Aller først en stor takk til Knut fordi han satte ord på akkurat det jeg
strever med har – å holde en tekst ledig og lett og tilpasset en viss
aldersgruppe – uten at det blir overtoner av hverken den ene eller andre
sorten.
Men – jeg har et lite problem til, som jeg også gjerne skulle ha hørt andres
mening om:
Når jeg velger såpass mange a-endelser og diftonger. Kan jeg likevel
forsvare å bruke frem og ikke fram?
Dorthe
– mer og mer tvilende til eget gehør
on 01.05.01 16:44, Knut Johansen at knut.johansen@ol.telia.no wrote:
> Dorthe spurte:
>
> Når jeg skriver beina, senga, lufta, tunga, jakka, døra, boka, bøtta, hoppa
> stein og grein
> kan jeg fortsatt skrive
> bet og ikke beit, sen og ikke sein, remmen og ikke reima (som minner meg om
> dårlig femtitallssjargong), vuggen, krybben og damen
> og når jeg velger relativt radikale former av hunkjønnsordene,
> kan jeg likevel bruke en og ikke ei,
> altså en bøtte-bøtta, en hoppe-hoppa, en jakke-jakka, en seng-senga
> og når jeg har såpass radikale former,
> kan jeg likevel skrive forøvrig, etterhvert, jamen og ihvertfall i ett ord
> uten at jeg dermed har et inkonsekvent språk uten samsvar?
>
> ———
>
> Her følger et forsøk på et generelt, men likevel konkret svar:
>
> Hvis man ser nærmere på Dorthes eksempler, kan man danne seg følgende
> hypotetiske bilde:
>
> Her sitter jeg med en konkret tekst, f.eks. om jenter i hestealderen,
> skrevet mest for dem. Hvis jeg her velger å skrive bena, sengen, luften,
> tungen, jakken, døren, boken, bøtten, hoppen, sten og gren (og med alt som
> følger av dette), vil leseren lett kunne oppfatte det som om jentene er
> plassert i et bestemt sosialt sjikt (pene piker), og det ønsker jeg ikke
> (fordi det ikke stemmer med originalen).
>
> Men hva skjer hvis jeg – for å unngå denne uønskede sosiologiske
> følgevirkningen – skriver f.eks. beina, senga, lufta, tunga, jakka, døra,
> bøtta, boka, hoppa, stein og grein? Hvor mye trekker dette med seg av
> ytterlige såkalt _radikale_ bokmålsformer – som jeg ikke ønsker å bruke,
> fordi disse på sin side vil gi teksten en sosiologisk og språkpolitisk valør
> jeg ikke synes er korrekt i forhold til originalen.
>
> Svaret på dette spørsmålet er: Mindre enn mange ville anta. Grunnen til
> dette er at a-endelser i senga, lufta, tunga, jakka, døra, boka, bøtta,
> hoppa IKKE fører med seg at man trenger bruke 1) «den ubestemte artikkel»
> ei, 2) de særlige hunkjønnskongruensene mi, di, si, lita.
>
> Hvilke regler som gjelder her, er angitt meget instruktivt på s. XI i
> innledningen til Tanum, pkt. Hunkjønn. (LES SELV!) — Ved etterstilte
> eiendomspronomen krever feminine ord på -a formene mi, di, si, og bruker man
> formen lita, krever dette på sin side ei (boka mi, bøtta mi, jakka si; ei
> lita bøtte). — I alle andre sammenhenger kan man bruke en, min, din, sin,
> liten, også i en tekst med a-former av substantiver (boka – min bok, en bok,
> en liten bok; bøtta – min bøtte, en bøtte, en liten bøtte).
>
> Disse reglene er ikke oppkonstruerte, men i samsvar med gjengs praksis i det
> alminnelige bokspråk.
>
> Dette peker i retning av en strategi: Man kan bruke a-endelser i potensielle
> hunkjønnsord, især konkreter, ord for saker og ting man kan ta og føle på,
> uten påfallende radikaliserende følgevirkninger, hvis man stort sett
> manøvrerer seg utenom ord som ei, mi, di, si, lita.
>
> (Grammatisk digresjon:) Grunnlaget for at det er mulig å manøvrere slik, er
> selve bøyningssystemet i det alminnelige bokspråk: Alle adjektiver utenom
> LITEN får samme form ved en-ord og a-ord (jfr. god, snill, jevn, rød, pen,
> lik, stor, rødbrun etc. etc., som altså er like i form ved mannen, damen,
> kona, bøtten, bøtta). — Bestemmende ord ellers, som den, denne, slik, hver,
> ingen, egen, annen, hennes, hans, vår, deres, all, hvilken, to, tre, fire,
> hundre, er også nøytrale i forhold til en- og a-ord. Det er bare fire
> slike ord som _kan_ gi (men sjelden _må_ gi) særlig hunkjønnskongruens,
> nemlig en (EI), min (MI), din (DI), sin (SI). Ergo: Det finnes faktisk bare
> i alt 5 ord – av mange hundretalls – som kan få særlig hunkjønnskongruens,
> og de behøver altså ikke bli særlig hyppige i en konkret tekst. — Dermed
> trenger ikke en tekst med nokså mange a-former av substantiver fremtre som
> spesielt radikal, og dermed fanger ikke bordet hva ladede hyperradikale
> former angår.
>
> (Oversikt over hyperradikale former:) Hvilke er så de ladede radikale
> formene som man dermed ikke behøver å bruke fordi om man skriver boka,
> senga, lufta, tunga, jakka, døra, bøtta, hoppa og samtidig følger strategien
> jeg nettopp nevnte? — Jo, det er f.eks. visse fortidsformer av sterke verb
> av bite-klassen (beit, steig, sveik, reiv, skreiv, blei), samt definitivt
> ryke-klassen (rauk, strauk, klaup, braut). (Blant svake verb er det de
> særlige fortidsendelsene på -a: kasta, pugga, hosta.) Det er videre
> «særnorske» former av visse ord: vogge, dokke, korg, fjøl, reim, ause,
> graut, skei, mjøl, mjølk – som i seg selv straks vil tvinge fram a-endelser
> i den grad ordene er hunkjønnsord, og dermed ganske sikkert øke frekvensen
> av mi, di, si, lita, ei. — Det er bøyningsrekker som et departement, flere
> departement (i st. f. -er), og især departementa (i st. f. -ene). —
> Dessuten er det selvfølgelig a-endelser a la kuvøsa, plattforma, greina,
> kirka, dama, venninna, gardina som ikke (eller sjelden) er i bruk i det
> alminnelige bokspråk.
>
> Hvis Dorthes valg av senga, lufta, tunga, jakka, døra, bøtta, hoppa skulle
> fremtvinge hele rekken av de nevnte formene, ville hun stå oppe i en umulig
> situasjon. Hva slags tekst ville hun da ende opp med? Hvilke konnotasjoner
> ville det gi? Ganske sikkert en masse uønskede sådanne.
>
> Men noen slik tvang foreligger – som jeg har forsøkt å påvise ovenfor –
> heldigvis ikke. Derfor er det fullt mulig å unngå at jentene i vår
> hypotetiske tekst blir sosiologisk feilplassert til f.eks. Millionæråsen på
> Jeløy i Moss!!
>
> (Småtingsavdelingen:) Spørsmålet er så hva man skal gjøre med mer utbredte
> valgformer som sten – stein, ben – bein, gren – grein, sen – sein, laget –
> lagde, begravet – begravde, samt for|øvrig, etter|hvert, i|hvert|fall.
>
> Her må skjønnet og ens generelle språklige preferanser avgjøre. — Muligens
> (?) vil den som skriver grein la jentene bruke -a ved flere substantiver enn
> den som skriver gren. –Antagelig ville former som idag, igår, imorgen virke
> avstikkende på mange lesere, sammen med de nevnte a-formene. — Men de tre
> samskrevne ordene som er nevnt hos Dorthe, er det neppe noe i veien for å
> bruke, fordi de heller virker friske og freidige enn omvendt (uansett om
> bokmålsnormalen tilfeldigvis forbyr dem). — Men her er det tross alt snakk
> om et lite antall ord og ordformer, og det burde ikke være så vanskelig å
> bli enig med seg selv og vaskeren.
>
> Knut Johansen
>
>
>
>