Mye klokt har kommet om denne saken, bla. om å skrive kort og så å si på
fastende hjerte. Likevel er det ikke garantert at du får innlegget på trykk.
Jeg kan bidra med en underlig frustrerende opplevelse fra det organ som har
vært mest fremme i denne sammenhengen her. Prøvde å påpeke at anmelderen tok
feil i fakta, skrev så saklig som råd er (men klarte ikke å avholde meg fra
ironi/sarkasme, mea culpa). Muligens fordi anmelderen er en vel ansett og
fast ansatt journalist i samme organ, ble innlegget refusert (riktignok uten
refusjonsbrev av noen art). Jeg tror det havnet hos debatt-redaktøren, ikke
i kulturredaksjonen.
I ettertid har det slått meg at sarkasme kanskje ikke er et velkomment
stilgrep når det retter seg mot avisens medarbeider. Det ser for mye ut som
et motangrep (Hege var inne på hevntanker, eller var det revansj. Lett å
kjenne seg igjen i dette.).
Altså to ting: kontakt kulturredaksjonen. Undertrykk hevnlysten.
Og så tredje ting: ikke glem at Sandnes har sort belte.
Lykke til!
See you in the headlines,
Tom
————————————–
Tom Lotherington
21 92 97 90 – 971 861 48 – 23 10 37 84
—–Opprinnelig melding—–
Fra: Jon Rognlien [mailto:jon.rognlien@kri.uio.no]
Sendt: 29. januar 2002 13:52
Til: o-ringen@eilert.no
Emne: Re: KRITIKK: hvordan takle den
Hei Hege!
Husk at kritikeren også bare er et menneske – og i Cathrine Sandnes’
tilfelle, for et menneske! – og har behov for å hevde seg, braute, hovere, –
kall det hva du vil.
Altså – en kritikk er bare delvis en beretning om den boken som kritiseres
og evt oversettelsen, den er like så mye en beretning om kritikeren selv,
dennes lesemetode, dennes selvbilde, osv osv.
Jeg synes det er bra hvis vi oversettere reagerer når kritikerne er på
jordet – slik Kari Bolstad så forbilledlig nettopp gjorde det. Det bør være
en konstant strøm av motkritikk fra vår side, slik at avisredaksjonene og
kritikerne vil skjerpe fokus og la pisspratet bli igjen på doveggene.
Mitt tips, dersom du vil skrive en kommentar: Skriv den kort. Superkort.
Da er du garantert å få den inn med det samme.
Fuerza!
j
At 13:29 29.01.2002 +0100, you wrote:
Hei!
Hundset og tråkket på. Misforstått. Skal jeg ta kvelden med det samme?
Skal jeg sette ut i live mine (til dels uhyrlige) planer om REVANSJ? Skal
jeg rolig ta innover meg det av kritikken jeg synes det er noe i og så heve
meg over USAKLIGHETENE i den?
I det hele tatt: Hvordan takler man kritikk?
Isak, er det ikke du som har et kritikk-prosjekt på gang? (Undersøkelse
av hvordan oversettelser kritiseres?)
Leser de egentlig originalen? I dette tilfelle virker det ikke slik.
Jeg fikk altså det glatte lag i gårsdagens Aftenposten for min
oversettelse av «Gents», på norsk «Herrer». (En STRÅLENDE bok, etter min
mening.)
Cathrine Sandnes, som ikke liker boken, sier at jeg «gjerne velger
lettvinte løsninger» uten å si HVILKE disse er. (Det synes jeg er lettvint
av henne!).
Sitat: «Der slangen i originalen skaper en muntlig tone og et høyt
tempo, fremstår den norske utgaven snarere som et voksent menneskes
mislykkede forsøk på å etterligne det man tror er ungsomssjargong.»
Det FINNES IKKE SLANG i originalen! Den har JAMAIKANSK DIALEKT eller
altså en såkalt «new English» i dialogene, og jeg valgte etter NØYE
OVERVEIELSER å la dette «gå tapt», altså omskrive til et «vanlig» standard
norsk (UTEN SLANG, fordi det ikke finnes slang i originalen), nettopp fordi
de jamaikanske VOKSNE mennene i boken snakker «STANDARD JAMAIKANSK». Dette
valget nevner hun ikke med et ord, enda det er temmelig påfallende — hvis
man da har lest originalen.
Jeg aner ikke hva hun sikter til når hun snakker om ungsomssjargong. Kan
det være enkelte apostroffer her og der hun sikter til?
Ungdomssjargong? Jeg KAN jo ikke ungdomssjargong engang!!
Dette er kaotisk – ganske påvirket av min sårede ære… Men jeg sender
det ut likevel. Hjeeeeeelp!
Trøst? Eksempler fra lignende opplevelser? Råd? (Jeg har allerede prøvd
fysiske utskjeielser og telefonterapi med redaktøren — nå prøver jeg
dette.)
Hulk,
Hege H