Meget interessant, Knut.
Jeg tror, som sagt, eiendomspronomenene kan sløyfes, med litt finjustering, i alle tre tilfellene.
Men det er noe annet som slår meg nå, etter å ha lest din utlegning.
Det virker som om det refleksive pronomenet alltid er «førstevalg» (default value) og at man bare i tvilstilfeller nytter 3.persons genitiven – altså for å markere annethet. Det vil i så fall forklare den tilsynelatende motstriden mellom eksempelrekkene 1-5, og 6-8. Altså: Eksempel 6 og 8 er jo slik at det motsatte ville være sært – altså om hun ba henne liste HENNE inn på rommet – det ville måtte bety at hovedsubjektet ba venninnen hjelpe seg ubemerket inn på rommet. Samme med 8 – hvis vi bytter om: «Hun ba henne vaske henne» – måtte det vel bety at hovedsubjektet ønsket å bli vasket av en annen kvinne – mens «seg» ville vise til en mer plausibel praksis(??). Eksemplene 1 og 5 byr ikke på tilsvarende ombyttingsmuligheter, såvidt jeg kan se, ei heller 7.
Også for mine eksempler ABC gjelder default-regelen. Kirkens hender er umulig. Ricky Wolfgram ber ikke «meg» om å male min egen far, + det ville jo også blitt «min», siden fortellingen er i 1. person – altså ingen mulig misforståelse, altså default value: «sin». Også i C er det utelukket med noen ekvivokk – steinene må korrespondere med likene, det er ingen andre korrespondenter på banen.
Er dette bare spinn?
jon
For at ikke uenigheten melom meg og Erik Ringen skal se større ut enn
det den er, erklærer jeg meg enig i følgende påstand fra hans side: «I
praktisk språkbruk (eller intuitiv språkoppfattelse) har man (trur eg)
en sterk tendens til å koble det refleksive pronomenet til sist nevnte
nominalsyntagme.»
Det er ingen tvil om at noe i denne retning er hovedregelen (selv om jeg
ville uttrykt det annerledes).
Ut fra dette er vi faktisk enige om at det er riktig, eller som jeg
ville si det, mest opplagt, minst avstikkende, med refleksiv i to av de
setningene Jon Rognlien presenterte oss for, som i kortform vil lyde
slik:
(A) Kirken … ville ta inn alle hun noen gang hadde kjent, millioner,
alle med hjertet i SINE to hender
——– Jon hadde DERES her (holder han på det, eller har han skiftet
mening?)
(C) … men disse kommunale gravlundene med alle disse likene med SINE
korresponderende steiner
——— Jon hadde SINE her
Men ikke desto mindre er det i visse sammenhenger og under bestemte
forutsetninger både vanlig og akseptabelt å koble refleksiven til
subjektet i oversetningen.
Et eksempel på dette er nr. 2 av setningene Jon presenterte oss for:
(B) Så da Ricky Wolfgram* ba {meg lage et portrett av faren sin*}, …
Andre eksempler på det samme er (for å ta de minst kontroversielle):
(1) Han* lot {henne hjelpe seg*}
(2) Han* hadde {en kamerat boende i leiligheten sin*}
(3) Hun* ba {meg følge seg* gjennom parken}
(4) Han* lot {vennen låne bilen sin*}
(5) Han* ba {henne sykle seg* til stasjonen}
Det man gjør her, er å fokusere på meningsinnholdet i setningene sett
som en helhet, i stedet for på de frasene jeg har satt i klammer. For å
si det på en annen måte: Man fjerner de mentale klammene og utvider
domenet for refleksivene.
Overfladisk sett kan det se ut som om disse eksemplene har samme
struktur som de følgende:
(6) Jeg hørte {henne* liste seg* inn på rommet}
(7) Han kjente {varmen* bre seg* i kroppen}
(8) Hun ba {henne* vaske seg*}
Men «liste seg», «bre seg», samt «vaske seg» (slik det brukes her, NB)
er refleksive verb, altså verb som må fylles ut med et objekt (et
pronomen) som tilsvarer subjektet, og dette gjør at bindingen innen
domenet – innen den frasen som er merket med { } – føles veldig sterk,
så sterk at vi neppe ville finne på å oppfatte «seg» som en referanse
til et subjekt utenfor domenet. (I eks. (8) er nok dette mulig, men også
her skal det veldig mye til, og antagelig ville de aller fleste stusse
ikke så lite hvis de kom over en slik setning.)
Verbene i eksempel (1-5) er av en annen karakter – de er ikke
refleksive. Flere av dem har et meningsinnhold som gjør det mer eller
mindre opplagt at objektet _ikke_ tilsvarer subjektet. Man hjelper (som
regel) en annen, man følger en annen til et eller annet sted, man låner
noe man selv eier eller har råderett over til en annen, man sykler
(kjører, biler) en annen et eller annet sted (uttrykket «sykle seg en
tur» har en annen struktur). – De eksemplene i denne gruppen som ikke
dekkes av dette, kan analyseres på tilsvarende måte rent
betydningsmessig. — Derfor blir meningen klar og grei, på tross av at
hovedregelen for bruken av refleksiver er brutt.
Noe tilsvarende mener jeg er tilfelle med Jon R.s setning:
(B) Så da Ricky Wolfgram* ba {meg lage et portrett av faren sin*}, …
Det fremgår klart av sammenhengen at det er R.W.s far det dreier seg om,
ikke jeg-personens, og samtidig fungerer «sin» (etter min smak) bedre
enn «hans» i den lange harangen som setningen er en del av.
— Erik Ringen og andre som måtte være enig med ham, er selvfølgelig i
sin fulle rett hvis de vil skrive setningen annerledes, med «hans» i
stedet for «sin», men etter mitt syn tar de feil hvis de tror at setning
(B) + eksemplene (1-5) er ugrammatikalske.
For å avslutte innlegget i en fordragelig tone: Jeg kan så gjerne gå med
på at det er en annen sak med setninger som blir plagsomt tvetydige om
man lar refleksiven være bundet til subjektet i oversetningen. I slike
tilfeller er det sikkert best å holde seg til hovedregelen, dersom det
ikke er en helt bestemt virkning man vil oppnå.
Knut Johansen
PS: Jeg er selvfølgelig enig i alt som er sagt om at engelske
eiendomspronomener ofte ikke bør følge med over i den norske
oversettelsen. Men jeg synes ikke de uten videre lar seg kutte i Jon R.s
eksempler.