>Regner med at jeg tilhører «de yngre» av medlemmene.
Uavhengig av hvor lenge du har levd er det slik at føler du deg gammel så
tilhører du «de gamle» og føler du deg ung, ja, inn i kretsen av «de yngre» med
deg.
>Ja, for meg virker
>ordet «forstøtelse» arkaisk, akademisk, kanskje nettopp teologisk.
Det var da en underlig sammenheng å trekke teologien inn ;-))
>Ikke et
>ord jeg ville vente meg i en moderne roman anno 2003.
Det er svært vanskelig å si noe om hvilke ord som man bør forvente i en moderne
roman av neste år, for bare se på dette eksempelet: Forrige uke var jeg i en
klasse der elevene skulle sette opp Slaget på Stiklestad. Læreren forklarte og
forklarte og brukte ordet «betød». Til slutt spurte en elev: «Hva betyr betød?»
Intet overgår virkeligheten. Og dette var på ungdomsskolen.
>Kan ikke huske i
>hvilken sammeheng jeg har sett eller hørt ordet før, heller ikke hvorfor
>det lyder teologisk.
Det lyder antakelig teologisk for deg fordi Tom etterlyste noe teologi. Ut over
det er det ikke et spesielt teologisk uttrykk, men et uttrykk som brukes i mange
sammenhenger. Kristendommen intet unntak. Heller ikke kjemien. Olje forstøter
vann. Det oppstår forresten en katastrofal forstøtelse hvis du blander vann og
salpetersyre feil. Visste du ikke det, he he. Eller var det svovelsyre, hmmm,
denne hukommelsen, denne hukommelsen.
>Kanskje fordi så mye av kristendommen handler om å
>utstøte andre. Forstøte høres ut som utstøte, med en teologisk «vanntett»
>begrunnelse.
Kristendommen handler ikke om å utstøte andre. Uttrykket forstøtelse er, som
sagt, heller ikke et typisk teologisk uttrykk, men et eldre allminnelig uttrykk
for det å fordrive noe/n fra noe/n. Adam og Eva ble derfor forstøtt fra sin
hage, og de har seg selv å takke for den forstøtelsen. Eller som det også kan
sies: De ble fordrevet og har seg selv å takke for utdrivelsen.
Ta en titt på uttrykket forstøtelse. Prefikset «for» betyr nå og da (og særlig i
sammenheng med verb) «bort fra» (kikk i Falk og Torp). Da blir forstøtelse det
samme som å støte bort fra. Eller som den yngre garde heller vil si: Hu Eva å’n
Adam blei pælma ut a’parradis. Å’n Satan pælma fra himmærn. Det er det samme som
å si forstøte.
Så selv om ordet er et gammelt ord som brukes i så mange sammenhenger, er det
ingen grunn til å henvise slikt støvete vokabular til teologien. Å fårr å
gjennta: Krestendåmmen handlær ikke åm å pælme no’n ut.
Og så lenge dérélictio oversettes som forstøtelse og settes inn i en teologisk
sammenheng er det ikke det ikke noe spesielt teologisk uttrykk man forholder seg
til, men et uttrykk som forutsetter at noen forviser noen. Underforstått: Gud
forviser noen, men det er teologisk uriktig å hevde. For teologien sier alltid
at det er noen som forviser seg selv fra Gud. Det er altså ikke Gud som
forstøter i pradishagen, men Eva og Adam som selv ordner den saken. Derfor bør
man kanskje i slike sammenhenger heller holde fast ved opplevelsen av det som
skjer og oversette med «ytterste forlatthet» eller «den fullstendige ensomhet»
eller noe slik. Denne opplevelsen av forstøtelse er teologisk korrekt å forholde
seg til.
mvh og god søndag
Knut
+++ +++ +++
Knut Klaveness Heidelberg
Kateket (KR), lærer og oversetter (NFF)
Boligadresse: Krokstien 15. 1809 Askim
Mobiltelefon +4797588189 Faks: 85032042