Dette ser svært interessant ut. Når eg tenkjer på transitivt/intransitivt, må eg vedgå at det delvis er semantiske tilhøve eg ser for meg – kanskje er det noko à la trajektoromgrepet som ligg (eller burde liggja) under. Elles tykkjer eg du, Knut, bind deg svært fort til å måtta forklåra ein delvis tilfeldig «usus» som noko essensielt (skulle ikkje tru du var gouldianar, men erkeadaptasjonist, panglossianar og platonikar på ein gong (intern 😉 ). Eg trur nok ofte standardmålsgrammatikk handlar om historiske overgangar og geografisk variasjon som har stivna og er eit kompromiss mellom mangfelde vanar – og at semantikken styrer snart her, snart der, formelle tilhøve likeins osb.
Men når det gjeld å finna/laga eit system i sakene, er du berre konge! Eg har ikkje anna å koma med enn eit spørsmål: Kva er den beste og mest oversynlege grammatikkboka du har? Eg vil ha ei med alle dei gilde termane eg ikkje lærde på skulen (base, trajektor osb.). Men ikkje noko som – à la Chomsky – vert revidert annakvart år, det må vera eit analyseapparat som har tolt minst ti års tann!
Beste helsing
Bård
P.S.
Eg har fått masse tilbakemeldingar om at eg sende ut ein ekkel makk i går (WORM_KLEZ.H alias W32./Klez.H.Worm). Svært merkeleg, då eg aldri opnar vedlegg som ikkje er avtalte på førehand. Vonar ingen er infisert!
Original Message —–
From: Knut Johansen
To: O-ringen
Sent: Wednesday, November 13, 2002 11:42 PM
Subject: DEEP GRAMMAR. strakte seg / strakk seg
Gode venner,
Ære være Bård Eskeland for å forsøke å komme et skritt nærmere «strekke-strakte/strakk»-gåten (i et innlegg sendt i dag morges).
Bård forsøker å arbeide videre med ideen om transitive og intransitive, resp. svake og sterke verb for å få grep om parverb-fenomenet i norsk, noe som jo er det tradisjonelle grepet. Men personlig tror jeg man må gå andre veier for å få grep om denne saken, altså gjøre seg bevisst om hva problemet består i. Det nedenstående er et uttrykk for hvordan jeg for tiden tror komplekset bør betraktes. Jeg holder meg til riksmål/bokmål.
Notatet sendes ut i HTML, fordi jeg har behov for både halvfet og kursiv. Jeg tror ikke jeg behøver å si at det først og fremst er myntet på lesere som har tålmodighet til å følge et lengre og ennå nokså uferdig grammatisk resonnement. Men for øvrig tror jeg nok at en god del av iakttagelsene kan ha almen interesse.
PARVERB I NORSK,
med spesielt henblikk på strekke, strakte ~ strekke, strakt
1.1 Forsøk på definisjon
Parverb er verb som 1) ligner hverandre i form og betydning, men har ulik funksjon, og 2) som bøyes etter ulike bøyningsmønstre alt etter funksjon.
Eksempler:
(a) legge (la, lagt) ~ ligge (lå, ligget) | sette (satte, satt) ~ sitte (satt, sittet)
(b) brenne (brente, brent) ~ brenne (brant, brent) | rekke (rakte, rakt) ~ rekke (rakk, rukket) | slenge (slengte, slengt) ~ slenge (slang, slengt) | strekke (strakte, strakt el. strukket) ~ strekke (strakk, strukket)
De verbene som står foran ~-tegnet kalles svake, de bak samme tegn sterke. Jeg skal ikke bruke disse betegnelsene i det følgende, men holde meg til eksepler.
1.2. Uproblematiske parverb
De parverbene jeg har anført under gruppe (a), er nok uproblematiske for folk som skriver rimelig mye. Grunnen til dette er rimeligvis at ‘grunnformene’ (infinitivsformene) er ulike, slik at de bøyde formene i bøyningsformene kan relateres til grunnformen en for en.
Hvordan disse ordene skal brukes og hvorfor de skiller seg fra hverandre trenger vi derfor ingen pedagogisk forklaring på. Det kommer av seg selv.
Men det er nettopp ved disse ordene det er lettest å se hva parverb er.
(1) legge, sette: Kari la boka på bordet | Kari satte katten i buret
(2) ligge, sitte: Boka ligger på sofaen | Katten sitter i buret
Grammatikerne vil så si at (1) er eksempler på transitive verb, mens (2) er eksempler på intransitive. Dette er begreper som bare sier noe om formelle forhold — om verbene tar eller ikke tar objekt.
Her skal vi heller forsøke å se setningene for oss utspilt som scener med aktører, som i hvert fall er et hakk mer konkret.
I eksemplene med legge, sette er Kari en aktør som foretar seg noe (legger, setter) med noe (boka, katten), slik at dette noe (boka, katten) blir flyttet til et annet sted (bordet, buret).
I eksemplene med ligge, sitte er det ingen eller ingenting som foretar seg noe. Det som beskrives, er bare hvor noe befinner seg. Dette noe er «boka» og «katten», som befinner seg hhv. på bordet og i buret. Slik sett spiller «boka» og «katten» noenlunde samme rolle i begge eksempelsettene: De uttrykker det som hhv. flyttes på og som er blitt flyttet til eller er kommet til et sted.
Jeg blir nødt å bruke en fagterm om denne sistnevnte rollen, og velger ordet trajektor. (Det burde være en noenlunde gjennomsiktig betegnelse hvis man tenker på engelsk «trajectory», som f.eks. brukes om et prosjektils bane; trajektor blir da å oppfatte som prosjektilet som beveger seg i banen. Hva jeg bruker ordet til, vil fremgå nærmere etter hvert.)
Det er i og for seg ikke noe vanskelig å si hvilke setningsledd «boka» og «katten» er i eks. (1) og eks. (2), så derfor skal si det uten videre kommentarer: I (1) er de objekt, i (2) er de subjekt.
Det vi kan konkludere så langt, er at vi bruker «legge, sette» når vi vil at trajektor skal være objekt, men «ligge, sitte» når vi vil at trajektor skal være subjekt.
— Vanskelig måte å si det på? Kanskje det, men hvis man prøver å se for seg scenene en gang til, burde det ikke være helt umulig. Vi kjører dem derfor i reprise, med litt mer forklaring:
(1) trajektor som objekt: legge, sette. Kari la boka på bordet; Kari satte katten i buret
(2) trajektor som subjekt: ligge, sitte. Boka ligger på sofaen; Katten sitter i buret
Begrepet trajektor vil etter hvert vise seg å være til hjelp for å forklare visse fenomener ved valg av parverb som den tradisjonelle analysen med grunnlag i transitive/intransitive verb kommer til kort overfor.
1.3. Problematiske parverb
1.3.1 Kjennetegn ved problematiske parverb
De parverbene som volder større eller mindre problemer for oss som skriver, er den typen jeg har listet opp under (b), se ovenfor. Det karakteristiske ved dem er at grunnformen i hvert par er den samme, og ofte ikke bare grunnformen, men også andre bøyningsformer. Det eneste stedet de gjennomgående skiller seg klart fra hverandre på, er i fortidsformen: brente ~ brant, slengte ~ slang, rakte ~ rakt, strakte ~ strakk.
I praksis kan det se ut til at dette ene skillet ikke er nok til at språkbrukerne holder disse ordene fra hverandre parvis. Det er derfor Jon Rognlien og vi andre kan bli usikre på om det skal hete «en stor slette som strakk el. strakte seg helt bort til klippene», og mange lignende ting. Språkbruken blir vaklende.
At språkbruken ved slike ord er vaklende, registreres av en ikke-normativ ordbok som Norsk Riksmålsordbok, som skriver om f.eks. «slenge»: «i bet. A mest slang, i bet. B mest slengte.» Lignende kommentarer har NRO ved mange av disse parverbene, se f.eks. under «brenne» og også under «strekke», som er vårt hovedtema her.
1.3.2 Normering av problematiske parverb
Våre utmerkede normative ordbøker, f.eks. Guttu: Norsk ordbok, Bokmålsordboka og Nynorskordboka, går en annen vei enn NRO: De tilrår eller foreskriver bruk av den ene eller andre bøyningen etter hvilken funksjon ordet har, stort sett etter mønster fra de uproblematiske parverbene. Tilrådingen og foreskrivnigen foregår ved oppstilling av eksempler.
Dermed får vi etter min analyse følgende underliggende normering, som trenede skrivere kanskje ikke har noe problem med:
(3) trajektor som objekt: brenne, brente. Kari brente opp boka
(4) trajektor som subjekt: brenne, brant. Boka brant opp
Her er det kanskje et drøyt stykke å kalle «boka» i (3) og (4) trajektor, men det lar seg gjøre hvis vi ikke legger altfor mye vekt på ordets opprinnelige mening, men bruker det teknisk:
Det er «boka» det skjer noe med, som undergår en forandring, både i (3) og (4). «Boka» foretar seg slett ikke noe i (3) hvor den er objekt, og heller ikke i (4), hvor den er subjekt. Følgelig kaller vi den altså trajektor.
Dermed kan vi si at «brente» brukes når subjektet som utfører handlingen er nevnt («Kari»), mens trajektor, altså det som utsettes for handlingen, nevnes som objekt («boka»). — Omvendt bruker vi «brant» når trajektor er subjekt.
Dette er naturligvis helt i tråd med det vi kom fram til i analysen av (1) og (2) ovenfor.
De andre ‘problematiske parverbene’ reguleres på samme måte av normgiverne, jfr.:
(5) rekke, rakte. Kari rakte opp hånden
(6) rekke, rakk: Peter rakk meg bare til skulderen
I (5) foretar Kari som den handlende instans seg noe med noe (hånden), som dermed blir flyttet på (trajektor).
I (6) foretar ikke Peter seg noe, hverken med «meg» eller med «skulderen». Peter blir betraktet som en slags statisk trajektor, hvis posisjon bestemmes i forhold til noe.
Eks. (6) er viktig her, fordi det viser at det avgjørende ikke er om verbet er transitivt eller intransitivt — altså om det tar objekt eller ikke. I (4) er «meg» formelt sett objekt (eller noe i den dur), men siden Peter er trajektor, ikke den handlende instans, er det «rakk» som blir den riktige formen her.
Det samme fremgår av eksempler som
(7) Vi rakk heldigvis toget | Rakk dere ikke forestillingen?
som formelt sett har et slags objekt (toget, forestillingen), men hvor «vi» og «dere» etter meningen nærmest er å oppfatte som trajektor. «Rakk» er det eneste mulige
valget, og ovenstående kan være forklaringen på dette.
1.3.3 Parverbene strekke, strakte ~ strekke, strakk
(8a) strekke, strakk: Grøten strakk ikke til
(8b) strekke, strakk: Tauet strakk seg under påkjenningen
(9a) strekke, strakte: Kari strakte ut armen
(9b) strekke, strakte: Per strakte seg og gjespet
(9c) strekke, strakte: Møtet strakte seg over en uke
(9d) strekke, strakte: en stor slette som strakte seg nesten helt bort til klippene
1.3.3.1 Verbet strekke, strakk
Vi begynner med verbet strekke, strakk.
(8a) «Grøten strakk ikke til» er uproblematisk. Analogien til (4) «boka brant opp» er åpenbar. «Grøten» kan ikke være annet enn trajektor, og dermed velges «strakk» i stedet for «strakte», akkurat som «brant» velges i stedet for «brente».
Men hva så med (8b) «Tauet strakk seg under påkjenningen», hvor «strakk» formelt sett har et objekt (seg), og dermed burde vært regnet som transitivt og gitt «strakte» ut fra den regelen. (Normeringen i nynorsk er da faktisk også «strekte»: tøyet, tauet strekte seg, se Nynorskordboka under «strekkje».)
Det som må ha avgjort valget for riksmåls/bokmåls-normgiverne, er det forholdet vi har drøftet hele veien, nemlig at «tauet» ikke foretar seg noe, men er trajektor, det som blir utsatt for en forandring (pga. «påkjenningen»).
Ordet «seg» innehar rimeligvis samme rolle som «tauet», og er antagelig bare med for å markere at det foregår en forandring inne i trajektoren. (Dersom man godtar riksmålsnormeringen av «brekke seg» = «(ville) kaste opp», har man en analogi: «Ola brakk seg». Se Guttu underc»brekke». — Jeg har også en følelse av at vi helst ville si/skrive «Det blir ikke noe kake til kaffen i dag. Kringla brant seg for meg», og hvis det er riktig, har vi nok en analogi.)
1.3.3.2 Verbet strekke, strakte
(9a) «Kari strakte ut armen» og (9b) «Peter strakte seg og gjespet» uttrykker åpenbart også scener hvor «Kari» og «Peter» er den handlende, villende instans. Trajektor i (9a) er «armen», i (9b) «seg» (identisk med Peter). Disse trajektorene er objekter.
Analogien med (3a) «Kari brente opp boka» og et eksempel som vi ikke har drøftet spesielt her, «Katten brente seg på grøten», er åpenbar, og eksemplene kan betraktes som uproblematiske.
— Men så kommer vi til (9c) «Møtet strakte seg over en uke» og (9d) «en stor slette som strakte seg nesten helt bort til klippene»
Etter Guttu: Norsk ordbok å dømme er disse formuleringene i samsvar med normen, og Guttu er åpenbart ikke alene om å mene det, det har vi sett av diskusjonen her på O-ringen.
Når normgiverne velger «strakte» i (9c) og (9d), må det nok, ut fra alt det vi har sett til nå, skyldes at «møtet» i (9c) og «en stor slette» i (9d) blir tildelt rollen som handlende instans. Dette er avgjort ikke innlysende. Hvordan kan et møte og en stor slette bli oppfattet som aktører, handlende instanser?
For å finne en mulig forklaring må vi ta en avstikker innom en annen krok av grammatikken, og se på uttrykk med «gå». Først:
(10) Thorvald gikk over brua
Her er «Thorvald» avgjort trajektor, den instans som beveger seg til fra et punkt til et annet, nemlig fra den ene til den andre enden av brua. — Men det er ikke til å komme fra at «Thorvald» også er aktøren. «Thorvald» spiller dermed to roller i en setning som dette, både som trajektor og som handlende, villende instans.
Følgende eksempler er ikke så veldig forskjellige fra (10):
(12) Det gikk en bru over elva
(13) Veien gikk over en slette og nesten helt bort til klippene
Hverken «en bru» eller «veien» kan sies å gå i noen alminnelig forstand, men det er nå det ordet vi bruker. Det som beskrives er en strekning fra ett punkt til et annet, som defineres av brua og veien. Når vi snakker om at brua og veien går, som her, finnes det gode, om enn rent billedlige (metaforiske) motiver for å gjøre det.
Disse eksemplene med gå minner veldig mye om (9c) og (9d). «En uke» og «nesten bort til klippene» er strekninger i henholdsvis tid og rom, og disse strekningene tilbakelegges så (i tanken) av hhv. «møtet» og «veien», som så blir å oppfatte som en slags handlende instanser. Det er dette som så motiverer valget av «strakte» i stedet for «strakk».
Det er mulig at det finnes en annen innfallsport som kunne gi en enklere forklaring. Men uansett hvordan man går fram, må forklaringen på disse to siste eksemplene utformes slik at de ikke motsier det vi har sagt om (8b) og lignende tilfeller, hvor forekomsten av «strakk» + «seg» er det springende punkt («Tauet strakk seg», «Han strakk seg så langt han kunne for å nå opp»). Etter min oppfatning er det derfor ikke noen farbar vei simpelthen å si at «strakte» er transitivt i våre to siste eksempler, hvorav det ene altså er Jon Rognliens opprinnelige problem, uten hvilket dette notatet aldri hadde sett dagens lys:
en stor slette som strakte seg nesten helt bort til klippene.
Knut Johansen