Kyrre spurte:
«Har noen et godt forslag til norsk begrep for _bonding_ — altså dette
å
knytte sterke bånd til et annet menneske (i dette tilfelle mor–barn).
Vi
holder på med en faktabok om foreldre og barn de seks første leveårene
og
klarer ikke å finne noe kortfattet begrep. Man kan alltid redde seg i
land
ved mer omstendelige ordvalg, men det blir så omfangsrikt.»
Jeg svarer:
Her tror jeg ikke det er lurt å ta noen snarveier. Antagelig må man
følge den gode gamle teknikken med å ringe en faginstans innen, i dette
tilfellet, barnepsykologien og si: Unnskyld, jeg er oversetter, kan jeg
få snakke med en … psykolog?
Etter hva jeg har kunnet bringe på det rene (min kilde er Sarah Hrdy:
Mother Nature, kap. 22, Of Human Bondage), brukes «bonding» bl.a. som
betegnelse på en sterkt omdiskutert (og nå stort sett forkjetret) teori
om at det finnes en forholdsvis kortvarig kritisk periode like etter
fødselen da menneskemoren må «bond» med (ved å å ha kroppskontakt
med)babyen sin for at hun i det hele tatt skal bli glad i den. — Det
dreier seg altså om en slags omvendt pregningsteori (a la Lorenz og hans
berømte andunger). — Hvis forfatteren forholder seg kritisk eller
diskuterende til «bonding» i teksten, er det antagelig denne betydningen
vedkommende har in mente. — Hva norske
barnepsykologer/utviklingspsykologer kaller dette, aner jeg ikke. —–
På den annen side kan «bonding» sikkert også brukes i en mindre presis
betydning, om at moren (og faren) må knytte bånd til ungen sin, sørge
for at den ikke føler seg forlatt og sviktet etc. — Om det er slik
uttrykket er brukt i angj. bok, vil en fagperson sikkert raskt kunne
avgjøre ved å bli presentert for litt kontekst. (Hva fagmiljøet i Norge
kaller dette mindre presise begrepet, vet jeg heller ikke.)
Ikke mye hjelp å få herfra, altså.
Hilsen Knut Johansen