>(5) Jeg vil takke han som hjalp meg
>
>Eksempel (5) viser med all mulig tydelighet at det er mye mer grammatikk
>ute og går her, men det får vi heller drøfte ved behov. (Selbergs
>antydninger om at det dreier seg om en deiktisk og ikke anaforisk
>relasjon har sikkert noe for seg, men jeg kan ikke umiddelbart se at
>dette forklarer hvorfor man av den grunn foretrekker nominativformen.)
Både norsk og dansk synes å tendere mot ikke å bøye personlige
pronomener når disse brukes kataforisk, dvs. fremoverpekende
istedenfor tilbakevisende. Disse to nærstående språk avviker
imidlertid fra hverandre når det gjelder valget av den form de
generaliserer. Norsk ser ut til å velge subjektsformen
(nominativformen), dansk avhengighetsformen. Hvorfor det er slik, vet
jeg ikke.
>
>(Men for å nevne en sak som ennå ikke har vært oppe: Det ordet som
>innleder de norske relativsetningene, nemlig «som», tilhører en ganske
>annen ordklasse enn de ordene som forekommer i samme posisjon på engelsk
>og tysk – samt polsk – i et par av de eksemplene Selberg har fremlagt.
>Det norske ordet er en konjunksjon, de ikke-norske er forskjellige
>former for pronomener. Om dette spiller noen rolle for syntaksen i disse
>eksemplene, tør jeg ikke uttale meg om.)
Å kalle det relative «som» konjunksjon, er vel ikke vanlig (skjønt
for alt jeg vet, kan det jo være lansert i den nye «Norsk
referansegrammatikk», som jeg ikke har lest). Men enten man betegner
det som konjunksjon eller pronomen eller relativ partikkel, dreier
det seg om et ubøyelig «relativum generale». Siden dansk «som» og
«der» også er «relativa generalia», kan denne omstendighet ikke
forklare hvorfor man i norsk generaliserer subjektsformen, men i
dansk avhengighetsformen. Derimot kunne det kanskje tenkes at
relativets ubøyelighet har spilt en rolle for det som synes å være
felles for norsk og dansk, nemlig tendensen til å generalisere én
form i slike tilfeller.
————————-
Ole Michael Selberg
Universitetet i Oslo
Telefon: (47) 22 85 67 94
Fax: (47) 22 85 41 40