On 31 Oct 2002 at 10:06, Åsmund Forfang wrote:
>
> No trur eg at de gjer ordet «verd» til noko meir arkaisk enn det eigentleg er.Tilbake til
> gammalnorsk? Nå nei. «Verd» er eit godt norsk ord for måltid og har vorte nokså mykje brukt i
> f.eks. kveldsverd = kveldsmat. «nad-» er derimot svært arkaisk. Men samansetninga «nattverd» er
> altså ikkje ei blanding av det moderniserte «nad-» og det arkaiske umoderniserte «verd». Tvert
> imot er «nattverd» eit godt balansert norsk ord med lang tradisjon, altså på line med kveldsverd
> og aftansverd. På nynorsk har vi også synonymet «vord».
> «Verd» er oppslagsord i både Bokmålsordboka og Nynorskordboka.
> Det er mogleg at «verd» har gått ut av daglegtalen her i landet, men eg er neimen ikkje sikker på
> det heller.
Jeg har holdt på en del år nå med konfirmanter og i skolen, og det hører med til
sjeldenhetene at verd i nattverd blir forstått (jeg har også vært borte i elever som har
problemer med å forstå hva fader betyr i Fader Vår, men det er en annen sak), men du
har rett i at ordbøkene er med oss her: Tanums ordbok oppgir verd i bruk som
kveldsverd og nattverd.
Det er nå så, men nå gikk jeg for moroskyld og kikket i en alterbok fra 1685. Her
oppdager jeg at det under overskriften «Om Christi Nadeveris Sacramente» ikke
snakkes om nadverd eller nattverd eller kveldsverd eller noe i den duren. Det snakkes
utelukkende om «communicere» (ingen Præst må communicere sig selv) og
«communion» (mens Communionen foretties). Dessuten snakkes det her om
«Communions Messe», mens vi i dag sier Nattverdsgudstjeneste.
Og Communion passer bedre til det vi idag i fagsjargongen egentlig kaller
nattverdsgjestene, nemlig kommunikanter. I fagspråkets verden er det slik i Den norske
kirke at i dag kommuniserer alle kommunikanter under kommunionen, mens før
reformasjonen var det bare presten som kommuniserte. Sjargongen har selvsagt et
latinsk opphav, som mye i teologi har.
(Dessuten er det en skikk som har gått av bruk (men beholdt i katolsk sammenheng) og
det er tingring. Det ble tingret (ringt) med en liten bjelle da innstiftelsesordene ble lest.)
Antakelig er uttrykket «communion» i alterboken fra slutten av 1600-tallet en rest fra
diskusjonene omkring den latinske prosamesse og den danske salmemesse. For på
dette tidspunktet var latinen på vei ut, mener jeg å huske fra et eller annet. Det skal
finnes en forskrift som viser det. Den sa at latin fortsatt kunne brukes på høytidsdager:
Altså latin var ikke i bruk til vanlig, men ved spesielle anledninger – akkurat slik det
skjer med ting som er iferd med å bli borte (de lever en tid som kuriositeter og så vips).
Men jeg er ikke nå istand til å huske om jeg har lest noe spesielt om når uttrykk som
nadeveris sakramente utkonkurrerte communion og ble til nadverd eller nattverd. At det
har med endringer i det liturgiske språk og de liturgiske skikker å gjøre, er vel klart. Men
når skal vi plassere ordendringen historisk på folkemunne?
mvh Knut
+++ +++ +++
Knut Klaveness Heidelberg
Kateket (KR), lærer og freelance oversetter (NFF)
Boligadresse: Krokstien 15. 1809 Askim.
Mobiltelefon: 97588189. Faks: 85032042