Hege lurer (bl.a.) på følgende:
>1. Jeg har skrevet «Din jævla fitte». Korrekturleser foreslår DI jævla
fitte.
>Jeg mener min variant er helt kurant, da det er foranstilt pronomen og
«jævla»
>er et ubøyelig adjektiv.
>(Slik man på samme måte kan si/skrive «din stressa tosk» og «din stressa
>kjerring» …?)
Pussig at Hege bringer _adjektivet_ inn i bildet: «‘jævla’ er et ubøyd
adjektiv». ALLE adjektiver i denne posisjonen (etter foranstilt
eiendomspronomen, så vel så etter ord som «den/denne», «det/dette» m.fl.)
vil være «ubøyde», som Hege sier, i den forstand at de ikke viser noe
formelt
samsvar med det tilhørende substantivets genus:
1. din store slask (men en stor() slask)
2. min snille mor (men en snill() mor)
3. ditt dumme esel (men et dumT esel)
Formene «store, snille, dumme» kalles adjektivets bestemte form (som er
identisk med flertallsformen: de store, snille, dumme slaskene, mødrene,
eslene), og i denne formen er det altså ingen signaler som viser hvilket
kjønn det
ilhørende substantivet har.
Når det gjelder adjektiver og kjønnssamsvar ellers, er det bare – sier og
skriver – ett adjektiv i det alminnelige bokspråk som kan vise samsvar med
noe annet enn to kjønn (såkalt «hankjønn» og intetkjønn) – nemlig adjektivet
«liten», som kan fremvise følgende bøyning:
4. en liteN mann
5. ei litA kone
6. et lite() hus
Det er kanskje eks. 5) Hege har i tankene: Her er det faktisk slik at
skriver man «lita», MÅ man skrive EI. Man kan godt skrive
7. en liten kone
selv om man ellers – i samme tekst – skriver
8. den lille kona
eller
9. kona mi.
Men bruker man den hunkjønnskongruente formen «lita», må man også velge en
hunkjønnskongruent form av ordet «en». Her – i dette enkelttilfellet – er
det mye som taler for at adjektivformen faktisk styrer formen på andre ord i
frasen.
Men legg merke til at dette gjelder bare ETT adjektiv, det nevnte «liten».
ALLE ANDRE adjektiver er nøytrale overfor skillet mellom såkalte
hankjønnssubstantiver og (mulige) hunkjønnssubstantiver.
Så langt om adjektiver og kjønnskongruens. Når det gjelder andre ord som kan
tilknyttes substantiver, er det – sier og skriver – fire som kan fortelle om
det
tilhørende substantivet er hunkjønn, nemlig
min, din, sin (i formene mi,di, si)
samt
en (i formen ei)
Hva «min, din, sin» angår, er reglene i bokmål skriftlig slik at man godt
kan velge nøytrale (i denne forbindelse) former som «min, din, sin» når
slike ord står FORAN substantivet:
10. boka mi, men min el. mi bok
Men det går ikke an å skyte seg inn under denne (ellers så velsignede)
regelen i en frase som den Hege serverer. Frasen er utpreget vulgær, og som
sådan selvfølgelig MUNTLIG.
Dermed må man føye seg inn under de reglene som gjelder for MUNTLIG norsk,
og der er det langt mer vanlig at klare hunkjønnsord – ord som regelmessig
opptrer med -a i best. form entall – styrer hunkjønnsformer av de fem
ovenfor nevnte ordene som KAN vise slikt samsvar i det alminnelige bokspråk
(bortsett fra i bergensmålet).
Ordet det gjelder – «fitte» – er et av de få ordene som Guttu oppfører med
obligatorisk -a i sin Norsk (illustrert) ordbok.
Konklusjon: Korrekturleseren har rett – her må eiendomspronomenet «din»
samsvarbøyes med det tilhørende substantivets kjønn, og dermed nå det hete
Di jævla fitte
Heges variant, med «Din ..», vil virke (språklig) støtende.
Knut Johansen