Følgende passasje kommer nok ikke til å hjelpe, men litt morsomt er det
likevel. Ukens Times Literary Supplement handler om ‘the classics’, og
første artikkel er en refleksjon omkring Sokrates-resepsjon inspirert av en
nyss utkommen bok ‘The Unknown Socrates’, som omhandler sjeldent leste
tekster om Sokrates. Anyway, det sies noe om disse daimonene her, som jeg
hitsetter dermed:
Apuleius’ ‘On the God of Socrates’ turns to Socrates’ divine sign
(*daimonion*) – the mysterious inner voice or apparition so tantalizingly
under-explained by Plato and Xenophon. Apuleius fits the case of Socrates
into a larger picture of the hierarchy of divine beings holding together the
physical and moral cosmos (*daimones* were – roughly – the angels of
Graeco-Roman philosophical cosmology), and preaches a sermon on their
contribution to the living of a good life.
Det var det. (Det heter lengere ned at *philosophia* betydde ‘kunsten å
leve’, som tok mål av seg å forme personligheten ikke bare å fremme
teoretisk refleksjon.)
hilsen,
Chris
—–Opprinnelig melding—–
Fra: Merete Alfsen [mailto:meretea@start.no]
Sendt: 19. desember 2002 11:19
Til: O-ringen
Emne: Daimon-spotting for spesielt interesserte
Jeg har ikke helt orden i daimon-albumet mitt, Bård, det må jeg bare
erkjenne.
Jeg skal nok lese meg litt opp i sakens anledning, i hvert fall skal jeg
lese
Kjell Madsen, som Per anbefaler (takk!). Det beste jeg kan gjøre er å
hitsette
de tre første avsnittene i Nina «FitzPatrick» Witoszeks roman «Daimons».
«Daimons are not demons. Demons are nefarious creatures that skulk and rage
in
the dark. Daimons are radiant beings that impart a pattern to people,
animals,
plants, and places.
Daimon-spotting is a lost art. As we darken and densify with every
passing
century, only the adolescent grace of a birch tree or the quietude of a
ledgy
pool intimate the presence of a nymph or a naiad. Most of the time, and for
nearly all of us, the carapace over our subtle eye shuts them out.
Our own daimon, though closer to us than our left hand, is even less
palpable. Up to around the age of six or so we know precisely why we have
come
into this world and what we have to do. Then — pstryk! — all is forgotten.
And so the world is a jumble of men and women who have failed to find their
destiny. they are like hungry rivers that never reach the sea.»
Et ganske fiffig opplegg for en roman, spør du meg. Den foregår på den
fiktive
vestirske øya Uggala, og er ikke bare filosofisk, men også fryktelig morsom
på
en typisk FitzPatricksk folkelig/brainy måte. Jeg er helt sikker på at en
kyndig person vil kunne bestemme den i forhold til gnostisisme, nyplatonisme
osv., but it ain’t me, babe.
Merete
Bård Kranstad wrote:
> Det slo også meg at det kunne være et lite ordspill med «diamond spotting»
> her. Men ellers ville det jo vært artig å vite hva du holder på med da,
> Merete. «Daimon» kan jo ha mange ulike betydninger, det kan være seg gresk
> antikk eller gnostisisme, eller black metal, for det jeg vet. Men hva er
> det? Hvis du har tid til å svare, sånn i disse juletider, da. Ja, da hadde
> det vært gøy å vite det!
>
> Bård K
>
> >jeg vil snarere tro det er kristenfolket som spotter oss andre.
> >Kan du bruke «diamanthets»?
> >
> >jon
> >
> >
> >
> >