Veldig morsomt, Chris! Takk! Ellers er det ikke med daimonene jeg trenger hjelp;
denne romanen krever ikke at oversetter og lesere skal være filosofer. Det var
bare dette _ordet_, som etterhånden er blitt gjenstand for så mye svett vidd her
på ringen at jeg ikke vil ta det i min munn lenger.
Merete
Chris Saunders wrote:
> Følgende passasje kommer nok ikke til å hjelpe, men litt morsomt er det
> likevel. Ukens Times Literary Supplement handler om ‘the classics’, og
> første artikkel er en refleksjon omkring Sokrates-resepsjon inspirert av en
> nyss utkommen bok ‘The Unknown Socrates’, som omhandler sjeldent leste
> tekster om Sokrates. Anyway, det sies noe om disse daimonene her, som jeg
> hitsetter dermed:
>
> Apuleius’ ‘On the God of Socrates’ turns to Socrates’ divine sign
> (*daimonion*) – the mysterious inner voice or apparition so tantalizingly
> under-explained by Plato and Xenophon. Apuleius fits the case of Socrates
> into a larger picture of the hierarchy of divine beings holding together the
> physical and moral cosmos (*daimones* were – roughly – the angels of
> Graeco-Roman philosophical cosmology), and preaches a sermon on their
> contribution to the living of a good life.
>
> Det var det. (Det heter lengere ned at *philosophia* betydde ‘kunsten å
> leve’, som tok mål av seg å forme personligheten ikke bare å fremme
> teoretisk refleksjon.)
>
> hilsen,
> Chris
>
> —–Opprinnelig melding—–
> Fra: Merete Alfsen [mailto:meretea@start.no]
> Sendt: 19. desember 2002 11:19
> Til: O-ringen
> Emne: Daimon-spotting for spesielt interesserte
>
> Jeg har ikke helt orden i daimon-albumet mitt, Bård, det må jeg bare
> erkjenne.
> Jeg skal nok lese meg litt opp i sakens anledning, i hvert fall skal jeg
> lese
> Kjell Madsen, som Per anbefaler (takk!). Det beste jeg kan gjøre er å
> hitsette
> de tre første avsnittene i Nina «FitzPatrick» Witoszeks roman «Daimons».
>
> «Daimons are not demons. Demons are nefarious creatures that skulk and rage
> in
> the dark. Daimons are radiant beings that impart a pattern to people,
> animals,
> plants, and places.
> Daimon-spotting is a lost art. As we darken and densify with every
> passing
> century, only the adolescent grace of a birch tree or the quietude of a
> ledgy
> pool intimate the presence of a nymph or a naiad. Most of the time, and for
> nearly all of us, the carapace over our subtle eye shuts them out.
> Our own daimon, though closer to us than our left hand, is even less
> palpable. Up to around the age of six or so we know precisely why we have
> come
> into this world and what we have to do. Then — pstryk! — all is forgotten.
> And so the world is a jumble of men and women who have failed to find their
> destiny. they are like hungry rivers that never reach the sea.»
>
> Et ganske fiffig opplegg for en roman, spør du meg. Den foregår på den
> fiktive
> vestirske øya Uggala, og er ikke bare filosofisk, men også fryktelig morsom
> på
> en typisk FitzPatricksk folkelig/brainy måte. Jeg er helt sikker på at en
> kyndig person vil kunne bestemme den i forhold til gnostisisme, nyplatonisme
> osv., but it ain’t me, babe.
>
> Merete
>
> Bård Kranstad wrote:
>
> > Det slo også meg at det kunne være et lite ordspill med «diamond spotting»
> > her. Men ellers ville det jo vært artig å vite hva du holder på med da,
> > Merete. «Daimon» kan jo ha mange ulike betydninger, det kan være seg gresk
> > antikk eller gnostisisme, eller black metal, for det jeg vet. Men hva er
> > det? Hvis du har tid til å svare, sånn i disse juletider, da. Ja, da hadde
> > det vært gøy å vite det!
> >
> > Bård K
> >
> > >jeg vil snarere tro det er kristenfolket som spotter oss andre.
> > >Kan du bruke «diamanthets»?
> > >
> > >jon
> > >
> > >
> > >
> > >