikke bare forekommer i de tilfellene hvor pronomenet
er (underforstått) subjekt i relativsetningen, bekreftes av et par
eksempler hentet fra Norsk referansegrammatikk, § 4.1.2:
(1) Hun hadde mange venninner, men de hun hadde, var hun nært knyttet
til (Arbeiderbladet)
(2) Kontrollegen friskmelder 40 % av de han innkaller (Vårt Land)
En litt annen type eksempel:
(3) Men de virkelige følelsene hun nå hadde for ham, de måtte hun skjule
(Solstad)
I disse eksemplene er det lettest å forklare bruken av «de» med at det
dreier seg om et påpekende, ikke et personlig pronomen — altså
flertall av _den_, ikke av _han, hun_. Hvis det er slik det henger
sammen, er det faktisk feil å skrive «dem». På norsk bøyes ikke
flertallsformen av det påpekende pronomenet «de» i kjønn. — Men
forklaringen lar seg i hvert fall ikke anvende på et eksempel som:
(4) Kanskje ikke så rart at han noen år senere giftet seg med hun som er
blitt kalt Norges eneste levende såpeopera (Klassekampen 1994)
Det kan også være verdt å se på eksempler som går den andre veien, med
bruk av akkusativ der man kunne ha forventet nominativ:
(5) Dem vi møter, er eldre mennesker
(6) Men dem det angår, synes det (Solstad)
I disse to siste eksemplene er det åpenbart at det er pronomenets
funksjon i hovedsetningen som bestemmer valget av kasus. I de øvrige
eksemplene later det til at det er pronomenets funksjon i leddsetningen
som bestemmer valget av kasus. – I praktisk språkbruk er det altså
åpenbart en valgmulighet her, uansett hva en preskriptiv grammatikk
basert på noe så irrelevant som logikk måtte foreskrive.
Knut Johansen