Takk for lærerike svar på div. spørsmål dei siste dagane!
Men eg kjenner meg nøydd til å koma med eit langt atterhald til Jons «gjensidighetsregel»: Eg har tilfeldigvis lese eit par bøker omsett av Knut J. og Kåre A. L. Dette er så sjokkerande gode omsetjingar at eg automatisk tenkjer «i dette faget har eg ingenting å gjera». Men kva skal eit sykkelbòd med seigliva slimposebetennelse (av alle idiotiske ting) ta seg til? Helst ville eg betalt dei nemnde herrar for å omskulera meg. Veldig realistisk. Men so har me o-ringen, med endå fleire imponerande kloke hovud, som kan hjelpa ein over dei verste hindringane. Dette kan sjølvsagt lett enda i utnytting av sjenerøsitet og den ubendige formidlingstrongen menneske flest er utstyrt med (og som heldigvis gjev litt symbolsk kapital til den som yter informasjon). Enkel gjensidigheit føreset jamstilling på evnenivå (dvs: dersom lik informasjonsyting i «bitar» skal vera = lik innsats og = lik verdi). For å seia det slik: råda frå dei ferskaste i gamet er gjennomsnittleg mindre verdt, og sjølvtilliten er – delvis med god grunn – lågare. (Det skal ein god porsjon sjølvtillit til for å gje råd utan å føla at ein berre belemrar andre. Å yta gjensidig hjelp i ein slik mental tilstand tyder å teia.) Stort sett av gode grunnar må det vera slik at dei minst røynde spør relativt meir og svarar relativt mindre. Eg vonar det er forståing for dette – og at det kan gå inn som ei presisering av gjensidigheitsregelen? Så kan ein vona at folk vert meir røynde og yter meir etter kvart. Sjølv ynskjer eg å stilla nokre fleire spørsmål i nær framtid utan nokon garanti om å svara andre. Eg lit på at folk nyttar slettetasten når dei har fått nok. (Eg veit naturlegvis inst inne at det er fælt vanskeleg ikkje å ta ein titt, og dermed har ein det gåande.)
Elles er dette eit av dei hyggjelegaste fora eg har vore innom (eg er heilt ny). Som mange andre stader på nettet finst det ein tett vev av gjensidig altruisme i tillegg til enorme informasjonsreservar som berre _må_ ut når nokon trykkjer på dei rette knappane. Og det ser ikkje ut til å vera nokon alvorlege stridsspørsmål. Men folk les ulikt mellom linene, og det er lett å ta med seg ein utidig tone frå andre nettsamanhengar. Personleg ville eg i eit slikt tilfelle sett pris på ein personleg e-post med sakleg irettesetjing — slik at det var råd å rydda opp før motsetninga/mistydinga var ugjenkalleleg offentleg.
Ja – eg kunne faktisk tenkt meg ein tilleggsregel! Når rådgjevar A fyrst gjev eitt råd og B dinest eit anna, hadde det vore flott om A kom attende og sa a) «B har visst rett» eller b) «eg trur B tek feil». Om ein er konfliktsky, kan ein i alle fall trygt praktisera (a). Då vert det lettare for spørsmålsstillaren å ta endeleg stilling.
Beste helsing
Bård E.
P.S.
Som ei slags gjenyting for hjelpa eg har fått, kan eg by på eit utdrag frå boka eg omset. Dei handlar nettopp om mekanismane i gjensidigheit. Det er ein slags «mistankens hermeneutikk» som kan gjera den uforherda noko desillusjonert. Ottast ikkje, seier no eg. Utdraget nedanfor er berre den (dyriske og) heller sjølvinnlysande byrjinga, det vert langt meir sosialpsykologisk utkrope etter kvart. Kan senda fleire utdrag til dei som måtte la seg riva med.
GJENSIDIG ALTRUISME
…. Biologien har også hatt stor suksess med temaet gjensidig altruisme. Darwin (1871) sluttet seg til at dersom en mann hjalp sine medmennesker, kunne han vente hjelp til gjengjeld. Hundre år senere utviklet Robert Trivers denne spekulasjonen til teorien om gjensidig (eller resiprok) altruisme og forklarte hvordan det naturlige utvalget kunne favorisere dyr som gjengjeldte vennskap, for eksempel ved å dele på et ressursoverskudd i gode tider i håp om hjelp i dårlige tider. Forsking har avdekket at mange dyr oppfører seg akkurat slik, men det er en liten hake ved det. Dersom du skal gjengjelde tjenester uten å bli snytt, må du være i stand til å gjenkjenne andre individer. De færreste dyr er i stand til dette, unntaket er mange primater – i tillegg til elefanter, delfiner og en så usannsynlig kandidat som vampyrflaggermusa. Vampyrer har den ulempen at de er små og lett kan komme til dø hvis et blodmåltid uteblir mer enn to netter på rad. Heldigvis er blodmåltidene ofte mye større enn det en flaggermus strengt tatt har behov for. Løsningen er å dele på blodet – og holde regning med hvem som skylder hvem hvor mye.
Både takknemlighet, vennskap, medfølelse, tillit, forurettethet, skyldfølelse og hevnlyst er blitt tilskrevet den gjensidige altruismen, i likhet med moralistisk aggresjon og vår tendens til å reagere på urettferdighet. Hvis vi har utviklet oss for å dele ressurser med andre mennesker, men samtidig for å sikre at våre gener tjener på det, er følelsene middelet evolusjonen har utstyrt oss med for å få det til. Ut fra denne teorien kan ikke bare opphavet til moralske følelser, men også til tanker om lov og rett tilbakeføres til utviklingen av gjensidig altruisme (Matt Ridley 1996, Wagstaff 1998, Wright 1994).
Spillteori har gjort det mulig å utforske hvordan og hvorfor diverse strategier kan utvikle seg. Trivers brukte et spill som kalles ‘fangens dilemma’, der to personer holdes atskilt og får vite at de er tiltalt for en forbrytelse med strafferamme på la oss si ti års fengsel. Hvis begge holder tett, kan de bare dømmes etter en mindre alvorlig tiltale slik at begge får lavere straff, la oss si tre år. Men dersom den ene vitner mot den andre, slipper tysteren straff. Hva er det lureste man kan gjøre? Den beste løsningen sett under ett er at begge tier – men fristelsen til svik er stor. Og hva om den andre lar seg friste? . du kan like gjerne la deg friste selv. Det finnes mange andre versjoner der innsatsen er poeng, penger eller andre ressurser. Hovedsaken er at en fullkomment rasjonell egoistisk person alltid vil tjene på svik. Hvordan kan samarbeidsatferd noensinne få utviklet seg?
Svaret er at den aldri vil gjøre det i et engangsspill, men at livet ikke er et spill av den typen. Vi møter folk igjen, og danner oss meninger om deres pålitelighet. Svaret på fangens dilemma ligger i repetisjon. I spillet ‘gjentatt fangens dilemma’ vurderer folk sannsynligheten for en viss atferd hos motparten, slik at begge kan tjene på samarbeid. Spillere som ikke har møttes før, kopierer ofte hverandre, samarbeider med samarbeidere, men ikke med svikere. Hardnakkede svikere bli unngått, og mister etter hvert muligheten til å utnytte andre.
Slike spill brukes også av økonomer og matematikere og innenfor datamodellering. I 1979 arrangerte den amerikanske statsviteren Robert Axelrod en turnering der han ba dataprogrammerere om å sende inn strategier som kunne delta i spillet. De fjorten deltakerstrategiene spilte to hundre ganger hver, mot alle de andre, mot seg selv og mot et tilfeldig program. Til manges overraskelse var vinneren ‘tit-for-tat’ («like for like» eller «takk for sist») både enkel og «snill». Tit-for-tat begynte med samarbeid, og kopierte deretter ganske enkelt handlingen til motspilleren. Dersom motspilleren samarbeidet, fortsatte begge å samarbeide, og begge gjorde det godt. Dersom motspilleren svek, gjengjeldte tit-for-tat sviket slik at tapet ikke ble for stort. I neste turnering forsøkte over seksti program å slå tit-for-tat, men alle tapte.
Senere forsking har operert med mer innfløkte situasjoner med mange spillere for å simulere evolusjonsprosesser. Det viser seg at med mindre tit-for-tat står overfor et overveldende antall svikerstrategier, vil den spre seg i populasjonen og etter hvert dominere. Dette er blitt kjent som en ‘evolusjonært stabil strategi’. Virkelighetens verden er imidlertid mer komplisert, og tit-for-tat-strategier gjør det ikke fullt så godt når det gjøres feil, når motspillerne er svært mange, eller når usikkerheten er stor. Men likevel viser denne tilnærmingen hvordan gruppefordeler kan vokse fram av rent individuelle strategier, uten at man behøver å ty til noen tanke om evolusjon for «et større gode».
Men var det slik samarbeidsatferd utviklet seg i virkeligheten? I så fall måtte det finnes en slags snill atferd som kunne sette det hele i gang. Trivers har antydet at slektskapsseleksjon kan ha dannet utgangspunktet. Dyr som allerede var utstyrt med hengivenhets- og omsorgsfølelser overfor slektninger, kan lett ha begynt å generalisere slik at tit-for-tat kunne ta av.
Legg merke til at fangens dilemma ikke er et nullsumspill. I et ‘nullsumspill’ vinner jeg det du taper og omvendt. Slik er det ikke i de fleste virkelige situasjoner. Et halvt blodmåltid representerer forskjellen på liv og død for en sulten ung vampyrflaggermus, men bare en lettkjøpt forsikring om framtidige tjenester for en velfødd, mer erfaren jeger. Dette kaster lys over det noe usympatiske konseptet ‘jakt på ujevnt bytte’, som går ut på systematisk å gi til individer i stor nød fordi deres gjeld til deg vil bli desto større. Denne tilnærmingen er også blitt brukt til å vise hvordan moralisering kan utvikle seg, fordi det svarer seg å straffe svikere og til og med å straffe folk som unnlater å straffe svikere. Det lønner seg å bli oppfattet som et samarbeidende individ, fordi du da kan høste fruktene ved en senere anledning.
[1) Bør vel skriva a) Tit-for-tat med stor forbokstav, b) Like for like 2) «Jakt på ujevnt bytte» er eigentleg det noko enklare «bargain hunting»]