Et klipp fra Isak Rogdes oppsang om østnorsk, apropos Bente Klinges undring over uttrykket «tallerknene knuser»:
«Ikke et vondt ord om sørøstnorsk. Det er jo søringan som har lært oss det vesle som er igjen av språket vårt. Men barneøstnorsk er jo i knusende fremmarsj, særlig blant sportsreporterne, som verken kan østnorsk eller noe annet. Grammatisk sett er det jo sinnssykt at et glass ramler i gulvet og «knuser». Man formoder tross alt at gulvet er like helt etterpå … Glasset knuses, nemlig. »
Min kommentar: Argumentasjonen ut fra «grammatisk sett» er grammatisk naiv. I norsk _finnes_ det faktisk en ikke så liten gruppe verb som har det kjennetegn at meningen ikke forandres om de brukes transtivt (med objekt) eller intransitivt (uten objekt).
Det heter:
De veltet bilen – Bilen veltet
Han druknet katta – Katta druknet
De begynte møtet – Møtet begynte
Begge jobbet ved siden av for å krympe studiegjelda – Studiegjelda krympet
Nå skal alle lekke ut opplysninger – Opplysninger lekker ut
De solgte mange bøker – Bøkene solgte bra
Det burde være lett å se at disse verbene oppfører seg nøyaktig som «knuse» i uttrykket «tallerkenene knuser». Til tross for det er det ikke noe å utsette på setningene «grammatisk sett».
Denne gruppen verb (ergative verb) er faktisk i vekst i norsk. Dermed vil det oppstå uenighet blant språkbrukerne om riktigheten av uttrykksmåten i de enkelte tilfellene.
Dermed er det meningsløst å si at ‘tallerknene knuser’ er feil «gramatisk sett». Det springende punktet er om den enkelte språkbruker godtar at verbet «knuse» kan brukes som et ergativt verb eller ikke. Jeg synes det kan det, Isak og Bente mener noe annet.
—- Av de øvrige eksemplene på feil som Isak nevner, skal jeg bare kort berøre spørsmålet om «hengte» – «hang», «brente» – «brant». Her finnes det altså en språkregel som gjøres gjeldende for skriftlig norsk, som forlanger svak bøyning (hengte, brente) når verbene brukes med objekt (transitivt), sterk bøyning (hang, brant) når de brukes uten objekt (intransitivt).
Jeg er i praksis enig i at denne regelen bør respekteres i skriftlig fremstilling, dermed også av oversettere. Dog bare med den pragmatiske begrunnelse at visse såkalt språklig bevisste lesere ellers lett ville føle seg krenket.
Men med alle slike regler som er vanskelige å håndheve (så som skillet mellom «ennå» og «enda», eller «når» og «da»), som krever at man holder tunga rett i munnen, er det også i dette tilfelle slik at regelen i praksis ikke gjelder i talt språk. Grunnen til dette er åpenbar: Verb-gruppen det gjelder, er svært liten og spesiell. Det er ingen grunnregel i nåtidsnorsk at verb bøyes ulikt alt ettersom de brukes trans. eller intrans., tvert imot. Skillet oppleves dermed som _grammatisk sett_ aparte, ja unødvendig, og i «utuktet» fremstilling, skriftlig som muntlig, brukes svake og sterke bøyninger i realiteten om hverandre.
Knut Johansen